NB: Først publisert på Minerva 17. mars

Hvem fant opp iPhone? De fleste vil antagelig svare Apple og Steve Jobs, og slenge på et hagl av superlativer. Men ikke Mariana Mazzucato. Hun erkjenner at Jobs var en dyktig og visjonær forretningsmann. Men der stopper skryten. For Jobs stod på skuldrene til giganter. Det eneste han gjorde var å sette sammen ulike eksisterende teknologier. Teknologier utviklet av Staten. Hadde ikke Jobs pakket sammen disse teknologiene til en iPhone, ville trolig noen andre kommet og gjort det.

Mazzucato – som er professor i innovasjonsøkonomi ved universitetet i Sussex – har skrevet en av de viktigste og mest kontroversielle økonomibøkene så langt i dette tiåret. The Entrepreneurial State (Anthem Press, 2013) er intet mindre enn et radikalt manifest for en aktiv statlig industripolitikk. Mazzucato er nådeløs mot markedsliberalismens konvensjonelle visdom om at staten skal nøye seg med å spille andrefiolin og la markedet bestemme melodien. Mazzucato mener ikke statens rolle skal være begrenset til å fasilitere for privat næringsliv, og komme som en reddende engel i tilfeller hvor det oppstår markedssvikt. Tvert imot skal staten både komponere og dirigere økonomiens symfoni, for det er en oppgave markedet ikke mestrer.

Mazzucato er ute på en misjon. I en tid hvor små ideer blir stadig mer populære, mener Mazzucato det er på tide å tenke stort igjen. Og først og fremst er det staten som skal stå for de store tankene. Vi trenger nye månelandinger, sier Mazzucato med henvisning til John F. Kennedys visjon om å putte en mann på månen fra 1961 – som ble realisert åtte år senere. Hvor er tilsvarende ambisiøse visjoner i dag? Ifølge Mazzucato finnes de ikke. Det som behøves er derfor et massivt statlig “push” for å skape og forme nye markeder – for eksempel, men ikke begrenset til, grønn energi. Mazzucatos kjemper (i hennes ord) en “discursive battle” for å fundamentalt endre oppfatningen av statens økonomiske rolle fra å være kun en “market fixer” til en “market shaper” – vekk med stereotypen om at staten er en sklerotisk Leviatan mens privat sektor er så vidunderlig dynamisk. Hennes budskap er samtidig både mer radikalt og mer positivt enn ren redistribuering av velstand à la Piketty. Mazzucato vil ikke bare omfordele paien. Hun vil gjøre paien større. Men hun har større tro på statens evne til å oppnå det enn privat sektors. Mazzucatos stat vil stake ut retningen mot fremtidens tekno-økonomiske paradigmer, og skape markeder som eller ikke ville blitt skapt.

DARPA-staten
Hadde det ikke vært for månelandingen i 1969 er det ikke sikkert vi hadde hatt Apples iPhone i dag. Som Mazzucato argumenter, er flere av de sentrale teknologiene som muliggjør iPhone og hele den moderne informasjonsteknologiøkonomien direkte eller indirekte følger av den amerikanske statens romprogram. Internetts opprinnelse kan spores tilbake til ARPANET, utviklet av det amerikanske forsvarsdepartementets DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency).

GPS-teknologien begynte som et program ved navn NAVSTAR i det amerikanske forsvaret på 1970-tallet. Den intelligente personlige assistenten SIRI var en spinoff fra et artifisiell intelligens-prosjekt i DARPA. Touch-skjerm-selskapet FingerWorks (kjøpt av Apple) ble grunnlagt av en professor ved det statsfinansierte universitetet i Delaware og en doktorgradsstudent med stipender fra USAs National Science Foundation og CIA. Så om eplet falt i private hender, hadde det blitt båret frem av et tre med statlige røtter, plantet med statlige frø, i statlig jord. Eller for å si som president Obama: “You didn’t build that”.

DARPA er et av kroneksemplene på hvordan Mazzucatos idealstat skal se ut. Etableringen av DARPA i 1958 var en direkte reaksjon på Sputnik året før. Paranoiaen i det amerikanske forsvarsetablissementet nådde stratosfæriske nivåer. Radikale tiltak var nødvendig for å forhindre at USA ble akterutseilt av Sovjetunionen i romkappløpet. DARPA ble opprettet med mandat om å utvide vitenskaps- og teknologifronten, eller enklere sagt å sikre USA teknologisk overlegenhet. Og selv om forsvarsformål naturlig nok var en viktig komponent, var ikke mandatet begrenset til det militære. DARPA skulle være en institusjon for “blue-sky thinking”, og har fra starten hatt et eksplisitt mål om transformativ heller enn inkrementell teknologisk fremgang.

Mazzucato ser DARPA som en sentral spiller i et gyllent inter-departementalt samarbeid mellom Pentagon, Atomic Energy Commission og NASA i etterkrigsårene, som banet veien for revolusjonerende nye teknologier som datamaskiner, jet-fly, sivil atomenergi, laser, og bioteknologi.

I senere tid har DARPA for eksempel spilt en rolle for utviklingen av selvkjørende biler, siden den første DARPA Grand Challenge i Mojave-ørkenen i 2004. Ingen av bilene klarte da å fullføre den 240 kilometer lange løypen, (bilen som kom lengst kom bare 12 kilometer) og ingen fikk da premien på 1 million dollar. Men dels takket være DARPAs stimulanser er selvkjørende biler i dag nære kommersialisering. DARPA har tilsvarende konkurranser med lokkende premiepott på flere andre felter. DARPA publiserer også lister over muligheter for transformativ teknologisk endring.

DARPA innehar flere av de egenskapene Mazzucato mener økonomien trenger mer av, men som markedet ikke tilbyr. Nemlig en evne og vilje til å kunne ta mye høyere risiko enn privat sektor, med mer tålmodighet, og lavere forventninger til fremtidig avkastning. Hun sier ikke dermed at staten skal sløse vekk penger på uøkonomiske prosjekter. Hennes poeng er at det tar tid å fostre innovasjon og bygge fremtiden – minimum 10-20 år – og at privat kapital sjelden har den tålmodigheten og risikoviljen som kreves. Ei heller kan vi sette vår lit til at private gründere skal ta fatt på samfunnets store utfordringer.

Også i Mazzucatos verdensbilde er gründere nødvendige, men de er langt fra de herkuliske heltene de blir fremstilt som i visse kretser. Innledningsvis siterer hun Keynes om at forretningsfolk ikke må ses som “wolves or tigers, but as domesticated animals by nature”.Venture-kapitalister blir likeså gitt det glatte lag. De er ikke de heltmodige bærerne av risiko som løfter frem morgendagens vekstmirakler, men opportunister som kommer til dekket bord, for så å hevde æren for at måltidet ble servert. Beskranket av korte tidshorisonter og høye avkastningskrav, drives venturekapital inn i investeringer med høye vekstforventninger, lav kapitalintensitet og lav teknologisk kompleksitet, fremholder Mazzucato.

For hvert internett, får man en Concorde, har flere kritikere påpekt. I manges øyne var det fransk-britiske supersoniske flyet en svært kostbar hvit elefant og et skrekkens eksempel på feilslått industripolitikk. Ikke slik Mazzucato ser det. Et mål med hennes diskursive batalje er nettopp å endre narrativet, slik at staten kan “embrace failure” på samme måte som private venturekapitalister – som en del av gamet. Er man ikke villig til å ta slik risiko vil man heller ikke få noen vellykkede månelandinger. Hun påpeker også at det aldri har vært gjort noen dyptgående kost-nytte-studier som kalkulerer med de fulle ringvirkningene av Concorde-programmet for økonomisk og teknologisk utvikling i Europa. En ting er imidlertid sikkert, privat sektor har ikke produsert noe raskere passasjerfly siden Concorde gjorde sin siste flyvning i 2003. Staten må også få følge Steve Jobs’ maksime: «Stay hungry, stay foolish».

Kortsynt kapital
Denne anmelderen plukket opp Mazzucatos bok med en solid dose skepsis, først etter å ha bevisst ignorert den et par år. Jeg er uenig i flere av hennes argumenter, i teorien. Samtidig er det mye som resonnerer i praksis.

I teorien burde det ikke være noen mangel på privat kapital med praktisk talt uendelig tidshorisont og tålmodighet til å kunne påta seg investeringer som først vil bli profitable etter lang tid, som eksempelvis Warren Buffetts Berkshire Hathaway i USA, Wallenberg-sfæren i Sverige eller kanskje Ferd i Norge. Dog er det overbevisende argumenter for at vestlige kapitalmarkeder lider av en skadelig og stadig sterkere kortsiktighet – noe til og med en innsider som Larry Fink, sjef i verden største fondsforvalter Blackrock, har advart om, (om enn dels for å posisjonere seg for finansministerrollen i en eventuell Clinton-regjering).

Med samlede tilbakekjøp av egne aksjer på tre billioner dollar for selskapene i S&P 500-indeksen i tiåret til 2012 (en trend som er blitt forsterket siden det), føyer Mazzucato til dem som mener at børsselskapene er mer opptatt av å hausse opp egen aksjekurs enn å investere for fremtidig vekst. Hun påpeker at de største tilbakekjøperne har vært olje- og farmasiselskaper, med den siterte årsaken “mangel på investeringsmuligheter”; en forklaring Mazzucato ikke kjøper, da hun mener vår tids mest kapitalintensive investeringsmuligheter finnes innen medisin og energi. I sin kritikk av slik harmende «financialization» følger Mazzucato samme linje som John Kays bok «Other people’s money».

