«Det konkrete politiske skillet som politiske handlinger og motiver kan reduseres til, er skillet mellom venn og fiende.»
Det sa den famøse tyske juristen Carl Schmitt.
Schmitts postulat er problematisk. Ikke fordi påstanden er usann, men fordi den er sann. En ubehagelig sannhet.
Statsminister Jonas Gahr Støre, i sitt tilsvar til Karpe Diems Magdi Abdelmaguid, maner derimot til å tro på et større «vi». I motsetning til Magdi, som uten å sitere Schmitt, ikke lenger identifiserer seg med Støres «vi».
Mange (til og med sedvanlig Støre-kritiske stemmer) har latt seg røre av Støres tekst. Jeg vil snarere si Støres tekst er røre. Full av patos, men svak på logos.
Mens Schmitt var en mester til å konkretisere det abstrakte, trives Støre best blant abstraksjoner og vegrer seg for det konkrete.
Krigen som nå utspiller seg i Midtøsten krystalliserer skillet mellom Hamas og Israel, mellom venn og fiende. Fiendskapet mellom jøder og palestinere har ligget latent i over 1000 år. Etter 7. oktober har konflikten atter en gang blusset opp, antagonismen har nådd sitt mest intense, og det mest ekstreme politiske middelet, krig, har blitt tatt i bruk som en eksistensiell negasjon av fienden.
Støres ord, om at «Dypest sett, så er verden også et «vi»; i stadig sterkere grad knyttet sammen», blir da meningsløse. Hamas og Israel er ikke del av et felles «vi». Tvert om er sannsynligheten for fredelig sameksistens mellom Israel og palestinerne mindre enn noen gang. Det er rett at «vi» alle trekkes inn i konflikten. Men ikke «vi» som en felles politisk enhet, men på en side av «oss» mot «dem»—slik man da også ser at diskursen om konflikten har hardnet til i Norge, tilsynelatende langt fra konfliktens episentrum.
Som sådan treffer Magdis virkelighetsbeskrivelse langt mer presist enn statsministerens: «Hver eneste bombe som slippes over Gaza, skaper en dypere kløft i Europa, og snart står vi på hver vår side av krateret og ser ikke lenger verden fra samme sted.»
Støres store «vi» er intet mer enn en selvmotsigende abstraksjon. I den ene setningen sier han at alle i verden er del av et globalt «vi». I den neste sier han at: «Du og jeg, med ulik familiehistorie, har ulike minner, men nok felles til at vi både kan snakke om og ta ansvar for et «vi» i Norge.» Hvis det finnes et norsk «vi», så følger det nødvendigvis derav at det også finnes et «dem» som ikke er norsk.
Som Schmitt sa: «Den politiske enheten forutsetter den reelle eksistensen av en fiende og derfor sameksistens med en annen politisk enhet.» Den politiske enheten Norge oppstod og eksisterer i opposisjon til territoriene rundt seg som ikke er norske. I dag nyter Norge fredelig sameksistens med sine naboland. Men det hører med til saken at svenskene og danskene, landene som ligger oss nærest, historisk også har vært våre argeste fiender—akkurat slik israelerne og palestinerne finner fiendskap i naboskap.
Vi definerer det norske mot det ikke norske, ikke nødvendigvis fiendtlig, men annerledes. De fleste nordmenn, med Støre som unntak, kan relatere seg mer til et norsk «vi», enn et europeisk eller globalt «vi». Jo mer globalt og abstrakt man definerer et «vi», desto svakere og mer meningsløst blir det. Det er heller ikke slik at det ikke finnes antagonisme mellom Norge og naboland. Men der israelerne og palestinerne tyr til raketter og maskingevær, nøyer vi oss med svenskevitser og langrennsstafett.
Støre ramser videre opp de egenskapene som han mener «binder oss sammen i et «vi» i Norge; som menneskeverd, likeverd, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet og tillit.» Felles for alle disse størrelsene er at de har blitt svekket av det større «vi» som masseinnvandringen til Norge har gitt.
Det blir også bare tullball når Støre benekter at den pågående konflikten i Midtøsten ikke er en krig mellom religioner, noe det i aller høyeste grad er. En slik realitetsbenektelse er ingen tjent med. Joda, jødedommen, kristendommen og islam har flere ting til felles. For eksempel at de alle er monoteistiske religioner, og som sådan gjensidig utelukkende. Kristendommen skilte seg fra jødedommen for 2.000 år siden og Muhammed gikk sin egen vei for snart 1.400 år siden, og det faktum at alle tre har sine helligste steder i Midtøsten er mer en kilde til konflikt enn forsoning og fellesskap.