Mye av Mazzucatos kritikk av venture-kapitalister er også treffende. Hennes holdning oppsummeres presist i et utklipp fra en avisartikkel i Washington Post fra 1984:

“During a recent visit to the United States, French President Francois Mitterrand stopped by California’s Silicon Valley, where he hoped to learn more about the ingenuity and entrepreneurial drive that gave birth to so many companies there. Over lunch, Mitterrand listened as Thomas Perkins, a partner in the venture capital firm that started Genentech Inc., extolled the virtues of the risk-taking investors who finance the entrepreneurs. Perkins was cut off by Stanford University Professor Paul Berg, who won a Nobel Prize for work in genetic engineering. He asked, ‘Where were you guys in the ‘50s and ‘60s when all the funding had to be done in the basic science? Most of the discoveries that have fuelled the industry were created back then.’”

Vi kan ikke forvente for mye av privat venturekapital. Til tross for den selvgratulerende tonen man ofte finner i venturekapital-miljøer er det ikke de som bærer verden. Oftere enn ikke er de flokkdyr som følger hverandre, drevet av populæreffekt. Sjelden er de pionerende og kontrære venture-investorene som investerer i transformative teknologier for uoppdagede markeder. Denne kritikken går hånd i hånd med kritikken om at gründermiljøer i dag er for opptatt av å lage “trivielle” applikasjoner heller enn å løse samfunnets store utfordringer. Som Peter Thiel – en av få virkelig visjonære venturekapitalister – har sagt: “We wanted flying cars, instead we got 140 characters”.  Men hvorfor skal gründere begi seg ut på å finne en kur mot kreft når det er mye enklere å skaffe finansiering til en ny bildedelings-app, og når det også vil gi investorene en mye raskere exit?

Mazzucatos argument for mer statlig venturekapital har derfor en logikk, for å få finansiert mer ambisiøse “månelandings”-prosjekter som privat kapital ikke vil investere i. Mazzucato understreker imidlertid at det krever at staten ikke bare har byråkratiske kvalifikasjoner (som hun er enig med Weber i at er nødvendig), men også reell sektor-spesifikk og teknologisk-spesifikk ekspertise – som eksemplifisert av DARPA.

For at statlig venturekapital skal være fruktbar, bør den være forvaltet av de miljøene i statsapparatet hvor slik ekspertise finnes. Et eksempel er CIAs venturekapital-arm In-Q-Tel, som blant annet var den første eksterne investoren i Palantir – i dag et av Silicon Valleys mest verdifulle selskap, men som først ingen private investorer ville investere i. I Norge kunne det tenkelig blitt etablert tilsvarende venturefond tilknyttet kompetansemiljøer i forsvaret, etterretningstjenestene eller NTNU, i motsetning til statlige venturefond som Investinor, som ikke har noen reell sektor-spesifikk og teknologi-spesifikk ekspertise.

Polanyisk symbiose
Spesielt relevant for Norge, hvor staten av natur har fått en stor rolle i økonomien, er Mazzucatos betraktninger om viktigheten av et symbiotisk innovasjonsøkosystem. Influert av Karl Polanyimener hun at stat og marked ikke kan separeres fra hverandre, men må ses som et enhetlig markedssamfunn. Samspillet mellom offentlig og privat sektor blir da det viktige. Det må være et symbiotisk, i motsetning til et parasittisk forhold.

Med den store rollen Innovasjon Norges tilskuddsordninger spiller på den norske gründerscenen står norsk økonomi i fare for å ende opp med et parasittisk innovasjonsøkosystem, hvor gründere innretter seg for å karre til seg statlige midler. Det er ikke det Mazzucato ønsker. Hun vil ha statlig finansiering av de ambisiøse satsningene privat kapital ikke tør røre, ikke at staten skal dele ut penger til de samme trivielle småbedriftene som privat venturekapital. Statlig og privat kapital må spille komplementerende roller, ikke krangle om den samme.

Mazzucato illustrerer viktigheten av et symbiotisk forhold mellom stat og marked med en fascinerende sammenligning av Japan og Sovjetunionen. Mazzucato er en tilhenger av evolusjonær økonomisk endring. Hun støtter seg til den Schumpeterianske kritikken av endogen (ny) vekstteori. Innovasjon kan ikke modelleres som en lineær funksjon av mengde forsknings- og utviklingsbudsjetter. I en virkelig verden med “Knightian uncertainty” er innovasjon mer et umodellerbart og ikke lineært utfall av sirkulasjonen og spredningen av kunnskap på langs og på tvers av hele nettverket av private så vel som statlige institusjoner i samfunnets innovasjonsssytem (Systems of Innovations).

På 1970-tallet utgjorde årlig FoU fire prosent av bruttonasjonalprodukt i Sovjetunionen, mot bare 2,5 prosent i Japan. Men i motsetning til Sovjetunionens vertikale struktur fra Gosplan og ned, strømmet ny FoU-kunnskap i Japan gjennom en mer horisontal økonomisk struktur med tette bånd mellom MITI (Ministry of Trade and International Industry), akademia og privat næringsliv. Denne symbiosen mellom stat og marked, med en sterk “Developmental State” var avgjørende for Japans “økonomiske mirakel” i etterkrigstiden, og suksessen til selskaper som Toyota, Sony og Hitachi – som statsminister Abe nå forsøker å gjenopplive.

Sovjetunionen hadde også en sterk stat, men over 70 prosent av FoU var allokert til forsvar og romfart. I tillegg manglet den sovjetiske økonomien sterke “user producer linkages”, som kanskje ikke er så rart når privat næringsvirksomhet er forbudt. Likevel er det et interessant tankeeksperiment hva som ville skjedd om Sovjetunionen hadde fått private foretak for å kommersialisere statens forsvars- og romfartsteknologi. Da Elon Musk startet sitt romfartsselskap SpaceX forsøkte han først å dra til Moskva for å skaffe en rakett (men mislyktes), mens Richard Bransons Virgin Galactic fortsatt i dag benytter gamle russiske rakettmotorer.

Talking the Jeffersonian talk, and walking the Hamiltonian walk

Elon Musk blir ansett som den arketypiske Petter Smart-gründeren – en John Galt i levende live og inspirasjonskilde for Robert Downey Jr’s Tony Stark i Iron Man-filmene. Unge gründeres tro på Elon Musk er sterkere enn islamistiske selvmordsbomberes tro på profeten Muhammed. Ikke bare ett, men tre av Musks selskaper – SpaceX, Tesla og SolarCity – er blant de mest banebrytende bedriftene startet på denne siden av årtusenskiftet.

Men for Mazzucato er ikke Musk bekreftelsen på teorien om genigründeren som oppnår de utroligste bragder, så lenge staten holder seg unna. Tvert imot fremholder hun at både SpaceX og Tesla er like mye produkter av en aktiv statlig industripolitikk. Av SpaceXs kontrakter på omkring10 milliarder dollar, kommer mer enn 5,5 milliarder dollar fra statlige kunder som Nasa og US Air Force, selv om selskapet også har større kontrakter for oppskytning av kommersielle satellitter. Mye av finansieringen har kommet i form av delbetalinger fra statlige kunder underveis. Utover statlige kontrakter har Los Angeles Times anslått at triumviratet av Musk-selskaper har mottatt4,9 milliarder dollar verdt av ulike statlige subsidier. Mazzucato trekker også frem Norge, Teslas nest største marked, som er betinget av statlige subsidieordninger for Tesla-kjøpere.

For Mazzucato demonstrerer Musks selskaper den fruktbare symbiosen mellom stat og marked som resulterer i nye markeder som ellers ikke ville oppstått. For henne er det her man finner forklaringen på hvorfor USA har en mer dynamisk økonomi enn Europa. Ikke fordi den amerikanske staten er mindre, men fordi USA har et bedre samspill mellom privat næringsliv og en aktiv statlig industripolitikk.

Til tross for alt snakket om “Land of the free and home of the brave”, er faktum at USA har en lang historie med en aktiv og sterk industripolitikk. Mazzucato siterer den norske økonomen Erik Reinert:

“Since its founding fathers, the United States has always been torn between two traditions, the activist policies of Alexander Hamilton and Thomas Jefferson’s maxim that ‘the government that governs least, governs best’. With time and usual American pragmatism, this rivalry has been resolved by putting Jeffersonians in charge of the rhetoric and the Hamiltonians in charge of policy”.

Dette er et kontroversielt argument – spesielt i disse tider Trump-tider hvor det freses for heftige tariffer på kinesisk import – men som får støtte av økonomene Bradford DeLong og Stephen Cohens nye bok Concrete Economics.

Farlig idealisme?
Et område hvor denne anmelderen er enig i andre kritikere, som mener at Mazzucato går for langt, er hennes forslag om at staten må få en større del av kaken for nye teknologier som iPhone, via enten patenter, aksjer eller noen form for royalties. Men mye av kritikken mot Mazzucato er dessverre veldig forutsigbar og lite reflekterende.

Matt Ridley har ikke angrepet Mazzucato direkte, men argumenterer sterkt for at innovasjon drives av sitt eget momentum, som hverken staten eller individuelle gründere kan gjøre for mye for å påvirke. Etter hans syn skulle det bare mangle at alle skattekronene brukt på FoU resulterte inoe.

Mazzucato er også litt kirsebærsplukkende i sitt valg av bevismateriale, for å underbygge sin egen sak. Det ville vært ganske enkelt å finne mange eksempler på feilslått industripolitikk. Vi kan ønske oss DARPA (som selv hardbarkede kapitalister kan istemme at har vært en suksess), men ender gjerne opp med noe mer lignende Innovasjon Norge eller Brasils utviklingsbank BNDES.

Mazzucato har trolig rett i at gründere ofte er mer som skjøre valper enn brølende løver, men hun glemmer kanskje at det ikke er så mange løver å finne blant offentlige tjenestemenn heller. Hun burde lyttet til Lord Wellington om at man bør planlegge ut fra forutsetningen om troppenes middelmådighet. Om man som Hitler og Napoleon forventer at kjærlighet til fører og fedreland vil få troppene til å oppnå umenneskelige bragder, ender det gjerne dårlig.

Det er også påfallende at Mazzucato ikke i det hele tatt beveger seg inn på potensielle fallgruver for en aktiv industripolitikk, noe som kunne økt bokens troverdighet. I åpningen siterer hun den radikale britiske økonomen Joan Robinson om fordelene av sentralplanlegning: “…when large scale adaptions have to be made, central control is far more flexible.” Det får en til å undre over hvor langt det er før Mazzucatos aktive industripolitikk kan ende opp som stalinistisk-maoistisk kommandoøkonomi? Dette virker til å være et aspekt Mazzucato ikke har tenkt så mye på, eller (som jeg egentlig mistenker mer) med viten og vilje ikke har drøftet i offentlighet.

Summa summarum er likevel “The Entrepreneurial State” et forfriskende bidrag til en fastlåst debatt om stat versus marked, (eller som Mazzucato heller vil si: stat og marked). I en tid hvor veksten i avanserte økonomier er skuffende lav; produktivitetsveksten har vært stagnerende i et tiår på hele den vestlige halvkule; hvor det tross mye oppmerksomhet til et knippe eventyrlige “enhjørninger” i Silicon Valley, fødes det færre selskaper per år i USA enn antallet som dør; og hvor universet av obligasjoner med negativ rente har passert 5,5 billioner dollar (ca 6,5 oljefond), noe som reflekterer frykt for sekulær stagnasjon, er det i det minste verdt å lytte til Mazzucatos ideer om hvordan et symbiotisk forhold mellom stat og marked kan løse denne floken og skape en blomstrende økonomisk fremtid.

Med “The Entrepreneurial State” har Mazzucato definitivt posisjonert seg som en av vår tids viktigste, og farligste, intellekter.

Its research was seen as being further away from leading to the launch of a commercial product at a time when Google’s newly formed Alphabet holding company had been prioritising efforts with a clearer route to profit.

Hvor omstillingsdyktig er egentlig norsk økonomi? Sannsynligvis vil vi oppleve en regresjon mot gjennomsnittet i OECD.

Først publisert på Minerva 22. februar 2016

Norsk økonomi er i omstilling. Med oljeprisens kollaps fra over 12o til under 30 dollar har nasjonens økonomiske forutsetninger endret seg radikalt på kort tid. Det har lenge vært diskusjoner i Norge om “hva vi skal leve av etter oljen” og behovet for å “skape fremtidens arbeidsplasser”. Men vi hadde ikke helt tenkt oss at denne fremtiden skulle komme så plutselig og brått. Norsk økonomi er rett og slett blitt tatt med buksene nede.

Omstilling er blitt det nye nøkkelordet. De ulike politiske partiene lager planer for omstilling. Statsministeren, finansministeren, SSB-sjefen og Innovasjon Norge-lederen snakker alle om omstilling. Jonas Gahr Støre synes ikke regjeringen omstiller nok eller godt nok.

Men hvor enkelt er det egentlig å omstille en økonomi? Er det mange som har gjort det før? Og hvordan har det typisk gått?

Jeg hevder ikke å ha noen fasitsvar, men personlig er jeg mildt skeptisk til Norges omstillingsevne, da det finnes sterke argumenter for at den velstandsbølgen norsk økonomi har surfet på har vært av temporær natur. Professor Jørn Rattsøs meget konsise gjennomgang av Produktivitetskommisjonens funn gir god grunn til bekymring på flere fronter. Jeg frykter at blant alle nøkkelordene som florerer i avisene om dagen: “grønt skifte”, “delingsøkonomi”, “den fjerde industrielle revolusjon” og så videre, er det et sentralt som glimrer med sitt fravær, men som vi risikerer å bli overstadig godt kjent med fremover. Nemlig mean reversion. (PS: jeg spurte en venn om beste oversettelse til norsk, men da jeg fikk svaret Ornstein Uhlenbeck-dynamikk, valgte jeg heller å holde meg til den engelske varianten av regresjon mot gjennomsnittet).

Jeg skal ikke her begi meg ut på noen fullstendig makroanalyse av norsk økonomi, men istedet avgrense meg til å trekke noen historiske paralleller og sammenligninger til naboland.

Salpeterrepublikken
Et skrekkens eksempel er Chiles “Salpeterrepublikk” fra 1873 til 1914. Ikke helt ulikt Norges oljefond vokste den chilenske statskassen med 900 prosent mellom 1879 til 1902. Årsaken til dette var enorme mineralforekomster i landområder som Chile annekterte fra Peru og Boliviaunder Salpeterkrigen/Stillehavskrigen fra 1879-84; Tacna, Arica og Tarapacá-provinsene fra Peru og Antofagasta fra Bolivia. Etter krigen fikk Chile dermed et nesten-monopol på verdens nitratproduksjon, brukt til gjødsel og sprengstoff.  mellom 1890-1920 stod nitrateksport for mellom 57 og 79 prosent av Chiles årlige eksport, og 50-60 prosent av statens skatteinntekter. I tillegg oppstod det et febrilsk gullrush i Chiles sydlige Tierra del Fuego-region i 1884, som tiltrakk seg en flom av europeiske immigranter. Chiles økonomi opplevede en bokstavelig talt gyllen og eksplosiv boom.

Omstillingen kom hardt og brutalt – før noen chilenske politikere i det hele tatt hadde rukket å stave “paradigmeskifte”. I årene 1913-14 ble chilensk økonomi truffet hardt av ikke bare én men tre eksogene sjokk. Først, i 1913 ble Haber-Bosch-prosessen brukt for første gang til å produsere syntetiske nitrater i industriell skala i Tyskland, en forbedret substitutt til chilesalpeter. Så brøt første verdenskrig ut, og Chile ble som mange andre land rammet av kollaps i verdenshandelen, og det ble ikke bedre av at den tyske keiserlige flåte blokkerte chilensk eksport frem til desember 1914.  For det tredje førte åpningen av Panama-kanalen i 1914 til en omdirigering av maritime handelsruter, som førte til kraftig nedgang i trafikk til og fra chilenske havner. Denne trippelkrisen fikk katastrofale følger. Den chilenske statens inntekter ble halvert og økonomien krympet med omkring en femtedel.

Nitrateksporten genererte enorme overskudd over flere tiår for Chile, men dette førte ikke til noen strukturell forandring i retning industrialisering og modernisering av økonomien. Tvert imot, i klassisk hollandsk syke-stil forble chilensk økonomi underutviklet. Gapet til USA og Vest-Europa ble bare videre og videre, fra halvparten av amerikansk velstandsnivå i 1913 til 27 prosent i 1975. I 1900 var Chile rikere enn Norge, men 50 år senere hadde det snudd. Chile ble en kronisk vekstsinke helt til det Milton Friedman kalte Chiles økonomiske mirakel i 1980-årene.

Kunstig velstand
Hvor relevant er Chiles eksempel for Norge i dag? Vel, det er både likheter og ulikheter. Begge var ressursøkonomier som opplevde flere tiårs boom takket være mineraloppdagelser og fordelaktig bytteforhold, men som i prosessen ble rammet av hollandsk syke, før de begge to støtte på abrupte sjokk. Men det er også vesentlige forskjeller. Ja visst er norsk økonomi oljeavhengig, men er ikke like mye en “one trick pony” som Chile var. I motsetning til hva Chile var, er dessuten Norge et av verdens rikeste land og er på den internasjonale teknologifronten.

Det er derfor liten grunn til å være redd for at det vil gå Norge like galt som Chile, (selv om Norge meget mulig kan få sine versjoner av Flint, Michigan på lokalt plan). Det er derimot stor sannsynlighet for at petro-statene i Gulf-regionen vil gå på en smell minst like hard som Chile. Oljevelstanden til Saudi Arabia og de andre gulflandene er like forgjengelig som den har vært prangende. En rask konvergens tilbake mot deres historiske naturtilstand som fattige land er i vente for disse landene. Faktisk kan det gå raskere enn man tenkelig kunne forestilt seg bare for få år siden. Saudi Arabia har blitt tvunget til å gå til de internasjonale kapitalmarkedene og IMF har advart om at kongedømmet kan løpe tomt for penger allerede innen fem år.

Gitt at norsk økonomi klarer seg bedre enn sine petro-søsken i øst, gjenstår bredt definert to mulige hovedscenarioer:

1. Det optimistiske scenarioet hvor norsk økonomi klarer å opprettholde sitt velstandspremium relativt til andre OECD-land og resten av Skandinavia.
2. Det pessimistiske mean reversion-scenarioet hvor norsk økonomi konvergerer tilbake ned mot gjennomsnittlig OECD-velstandsnivå.

Hva er mest sannsynlig?

Et interessant bilde males av grafen under, hvor BNP per innbygger måles langs den ene aksen og humankapital langs den andre. Vi ser her at Norge ligger helt i front både på BNP- og humankapital-aksen. Likevel ser man klart å tydelig at Norge, sammen med Saudi Arabia og De forente arabiske emirater, er de største utstikkerne fra trenden. Eller sagt med andre ord, Norge er mye rikere enn det landets humankapital egentlig gir grunnlag for. Landene over trendlinjen overpresterer i BNP relativt til hvor mye humankapital de har, mens landene under linjen får mindre betalt i BNP enn humankapitalen deres skulle tilsi. Ergo argumenterer denne grafen høylytt for mean reversion og relativ nedgang i norsk velstand.

Et spørsmål om kompleksitet
Én graf er dog ikke noe å basere en konklusjon på. Men det er ikke den eneste grafen som taler formean reversion. Om man ser på forholdet mellom økonomisk kompleksitet og velstandsnivå, blinker varsellampene for norsk økonomi også her.