Konflikten mellom Israel og Hamas er en religiøs konflikt mellom jødedom og islam. Det er også en konflikt mellom Iran og Israel, og i forlengelse en konflikt mellom Vesten og Iran, mellom kristendom og Islam. Hva Støre mener konflikten er forblir tåkelagt.
Statsmannen Støre ser seg som alltid forpliktet til å nyansere. Dette er tross alt den samme Støre som løy om at han hadde holdt hemmelige samtaler med Hamas.
I likhet med Magdi ser ikke jeg lenger behovet for eller verdien av nyanse. Jeg står urokkelig på en side av kløften, bare motsatt side av ham.
For meg er valget enkelt. Sivilisasjon eller barbari. Da velger jeg sivilisasjon. Den amerikanske filosofen Sam Harris har kokt spørsmålet ned til essensen. Hva ville hver av partene ha gjort hvis de hadde makt til å gjøre hva de ville? I begge tilfeller vet vi svaret. Israel har overlegen militærmakt og bruker den i så begrenset omfang som mulig, og gjør alt i sin makt for å skjerme sivile—på begge sider. Hva ville Hamas gjort? Det fikk vi svaret på den 7. oktober, da Israels vanligvis vanntette forsvar sviktet. Rundt 1.200 mennesker ble drept, hvorav hundrevis ble torturert, lemlestet, paradert og likskjendet på de med bestialske vis. Å holde Hamas og Israel som moralske ekvivalenter er derfor en synd.
Israel kunne Norge hatt et felles «vi» med, slik de to landene i etterkrigstiden hadde et godt og nært forhold. Med Hamas vil det alltid være «dem» og «oss». Mange nordmenn, de fleste på venstresiden og forbausende mange feminister har ikke nølt med å ta palestinernes side, og har gått langt for å rasjonalisere og bortforklare Hamas’ terrorhandlinger. Sympatien er neppe gjensidig. Om de hadde havnet i Hamas´ hender, ville de vært heldig om de slapp fri med hodet i behold. I motsetning til den tyske kvinnen Shani Louk, som mange på sosiale medier først argumenterte for at var i live og bare lå i en litt keitete positur på lasteplanet til en gjeng ganske ålreite karer fra Hamas. Den gang ei.
Bedømt fra oppmøte i gatene i europeiske storbyer og amerikanske college-campuser så er det en voldsom folkelig støtte for Hamas i Vesten i dag, især blant den delen av befolkningen med bakgrunn fra muslimske land. Ironisk nok har mange flyktet fra den type regimer som de nå bejubler, på trygg avstand. Om de utgjør flertallet av befolkningen er lite trolig. Men det er ihvertfall en veldig vokal minoritet. Jødiske minoriteter derimot, har få allierte og må ligge lavt for å ikke bli lynsjet.
Forrige uke var jeg på vei til middagsselskap i London da jeg selv plutselig havnet midt i en pro-palestinsk parademarsj like ved Piccadilly. «From the river to the sea, Palestine will be free». Hvor skal jødene gjøres av? Denne uken er jeg i Dubai. Et emirat som vel å merke er muslimsk. Her er det ikke et palestinsk flagg å finne noe sted. Ikke én eneste plakat med «Free Palestine» eller at kloden må renses for jøder.
De arabiske landene er ikke hevet over å spille Palestinakortet hvis det gagner dem. Men alt tyder på at emiratene og Saudi-Arabia i realiteten stiller seg likegyldige til palestinernes skjebne. Bevisene på det finner man i at de hverken sender penger eller tar imot flyktninger. Den makten som har interesse av å bruke Hamas og Palestina som proxyer i sin krigføring mot Vesten er Iran. Tyrkia sitter foreløpig på sidelinjen som en joker.
Så Magdis uforbeholdne støtte til palestinerne, og derav de facto Hamas, fremstår for meg som forunderlig og lite reflektert. At mer ekstreme varianter av holdningene hans har stor utbredelse blant den muslimske minoritetsbefolkningen i mange europeiske land er direkte skremmende. For jøder er det ironisk nok blitt tryggere i emiratene enn i Vesten.
Men det jeg kan være enig med Magdi i er at det ikke er noe «vi». Tilspissingen av Midtøsten-konflikten har tydeligggjort venn-fiende-aksen, også i debatten her hjemme. Det er et faktum man ikke kan ønsketenke seg vekk fra, særlig ikke om man er statsminister.