Som jeg selv har påpekt på Minervas sider tidligere har Norge bare den 33. mest komplekse økonomien i verden, i bunnsjiktet blant avanserte økonomier. Sverige er derimot på 5. plass påThe Atlas of Economic Complexity-rangeringen. Rattsø åpnet til og med sin presentasjon med denne sammenstillingen. Og det med god grunn. Som grafen over indikerer er det en sterk korrelasjon mellom økonomisk kompleksitet og økonomisk vekst over det lange løp. Grafikken under illustrerer tydelig at svensk økonomi har en helt annen bredde og dybde enn Norges olje- og fiskedominerte ressursøkonomi.

Som også Produktivitetskommisjonen understreker i sin første rapport, er riktignok mange av innsatsfaktorene som inngår i utvinningen av norsk olje og gass mer høykomplekse, selv om sluttproduktene er lavkomplekse – “Mye av det som leveres til petroleumsindustrien i form av avansert utstyr, vil derimot være komplekse produkter og bidra til å trekke den samlede indeksen noe opp”. Men det endrer ikke totalbildet at vårt naboland har en mer kompleks og mangfoldig økonomi.

Takket være høye oljepriser har altså verdiskapningen i norsk økonomi vært høyere enn det kompleksiteten i nasjonens underliggende økonomiske struktur normalt skulle tilsi. Følgelig taler også dette punktet for mean reversion for norsk økonomi, om vi ikke på nært mirakuløst vis klarer å øke kompleksiteten i vår økonomiske struktur på kort tid – essensen i overgangen “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi” som Produktivitetskommisjonen håper på (men ikke har noen illusjoner om).

Norsk økonomis relativt lave kompleksitet har uhyggelige implikasjoner for den ønskede transisjonen fra “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi”. Forfatterne av kompleksitets-atlaset kaller kartene over boksene som representerer økonomiens industrikomposisjon for the product space. Boksene uttrykker den innebygde kunnskapen i et land og mulighetene dette impliserer. Norge kan for eksempel produsere olje, men ikke biler. Et land kan ikke bare hoppe fra en type bokser til en annen helt vilkårlig. Norge har ikke kunnskapen til å begynne bilproduksjon i morgen om vi så ville. Empirien viser at det er nært umulig for et land å hoppe fra en boks til bokser som ligger langt unna. Vekst kommer primært gjennom å gå fra en boks til andre nærliggende bokser – slik Norge har ekspandert fra oljeproduksjon til oljeservice. Lite komplekse økonomier har relativt få nærliggende bokser å hoppe til, og lange distanser å hoppe. Dette er illevarslende for Norge.

Kan vi flytte puslespillet?
I sin tankevekkende bok Why Information Grows trekker atlas-medforfatter César Hidalgo analogien til et puslespill: “Moving a complex industry is like trying to move a jigsaw puzzle from one table to another. The more pieces in the puzzle, the harder it will be to move it, as the puzzle falls apart when we fail to move all the pieces at the same time.” Et slikt puslespill i menneskelig skala var Henry Fords forsøk på å bygge en kopi av den amerikanske bilindustrien dypt inne i den brasilianske jungelen på 1920-tallet. Det ble en total fadese. I dag vil man kanskje le av Fords hybris, likevel dukker det stadig opp forslag om å bygge nye Silicon Valley på de mest utenkelige steder.

Det som skiller fattige lavkomplekse økonomier fra rike høykomplekse økonomier er hovedsakelig at de sistnevnte har større, dypere og tettere forbundne nettverk av kunnskap og knowhow som muliggjør fremstilling av mer komplekse og avanserte produkter enn i land hvor informasjonsnettverkene er små og sporadisk forbundet.

Selv om den relativt lave økonomiske kompleksiteten til Norge er foruroligende, holder jeg døren åpen for at norske kunnskapsnettverk er mer mangfoldige og kraftfulle enn dataene indikerer. Jeg tenker da spesielt på den mer høykomplekse teknologien som går med til å produsere Norges lavkomplekse petroleums- og fiskeeksport. I hvilken grad kan disse kunnskapene anvendes i andre nære, fjerne eller til og med helt nye “bokser”? Kan for eksempel norsk oljeletingsteknologi anvendes i det gryende markedet for gruvedrift i verdensrommet? Slikt er vanskelig å si fra utsiden, men det er et tankesett mange bedrifter bør ta med seg på innsiden.

Fantasikrystaller
For at det optimistiske scenarioet skal inntreffe og norsk økonomi opprettholde sitt velstandspremium til OECD må ett av to inntreffe:

1. Oljeprisen får en kraftig rekyl
2. Det dukker opp en Deus ex machina

Med tanke på hvor dårlig det går med dem som begir seg ut på oljeprisprognostisering, skal jeg holde meg unna det. Selv om det pumpes mer olje enn noen gang og mer enn verdensøkonomien klarer å forbruke, har det skjedd langt større underverker i historien enn om oljeprisen skulle sprette opp over 100 dollar igjen, med tanke på alle landene som pønsker på å bombe hverandre i nye og interessante kombinasjoner i Midtøsten om dagen – noe som ville løst mange av Norges problemer. Men oljeprisen kan like gjerne gå ned til 10 dollar, for eksempel hvis Bernie Sanders blir amerikansk president og endelig leverer oss til Kants ideal om evigvarende fred.

Jeg skal heller fokusere på om norsk økonomi kan trekke en uventet kanin ut av flosshatten som magisk sørger for en smertefri overgang fra oljealderen til en ny kunnskapsøkonomi.

Her bør vi igjen se til Sverige. Den svenske onlinespill-industrien som har vokst frem siden årtusenskiftet er et perfekt eksempel på hva Hidalgo poetisk kaller “Crystallized imagination” –en prosess hvor en fantasi har gått fra idé til solid økonomisk virkelighet. Lenin sa i sin tid at imperialisme var den høyeste form for kapitalisme, men å skape noe der det forut var intet er i så fall kapitalistisk sublimitet, utvilsomt mer imponerende enn å kapre noen øde øy i Polynesia.

King Digital Entertainment, kjent for mobilspillet Candy Crush Saga ble før jul solgt for seks milliarder dollar. Om Candy Crush Saga er det som vil løfte sivilisasjonen til neste nivå er uvisst, (jeg velger her også å forbigå i stillhet etiske og moralske spørsmål som er blitt reist omkring deler av onlinespill-industrien). Likefullt er dette seks håndfaste og høyst reelle milliarder dollar. Det er heller ikke seks generiske milliarder dollar. Men en substansiell andel vil kvalifisere somkompetent kapital, som i stor grad vil gå til å finansiere og utvikle nye vekstselskaper. Nye fantasikrystaller bygget informasjonen og kunnskapsnettverkene som King har generert.

Dette er essensen av idéøkonomien. Kreativ kapitalisme hvor verdiskapningen er helt frikoblet fra nasjonens begavelse av naturressurser. Lego versus Statoil. Selv om Norge har mye avansert teknologi innen olje og fisk, er til syvende og sist disse næringene betinget av at høyere makter plasserte olje og fisk i geografien som etterhvert ble den nasjonaløkonomiske enheten Norge.

Kan Norge frigjøre seg fra naturressursenes gudegave/forbannelse og produsere pionerselskaper i idéøkonomien?

Det norske spillselskapet Wordfeud er et teknologieventyr, i miniatyr. Det Scrabble-lignende spillet har generert overskudd før skatt på 70 millioner i årene 2012-14 for skaperen Håkon Bertheussen – en enorm bragd. Men hvorfor er ikke Wordfeud King? Er det en ren tilfeldighet? Eller er det strukturelle faktorer i de respektive økosystemene som gjør at King er blitt utviklet til en institusjon verdt milliarder, mens Wordfeud “bare” har forblitt et (høyst suksessfullt) enmannsforetak? (Vel å merke er dette på ingen måte ment som en kritikk mot Wordfeud). Min kontrafaktiske hypotese er at det er relativt marginale forskjeller i det iboende potensialet til de to, men at de større, dypere og mer globale kunnskapsnettverkene i Sverige – mer på det finansielle og kommersielle heller enn teknologiske plan – utgjorde en kritisk forskjell. Kanskje kan Wordfeud fortsatt bli Norges første “Unicorn” (oppstartselskap verdsatt over en milliard dollar), men det krever samspill mellom flere aktører i innovasjonsøkosystemet. Ellers vil Wordfeud trolig forbli en ensom snøleopard i Himalaya.

Om det blir Wordfeud, andre eller ingen er det en lakmus-test for omstillingen av norsk økonomi om man klarer å avle opp en enhjørning, (jeg vet dette noe banale begrepet er forhatt av mange, men det har kanskje noe med å gjøre at det ikke finnes noen av dem i Norge). I Sverige teller man nå syv av sorten – Skype, Spotify, Klarna, King, Mojang, Truecaller og (russisk-svenske) Avito. Riktignok må man ikke glemme at det ikke er disse selskapene, men de gamle industrilokomotivene som Ericsson, Atlas Copco, Assa Abloy, Volvo, Sandvik, Electrolux, Hennes & Mauritz, etc. som fortsatt utgjør maktens tinder i svensk økonomi. Men veksten skjer i økende grad i den nye økonomien.

Pintos advarsel
Det sies at spådommer er vanskelige saker, spesielt når de dreier seg om fremtiden. De fleste økonomiske prognoser blir gjort til skamme, og pessimistiske økonomiske spådommer har tendert til å treffe spesielt dårlig siden 1800. Fremtiden har historisk hatt mer kreativ skaperkraft enn datidens pessimistiske økonomer har hatt forestillingsevne. Det er en grunn til at selv vekstpessimister som Tyler Cowen og sekulær stagnasjons-profet Lawrence Summers begge er skeptiske til Robert Gordons dystopiske The Rise and Fall of American Growth, som sier at økonomisk vekst er mer eller mindre et ferdig kapittel, (som er en separat diskusjon fra om Norge vil opprettholde sitt relative velstandspremium).

Likevel, av de to hovedscenarioene presentert i denne artikkelen finner jeg en mean reversion det mest sannsynlige for norsk økonomi. Dette vil neppe bety verdens undergang, men slutten på norsk eksepsjonalisme med et velstandsnivå langt over gjennomsnittet i OECD og våre skandinaviske naboland. Utfordringen ligger i å forklare hvorfor og hvordan norsk økonomi skal klare å opprettholde sitt store velstandspremium. I det konstant skiftende landskapet som ikke bare norsk økonomi, men hele verdensøkonomien befinner seg i, må man samtidig holde muligheten for at en Deux ex machina kan dukke opp tilsynelatende ut av intet og redde forestillingen før siste akt.

For å avslutte og dra denne artikkelen tilbake til der den startet, viser jeg derfor til et sitat fra Anibal Pinto, Chiles president i 1878, et tidspunkt hvor landets økonomi befant seg i en depressiv tilstand:

“If a new mining discovery or some novelty of that sort does not come to improve the actual situation, the crisis that has long been felt will worsen.”

Men ett år senere snudde det seg på hodet da Pintos bønner ble hørt da Chile fikk (tok) de enorme mineralforekomstene i hende og som utløste en 30 års boom. La oss håpe noe lignende vil skje for Norge. Hvis ikke er det overhengende fare for at Pinto har rett og at krisen vi en stund har kjent, vil forverre seg.

Den økonomiske veksten i Renessansens Europa var dempet i moderne målestokk, men bygget et avgjørende fundament for kontinentets økonomiske «takeoff» fra 1800.

NB: Dette er en noe lengre versjon av en artikkel jeg skrev i fjor for tidsskriftet Levende Historie, som siden dessverre har “rung down the curtain and joined the choir invisible”. 

Renessansen var perioden hvor Europa omsider tok et besluttsomt steg ut av den mørke middelalderen: en kulturell og kunstnerisk gjenoppvåkning som løftet kontinentet til en høyere form for sivilisasjon. Det har ikke vært urimelig å anta at fremskrittene i kunsten og kulturen også sammenfalt med tilsvarende progresjon på det økonomiske plan. Og at Renessansen var en epoke med vigorøs økonomisk vekst var lenge gjengs oppfatning, i både akademiske kretser og i de opplyste deler av befolkningen. Men, var det så det eigentlich gewesen?

Progresjon eller stagnasjon

Middelalders-historikeren R. S. Lopez fikk mange av sine felles professorer til å sette formiddagsteen i halsen da han under et seminar for Den amerikanske historieforening i 1954, postulerte at Renessansen var en periode preget av økonomisk stagnasjon. Det var som å banne i kirken. I Lopez’ egne ord (i en tid hvor akademikere fortsatt hadde selvironi) var det kun såvidt han unnslapp lynsjing. Med dette sparket Lopez i gang en livlig debatt som gikk over flere årtier, og som egentlig aldri er blitt lagt helt død.

Dette har å gjøre med at når man dykker ned i økonomisk historie pre-1800, finner man seg i svært grumsete farvann, med ytterst begrenset sikt. Som en kollega av Lopez sa, satt på spissen men likefullt: «Før det 19. århundre finnes det ingen økonomisk historie, kun økonomisk forhistorie». Lopez påstand var derfor basert på et høyst ufullstendig og noe eklektisk utvalg av tallmateriale; i tillegg til statistikk for handel og befolkningsvekst, viser han til nedgang i konstruksjon av nye bymurer i Italia og fall i produksjon og eksport av ulltøy fra Firenze. Lopez gikk til og med så langt som å hevde at Renessansens kulturelle og artistiske boom kom på bekostning av økonomisk vekst, da kapital ble allokert til kunstneriske heller enn produktive formål. En av Lopez’ skarpeste kritikere, Carlo Cipolla, kontret blant annet med at silkeproduksjonen økte kraftig i det 15. århundre og at bygningsmassen var av en helt annen kvalitet. Men felles for både stagnasjonistene og reaksjonistene var at de begge bygget sine hypoteser på et høyst mangelfullt datagrunnlag.

I de par siste tiårene har det imidlertid skjedd store fremsteg i å kvantifisere den økonomiske utviklingen under Renessansen. En grunnsten for dette arbeidet ble lagt av professor Angus Maddison, som la ned et møysommelig arbeide for å kartlegge utviklingen i verdensøkonomien fra Kristi fødsel til moderne tid. Siden Maddisons død i 2010 har et trettitall økonomer gått sammen for å forme Maddison-prosjektet, hvor Maddisons opprinnelige datasett kontinuerlig oppdateres i takt med nye studier som tilfører kunnskap om historisk økonomisk utvikling. Mye av tallmaterialet belager seg fortsatt på formodninger, antagelser og kvalifisert gjetning, men takket være den kollektive visdommen til et stort antall forskere faller stadig flere av brikkene i det store puslespillet på plass – selv et halvt millenium etter.

Fundamentet legges

Hvis man gjør en grov oppdeling er ikke sitatet om at det ikke fantes noen økonomisk historie før det 19. århundre helt ukorrekt. Fra år null til år 1800 kryper kurvene for verdens befolkning og verdiskapning per innbygger kun svakt oppover. Fra år 1800 derimot, skyter begge kurvene eksponentialt til værs. I de første 1800 årene økte verdens befolkning med en faktor på tre, fra 300 millioner til 1 milliard, mens verdiskapningen per innbygger kun mer eller mindre doblet seg. Siden 1800 har imidlertid verdens befolkning syvdoblet seg, samtidig som verdiskapning per innbygger har økt med mer enn 10 ganger globalt og mer enn 30 ganger i Vest-Europa.

Ut ifra dette kan vi dedusere at den økonomiske progresjonen under Renessansen mellom år 1300-1600 i det store og hele må ha vært relativt triviell. Men det er ikke det samme som å si at den ikke var av betydning. Spørsmålet vi må stille er heller om Renessansen spilte en avgjørende rolle for at Vest-Europa fikk sitt økonomiske takeoff fra 1800. Og her finnes det sterke argumenter for at et kritisk fundament ble lagt allerede under Renessansen, selv om de økonomiske fruktene kun ble høstet flere hundre år senere. Det er naturligvis påfallende at både Renessansen og Den industrielle revolusjon skjedde i Vest-Europa, mens ingen av de to inntraff i hverken Kina, Afrika eller den arabiske verden.

Den nyeste forskningen inneholder flere interessante funn. Renessansens Europa var langt rikere enn tidligere antatt. Gjennomsnittlig verdiskapning per innbygger var trolig over 1.200 dollar i år 1500 – mer enn 50 prosent høyere enn Maddisons første estimat[1]. I tillegg tyder mye på at det var en mer gradvis overgang fra veksten i senmiddelalderen til Den industrielle revolusjon, snarere enn et plutselig skifte. Enda mer interessant er det at sporene av The Great Divergence mellom Vest-Europa og resten av verden var høyst tydelige allerede i Renessansen – 250 år før begynnelsen på Den industrielle revolusjon. Så tidlig som år 1500 var velstandsnivået i Vest-Europa over dobbelt så høyt som i Kina og India. Så det er åpenbart at Vest-Europas suksesseliksir må vært under brygging allerede i Renessansen. Nærmere bestemt i Italia.

Renessansen begynte i Italia omkring år 1300. Da var Italia Europas mest velstående land, med soleklar margin. Verdiskapningen per innbygger i sentrale og nordlige Italia var dobbel så høy som i Spania eller England – sistnevnte på den tiden Europas bakevje.

De italienske bystatenes gylne æra

Selv om Renessansen begynte i Firenze, var det Venezia som spilte den viktigste rollen økonomisk. Mellom år 1000-1500 åpnet Venezia opp og ekspanderte et internasjonalt handelsnettverk. Takket være handelsmenn som Marco Polo ble silke og krydder bragt til Europa fra Orienten. Produkter fra Kina kom via karavanrutene til havner i Svartehavet. Indiske produkter via Syria og Alexandria.

Slik ble teknologi og produkter overført fra Asia, Egypt og Byzantium til et på det tidspunktet relativt bakvendt Europa. Genovas seier over en marokkansk flåte i 1291 åpnet opp veien gjennom Gibraltarstredet for atlantisk handel. Dette var like etter magnetiske kompass ledet til store fremskritt i europeisk navigasjonsteknikk, og i tur at europeerne nå turte å gjennomføre seilaser i vinterhalvåret. Samtidig skjedde store avanser i skipsbygning: fra en skrog-først konstruksjon til en byggemåte hvor skroget ble montert på skjelettet til slutt. Dernest ble styringsårer erstattet av ror. Utvidelse av internasjonale handelsnettverk tilrettela for økt internasjonal spesialisering. Dette bidrog til vesentlige kvalitetsforbedringer. For eksempel økte tilbudet av tekstiler i en rekke forskjellige farger og kvaliteter betraktelig, mens innovasjon innen gruvedrift og metallurgi førte til banebrytende fremgang i europeisk våpenproduksjon. Nye skip og skytevåpen viste seg raskt en potent kombinasjon for europeisk kolonisering av store deler av resten av verden. I løpet av 500 år hadde den globale maktbalansen skiftet fundamentalt. Post-1500 ledet dessuten korte geografiske distanser, fremveksten av boktrykkerkunsten og humanistiske universiteter til rask spredning av ny teknologi og bestepraksiser på tvers av det europeiske kontinentet.

Økt bruk av vann- og vindmøller, nye kanaler, større byer (urbaniseringsraten i Vest-Europa økte fra 0 til 6 prosent mellom 1000-1500) og proto-industrialisering var alle også viktige faktorer. I jordbruket bidrog innføring av treskiftebruk, integrering av jordbruk og gjetning til moderat økning i produktivitet.

Så tidlig som på 1100-tallet introduserte Venezia en forløper til moderne statsobligasjoner. Prestiti var et gjeldsinstrument som var obligatorisk å kjøpe for bystatens velstående borgere – som sådan et alternativ til skatt. I 1262 ble all utestående gjeld konsolidert i et permanent fond monte vecchio, og staten garanterte investorene en årlig rente på fem prosent. Dette betød i praksis at Venezia fikk omgjort sine kortsiktige gjeldsforpliktelser til langsiktige, og at det oppstod et pulserende annenhåndsmarked for disse gjeldsinstrumentene[2].

Prestiti var bare en av de finansielle nyvinningene i Renessansens Italia. Firenzes fiorino d’oro gjeninnførte fra 1252 gullbasert valuta til Europa for første gang siden 600-tallet – sølvbaserte valutaer hadde vært mer utbredt i mellomtiden. Det var et viktig ledd i utviklingen av valutamarkeder. De italienske bystatene utviklet dessuten et politisk og juridisk rammeverk som satt den private eiendomsrett høyt og som sikret fullbyrdelse av kontrakter. Luca Paciolis oppfinnelse av dobbelt bokholderi (1494) revolusjonerte bankvesenet og regnskapsføringspraksis.

Italias 600-årsnatt

Med alle disse fremskrittene skulle en kanskje tro at Lopez’ stagnasjonstese må være på ville veier. Men bildet er mer nyansert enn som så. Det er ingen tvil om at agrikulturell, teknologisk, og finansiell innovasjon bidrog til å gjøre Renessansens Italia til verdens mest utviklede område i år 1500 og potensielt la et helt avgjørende grunnlag for Vestens videre fremmarsj, sett i et Longue durée-perspektiv. Men, for Italias del er post-1500 en epoke preget av ubestridelig nedgang, både i absolutte og relative termer. Fra år 1300 og helt frem til 1880 – nesten 600 år – heller kurven for Italias velstandsnivå nedover. I år 1800 var den gjennomsnittlige italiener nesten en firedel fattigere enn hans forfedre i 1400. Dette var også en periode preget av de-urbanisering, med andelen av befolkningen beboende i byer ned fra 21 prosent i 1330 til 16 prosent i 1861. Italia gikk fra å være Europas spydspiss til å bli kontinentets syke dame.

Tyngdepunktet flyttes nordover

Fra år 1500 og utover kan man observere en klar trend hvor Europas økonomiske tyngdepunkt forflytter seg nordover. Italia og Spania blir fattigere, mens Holland/Nederland og senere England blir rikere. I motsetning til Italias stagnasjon tredoblet verdiskapningen per innbygger seg i Holland fra 1348-1600. England begynte først å vokse for alvor fra 1650, men oppnådde likefullt en dobling mellom 1270-1700. En populær teori er at de atlantiske nasjonene – i begynnelsen Portugal og Spania og senere Holland og England – etter maurernes tilbaketrekning fra Spania og åpningen av Gibraltarstredet stod best posisjonert for å utnytte nyvinninger i skipsdesign og navigasjonsteknikk til å utforske og erobre den nye verden. Italia på den annen side, hadde fått sine handelsruter til Det fjerne østen avskåret etter Konstantinopels fall i 1453.

Om man kun ser på England isolert kan man få inntrykk av at Den industrielle revolusjon skjedde helt ut av det blå, et skifte fra et føydalsamfunn til et industrisamfunn nesten over natten da James Watt fant opp dampmotoren i 1765. Men Hollands eksempel beviser at overgangen var mer gradvis. Hollands (regionen) økonomi var nesten forbløffende moderne så tidlig som begynnelsen av det 16. århundre. Halvparten av befolkningen bodde allerede i byer og kun en fjerdedel arbeidet i jordbruket. Perioden 1340-1490 var dominert av radikale strukturelle endringer. I løpet av disse 150 årene sank jordbrukets andel av verdiskapningen fra 55 til under 20 prosent – helt uten presedens i verdenshistorien. Urbanisering, internasjonale handelsnettverk, proto-industri og spesialisering er nøkkelordene for denne utviklingen som løftet Holland til verdens mest avanserte økonomi i sen-Renessansen.

Konklusjon

For å summere opp er det helt klart at den intellektuelle og kulturelle gjenoppvåkningen i Renessansens Italia – etter nær kognitiv stillstand helt siden Roms fall – staket ut en ny kurs for vestlig sivilisasjon. Allerede i år 1500 hadde Vest-Europa, anledet av Italia, stukket ifra resten av verden med flere hestehoder, etter å ha stått i fare for å bli akterutseilt rundt forrige årtusenskifte. Likevel hadde Lopez langt på vei rett at 1300-1500 var en periode preget av økonomisk stagnasjon for Italia. Men selv om Italia havnet mer og mer i bakleksen over de kommende hundreårene, hadde innen da Renessansens ånd spredt seg fra episenteret til kontinentets mer perifere nordlige områder. Først og fremt Holland. Dernest og potensielt viktigere på lang sikt, helt til det avsidesliggende og bakvendte rottereiret England – hvor det er vanskelig å se at Den industrielle revolusjon kunne oppstått i det 18. århundre uten impulsene fra Renessansens Italia.

Undersak 1: Malthus og Svartedauden

Det er kanskje ikke ofte de to nevnes i samme setning, men en av de største samfunnsepisodene under Renessansen var den Malthusianske katastrofen, Svartedauden – som var nære ved å ta knekken på menneskelig eksistens i store deler av Europa.

Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus (1766-1834) hevdet at matvareforsyningen på sikt ikke kunne holde tritt med vedvarende befolkningsvekst. Hvis befolkningsveksten spant ut av kontroll ville dette bli korrigert av hungersnød eller epidemi, som returnerte befolkningen til et bærekraftig spor. Siden år 1800 har Malthus’ dystre profetier blitt gjort til skamme, da han aldri hadde lagt til grunn at verdiskapningen per person kunne øke med mange ganger veksten i befolkningsstørrelse. Men tilbake i Renessansen var en Malthusiansk dommedag et langt mer reelt scenario.

Svartedauden utryddet mellom en og to tredjedeler av befolkningen i de europeiske landene. Denne kraftige befolkningsnedgangen ledet naturligvis til at den totale økonomien krympet. Men av landene vi har tall for økte verdiskapningen per innbygger mellom 1348 og 1400 i både Italia (15 prosent) og med 30-40 prosent i Holland og England, mens kun Spania opplevde et inntektsfall i per capita-termer.

Svartedauden står som et eksempel på Malthus’ teori i praksis. Men for resten av Renessansen og den pre-industrielle perioden er bildet mer nyansert. Malthus-modellen har to forutsetninger: 1) Hvis inntektsnivået faller, faller fødselsraten (den preventive sjekken) mens dødsraten øker (den positive sjekken), og 2) Det er et negativt forhold mellom befolkning og inntektsnivå.

I England var økonomisk vekst før Den industrielle revolusjon konsentrert i perioder med fallende befolkning, hvilket ved første øyekast underbygger Malthus. Men i de 400 årene til 1700 oppnådde inntektsnivået likevel en dobling, til tross for at befolkningsnivået hadde vokst forbi toppen fra før Svartedauden. Faktisk var levestandarden for majoriteten av engelskmenn «respektabel» allerede i år 1300, og London viste at inntektene kunne øke i takt med økt befolkningstetthet. Likefullt levde så mye som 26 prosent av befolkningen på eksistensminimum, (fortsatt 18 prosent i 1688).

I Spania ble ikke velstandsnivået fra 1348 tangert før i 1800. Spania skiller seg dermed ut fra de øvrige europeiske landene, hvor befolkningsreduksjonen fra Svartedauden var med å lede til stigende verdiskapning per innbygger. Problemet i Spania var ikke knapphet på ressurser til å fø en for stor befolkning. Men tvert imot en befolkning for knapp til å utnytte rikelige ressurser. Både England og Spania er således med å vise at Malthusiansk press kunne være gjeldende i segmenter av økonomien (England), samtidig som det ikke var så enkelt som et motsatt proporsjonalt forhold mellom befolkningsvekst/tetthet og velstandsnivå, (Spania, London).

Undersak 2: Skolastisk Renessanse

I de mørke hundreårene mellom Romerrikets fall og gjenoppdagelsen av antikke greske tekster i det 12. århundre, ble det som navnet antyder produsert relativt lite nytt og originalt tankegods. Økonomifaget anses ofte ikke som å ha oppstått før Adam Smith publiserte sin Wealth of Nations i 1776 – det er en sannhet med modifikasjoner. En pre-Renessanse-tenker som fikk en betydelig innflytelse, også på økonomiteoretiske plan, var St. Thomas Aquinas (1225-74). Som Joseph Schumpeter skrev i sin History of Economic Analysis, kan vi fra praktikerne ved Charlemagnes hoff «trygt hoppe over 500 år til Thomas Aquinas’ epoke, hvis Summa Theologica er for idehistorien hva det sydvestlige spiret på Chartreskatedralen er i arkitekturhistorien». Aquinas baserte seg på Aristoteles’ forsvar av den private eiendomsrett; da dette ikke var i strid med naturretten men en oppfinnelse av menneskelig fornuft til felleskapets beste. Som Aristoteles fordømte også Aquinas renter som åger i strid med den kommutative rettferd – (et definitivt brudd mot oppfatningen av renter som umoralsk ser ikke ut til å ha kommet før Henry VIIIs lov «An Act Against Usurie» i 1545). Derimot beveget Aquinas seg noe vekk fra det aristoteliske konseptet om rettferdig pris (iustum pretium), kun bestemt av produksjonskostnaden eller verdien av arbeid som har gått med til å tilvirke produktet, i retning av at pris bestemmes av markedet, (men profittjag syndefullt også i Aquinas’ øyne). Denne tankerekken ble tatt videre av den skolastiske Salamanca-skolen grunnlagt av Francisco de Vitoria. Vitoria og hans følgere argumenterte at pris bestemmes av «gjengs oppfatning» (communis aestimatio) av produktets verdi. Det eneste Salamanca-økonomene (Buridan, Azpilcueta, de Soto, Molina etc.) manglet for en full tilbuds-etterspørselsmodell, var konseptet om marginalnytte. Både Schumpeter og økonomer av den østerrikske skole mener derfor at økonomifagets opprinnelse går helt tilbake til Renessansen. Nikolaus Kopernikus er mest kjent for å ha sparket i gang Den vitenskapelige revolusjon – som overlappet Renessansen – men publiseringen av Om verdenshimmellegemenes bevegelser i 1543, men han var også en viktig bidragsyter til et gryende økonomifag: han publiserte det første kjente argumentet for pengers kvantitetsteori (som sier at økning i pengemengden fører til proporsjonal økning i prisnivået), og bidrog også til hva vi i dag kjenner som Greshams lov: at dårlige penger fordriver gode.

Kilder

• Acemoglu, Daron, Simon Johnson, and James A. Robinson. “The rise of Europe: Atlantic trade, institutional change and economic growth.” (2003).
• Allen, Robert C. “Economic structure and agricultural productivity in Europe, 1300–1800.”European Review of Economic History 01 (2000): 1-25.
• Álvarez‐Nogal, Carlos, and Leandro Prados De La Escosura. “The rise and fall of Spain (1270–1850) 1.”The Economic History Review 1 (2013): 1-37.
• Bolt, Jutta, and Jan Luiten Zanden. “The Maddison Project: collaborative research on historical national accounts.”The Economic History Review 3 (2014): 627-651.
• Broadberry, Stephen, et al.British Economic Growth, 1270-1870: an output-based approach. No. 1203. School of Economics Discussion Papers, 2012.
• Caferro, William P. “Warfare and economy in Renaissance Italy, 1350–1450.”Journal of Interdisciplinary History2 (2008): 167-209.
• Cipolla, Carlo M. “Economic Depression of the Renaissance?. I.”Economic History Review (1964): 519-524.
• Clark, Kenneth, Civilisation: A Personal View. 1969
• Goetzmann, W., Rouwenhorst, K., The Origins of Value. 2005
• Grice-Hutchinson, Marjorie, The School of Salamanca. 1952 <http://mises.org/sites/default/files/The%20School%20of%20Salamanca_3.pdf>
• Lopez, Robert S., and Harry A. Miskimin. “The Economic Depression of the Renaissance1.”The Economic History Review 3 (1962): 408-426.
• Maddison, Angus, The World Economy. 2006
• Malanima, Paolo. “The long decline of a leading economy: GDP in central and northern Italy, 1300–1913.”European Review of Economic History 02 (2011): 169-219.
• Smil, Vaclav, Making the Modern World: Materials and Dematerialization. 2014
• Palmer, Colton, Kramer, A History of Europe in the Modern World. 2014
• Pamuk, Şevket. “The Black Death and the origins of the ‘Great Divergence’across Europe, 1300–1600.”European Review of Economic History3 (2007): 289-317.
• Schumpeter, Joseph, History of Economic Analysis. 1954 <http://digamo.free.fr/schumphea.pdf>
• The Maddison-Project, http://www.ggdc.net/maddison/maddison-project/home.htm, 2013 version
• Van Zanden, Jan Luiten, and Bas van Leeuwen. “Persistent but not consistent: The growth of national income in Holland 1347–1807.”Explorations in economic history 2 (2012): 119-130

[1] Alle tallene her er i 1990 Geary-Khamis International Dollar: en hypotetisk valutaenhet som tillater internasjonale sammenligninger over det lange løp. Til sammenligning var BNP per innbygger i Norge målt i denne valutaen 28.000 i 2010 – 30 prosent over gjennomsnittet i Vest-Europa. Men på kun 800 dollar i 1820 var Norge fortsatt like fattig som Nord-Italia i år 1.

[2] Det finnes knapt noe bedre barometer for tilliten til en stat enn rentenivået den må betale på sin gjeld. Selv om kupongrenten på Prestiti var fastsatt til 5 prosent (4 mellom 1376-1475), kunne prisene, og derav renten i annenhåndsmarkedet svinge kraftig. Prishistorikk for andrehåndstransaksjoner var offentlig informasjon, og disse dataene gir oss et ypperlig bilde av situasjonen i Venezias økonomi: hvor rentesjokket i 1378 og kraftig renteoppgang utover 1400-tallet gir klare tegn på at Venezias gylne æra nærmet seg sin ende.

Kanskje godt nok for svin, men ikke for tenkende mennesker.

 Anmeldelse av:

• Godt nok for de svina. Av Anita Krohn Traaseth. Cappelen Damm, 2014
• Leadership BS. Av Jeffrey Pfeffer, HarperCollins, 2015

«It is better to be a human being dissatisfied than a pig satisfied», sa John Stuart Mill. Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina vil nok gjøre griser tilfredse, kanskje til og med inspirerte. Men for opplyste tenkende mennesker blir dette tynt og lite matnyttig.

Kombinasjonen av Godt nok for de svina og lutefisk (ingen tilhenger) gjorde 6. juledag til dagen for sure oppstøt for denne anmelderen. Innovasjon Norge-sjefens bok og lutefisken har flere likhetstrekk. Først og fremst at de begge mangler substans. En slimete inkonsistent masse som det er vanskelig å få noe konkret hold i.

Det var ikke på grunn av lyst at jeg begynte å lese Krohn Traaseths bok. Denne sjangeren av selvbiografi/ledelse/selvhjelpsbok gir ytterst sjelden de store litterære opplevelser. Godt nok for de svina er intet unntak. Men med all stormen rundt Innovasjon Norge og organisasjonens toppsjef i høst, kan boken (som ble skrevet da Krohn Traaseth fortsatt var sjef i HP Norge) gi en dypere innsikt i hvorfor Innovasjon Norge-sjefen har blitt en av landets mest markante og nå polariserende ledere.

Spåkonen

Boken er delt inn i tre deler: mot, sårbarhet og troverdighet. I den første delen skildres en serie hendelser som la fundamentet for at en «helt vanlig norsk jente, uten ekstraordinære ambisjoner og forutsetninger», ble leder – LEDER med stor L vel å merke! Ting har veldig enkle og tydelige årsakssammenhenger i Krohn Traaseths verden. Det begynte allerede første skoledag, da en kjolekledd Krohn Traaseth bøyde seg ned. «Jeg kan se underbuksa di», ropte klassens ramp. Krohn Traaseth visste at hun måtte gjøre kort prosess i dette definerende Harry Potter møter Malfang-øyeblikket. Hun gikk bort til bøllen, boret blikket i ham og sa, «Det der sier du ALDRI igjen» før hun snudde seg og gikk bestemt vekk. I en Hollywood-film er det her den dramatiske musikken skulle vært lagt til. Gjennom første del av boken blir leseren gjort ettertrykkelig klar på at storhet venter unge Krohn Traaseth.

Den neste skjebnesvangre episoden var konfrontasjonen mellom Krohn Traaseth og norsklæreren. Etter to år på videregående skole og utallige innleveringer som aldri hadde produsert noen bedre enn karakteren 3, gikk en frustrert Krohn Traaseth opp til frøkenens fryktinngytende forhøyede kateter og spurte hva hun kunne gjøre for å forbedre norskkarakteren. «Du blir aldri noe mer enn en 3’er. Du, Anita», var norsklærerens kjølige svar. Norsklæreren er her naturligvis fremstilt som fortellingens nemesis, selv om mange vil kunne hevde at spådommen hennes var usedvanlig klarsynt.

Vendepunktet kommer i møtet med en spåkone i Florida noen år senere, som kunne spå at Krohn Traaseths far ville leve mye lengre enn hennes mor. Fire måneder senere tok hennes manisk depressive mor sitt eget liv. Men «dette blir ikke et problem for deg», kunne spåkonen forsikre. «Du er sterk. Du kommer til å bli enda sterkere. Du kan se frem til mye kjærlighet i livet ditt». Hun skriver at morens historie har gitt henne en uvanlig styrke og en dypere mening i livet. Posttraumatisk vekst. Det forklarer at Krohn Traaseth «på alle psykologiske tester jeg har vært gjennom i ansettelsesprosesser har blitt definert som unormalt moden og sterk for alderen». Kraften var åpenbart sterk i Anita.

«Godt nok for de svina»

I del en blir vi også introdusert for Krohn Traaseths lumpenproletariske livsmantra «Godt nok for de svina», som hun fikk fra sin elektrikerfar og som også er tittelen på boken. Så selv med middelmådige skoleresultater forstod Krohn Traaseth at hun var mer enn bra nok. Hva teller kunnskap for uansett? Bare man overbeviser seg selv om egen fortreffelighet? De intellektuelles verden var ukjent for Krohn Traaseth, skriver hun selv, den gang som nå. Men gjennom sommerjobbing på eggsentralen fikk Krohn Traaseth installert protestantisk arbeidsmoral og ble «robust» – en bærebjelke for alt hun har oppnådd siden.

I del to får vi høre om Krohn Traaseths yrkeskarriere. Det begynte med en trainee-stilling i IBM som hun ikke hadde kvalifikasjonene for, som hun selv skriver. Men hun hadde lyst på jobben, og hun fikk den. Dette er et gjennomgående mønster i Krohn Traaseths karriere. Hun har aldri latt mangel på kvalifikasjoner stå i veien for muligheter. Gjennom skruppelløs selvpromotering har hun banet sin vei fremover – som hun skal ha all ære for. Etter et år i IBM hoppet hun videre til konkurrenten. I Det Norske Veritas fikk hun arbeidsgiver til å sponse dyre lederkurs på Harvard og BI. Hun fikk shanghaiet tidligere Statoil-sjef Harald Norvik til å bli sin mentor. Tre måneder etter at hun ble ansatt i HP begynte hun å se seg etter nye beitemarker. Den dagen hun av egen eller andres vilje går ut fra Innovasjon Norge, vil hun utvilsomt spasere glatt inn i en ny topplederjobb.

Ledelsesindustrien har feilet

Alt dette er i tråd med hva Stanford-professor Jeffrey Pfeffer skriver om ledere i sin nye bok Leadership BS. En etter en avfeier Pfeffer mytene om at gode ledere er beskjedne, autentiske, ærlige og tillitsfulle. Tvert imot er nøkkelen til (personlig) suksess i det moderne næringsliv å promotere seg selv til gangs, holde kunstige fasader, lyge så det renner (for eksempel om akademiske meritter), og ikke stole på noen. Se på hva suksessfulle ledere gjør, ikke hva de sier. Setter man kakefatet på bordet, er topplederne de første til å forsyne seg.

Det betyr ikke at Pfeffer mener dette er bra. Tvert imot er hans premiss at hele ledelsesindustrien har feilet. Det har ført til altfor mange giftige arbeidsplasser fulle av uengasjerte og misfornøyde ansatte som ikke stoler på sine ledere. Faktisk går Pfeffer så langt som å si at de fleste arbeidsplasser er horrible. Dette til tross for en konstant voksende ledelsesindustri, med et svulmende antall bøker, kurs, konferanser, guruer og coacher.

Problemet er bare, ifølge Pfeffer, at mesteparten av dette er bullshit. Kvakksalveri og sjarlatanisme med null vitenskapelig forankring. Tall fra McKinsey tilsier at amerikanske selskaper bruker 14 milliarder dollar i året på lederutvikling, men med få resultater å vise for det.

Vi liker å tro at vi lever i et kunnskapssamfunn bestående av institusjoner som blir rasjonelt styrt basert på fakta og vitenskap. En verden som blir mer og mer profesjonell og effektiv, skritt for skritt, hver dag som går. Det kan være en sannhet for mange segmenter av samfunnet, men ikke når det kommer til ledelse. Tvert imot. Pfeffer siterer Barbara Kellerman som leder Center for Public Leadership ved Harvard-univeristetet: «The leadership industry has failed over its roughly forty-year history to in any major, meaningful, measurable way improve the human condition». Faktisk er det tall som tyder på at det går gal vei. En undersøkelse av Nielsen/Conference Board i USA viser at antallet ansatte som er fornøyde på arbeidsplassen falt fra 61,1 prosent i 1987 til 47,2 prosent i dag. Både Pfeffer og Krohn Traaseth siterer en Gallup-undersøkelse fra 142 land som forteller at kun 13 prosent av ansatte er engasjerte på jobb, mens så mange som 24 prosent er aktivt uengasjerte. Statistikk fra Deloitte viser en sekulært fallende trend for kapitalavkastningen i amerikansk næringsliv de siste 50 årene.

Pseudovitenskap og heksekunst

Mye av svaret på ledelsesindustriens ustand ligger i mangel på vitenskapelig metode. Faktum er et ledelse forblir en pseudovitenskap, og mye av ledelsesindustrien kvalifiserer knapt til det engang. Ifølge Pfeffer er det altfor mye lekmannsforkynning og fortelling av inspirerende «feel good»-historier om heroiske ledere og eksepsjonelle organisasjoner. For eksempel historier om helt vanlige jenter som er blitt mektige ledere selv om gymnaslærerinnen sa at de ikke var noe flinke. Slikt kan få troppene i organisasjonene til å føle seg oppløftet en liten stund, kanskje til og med til å rope bedriftens kjerneverdier i kor. Men det er dessverre få bevis på at det leder til varig bedre prestasjoner over tid.

Pfeffer belyser fire årsaker til at ledelsesindustrien har feilet. Nummer en at den ikke erkjenner divergerende interesser mellom organisasjoner som helhet og ledere som individer, til tross for at det finnes masse seriøs forskning på dette området. For det andre ledelsesindustriens obsessivt normative fokus – hva ledere skal gjøre og hvordan virkeligheten bør være, heller enn hvordan den faktisk er, (jf. Krohn Traaseths høyt normative betraktninger om syriske gründer-flyktninger). Det tredje problemet er at ledelsesindustrien overhodet ikke stiller noen krav om akkreditering, erfaring eller kunnskap. Pfeffer mener korrelasjonen mellom suksess i ledelsesindustrien og vitenskapelig rigorøsitet er et sted mellom liten og negativ. Sist men ikke minst kommer det Pfeffer beskriver som konseptuell upresisjon. Med andre ord at all pseudovitenskapen og slangeoljen som florerer i ledelsesindustrien, kombinert med det normative fokuset og utbredt ønsketenkning resulterer i anbefalinger som enten er riv ruskende gale, så ambiguøse at de ikke er forståelige, eller begge deler. Pfeffer mener det vil være en start å bevege seg tilbake til virkeligheten, se verden som den er, anerkjenne prinsipal-agent-konflikter, og basere seg mer på vitenskap enn «inspirerende» heksekunst, men han ser imidlertid ingen enkle løsninger på disse problemene.

Når det snakkes mye om inspirasjon bør varsellampene blinke. Da er det stor sjanse for at man har med kvakksalvere å gjøre. Pfeffer påpeker hvor ofte dette ordet brukes i reklamer for utdannelser, kurs og konferanser innenfor ledelsesfaget. Det står i sterk kontrast til andre disipliner som fysikk, jus, datavitenskap eller arkitektur. Man ser ikke noen reklamer for «inspirerende medisinkurs». Nyttige, rigorøse og vitenskapelig funderte ja, men ikke «inspirerende». Med så begredelige jobber mange har er det kanskje ikke rart mange søker inspirasjon, selv om Pfeffer er klokkeklar på at det ikke er det, men sannhet og fakta de behøver. Elllr for å si som den amerikanske kunstneren Chuck Close, «Inspiration is for amateurs».

Anita Krohn Traaseth er et prakteksempel på ledelsesproblemene Pfeffer belyser. Det handler om henne, ikke om organisasjonene hun leder. Krohn Traaseth er langt mer bekvem med det normative enn det deskriptive. Og hun bruker en stor meny av klisjeord som høres fine ut, men som betyr lite. Det er ikke måte på hva som skal «omstilles», «transformeres», «drømmeløftes» eller gjøres «robust», «nye landslag» som skal bygges, og «mangfold» som skal «mobiliseres».

Uansvarlighet

En av de mange disconnect’ene Pfeffer retter søkelyset på er frakoblingen som gjør ledere uansvarlige for de arbeidsplassene og organisasjonene de messer opp med sine dårlige prestasjoner og dårlige oppførsel. Ledere elsker denne frakoblingen. Kort av voldtekt og mord slipper de unna med nesten alt, og kan spasere fra toppjobb til toppjobb. Pfeffer nevner Stan O’Neal som ble utnevnt til styret i aluminiumskjempen Alcoa for sin finansielle ekspertise, etter at han ble sparket for å ha kjørt den ærverdige finansinstitusjonen Merrill Lynch i grøften under finanskrisen. Den famøse Chuck «keep dancing» Prince forble i styrene til både Xerox og Johnson & Johnson etter at han ble sparket fra Citigroup, og Andrea Jung er fortsatt styremedlem i Apple, etter at hun måtte gå av som toppsjef i kosmetikkselskapet Avon som følger av bedragerietterforskning og finansielle problemer.

Anita Krohn Traaseth gikk rett inn i en lederstilling i HP Norge, etter å ha drevet teknologiselskapet IQ Data i Gudbrandsdalen ut av eksistens. I den offentliggjorte CV’en Krohn Traaseth la ved jobbsøknaden sin til HP er ikke engang IQ Data nevnt, selv om dette var den siste arbeidsgiveren hun hadde før HP. Krohn Traaseth skriver om dette strandede teknologieventyret i boken – «det gikk ikke helt slik vi hadde håpet» – men hun nevner ikke navnet på selskapet. Det samme gjelder hennes arbeidsforhold nummer to, som heller ikke gikk helt slik hun hadde håpet. Krohn Traaseth preker konstant om transparens, men hun er ikke mer skinnhellig enn at hun tillater seg å være litt selektiv selv. Snakk endeløst om det positive, begrav det negative. Helt i tråd med Pfeffers observasjoner.

Til tross for at Anita Krohn Traaseth er blitt en av Norges mest prominente ledere, vet vi svært lite om resultatene av Krohn Traaseths lederskap for organisasjonene hun ledet. Det blir man heller ikke særlig klokere om av å lese boken. Om sant skal sies synes det å være av sekundær betydning. Det kommer tydelig frem at Krohn Traaseths har et sterkt ønske og behov for å lede andre mennesker. Men hvorfor andre mennesker bør ledes av Krohn Traaseth er ikke et spørsmål som blir stilt. Heller ikke hvor eller hvordan de skal ledes. Allerede da Krohn Traaseth fikk sin første jobb snakker hun ikke om hva hun skal jobbe med, men «tenk å kunne si at jeg jobbet for et av verdens største teknologiselskaper! Kanskje få mulighet til å reise mer».

Ledelsesblogging eller bloggledelse

Når man leser Godt nok for de svina får man ikke inntrykk av at Krohn Traaseth har noen dypere ledelsesfilosofi, eller i det hele tatt noe ønske eller mål om å forbedre samfunnet gjennom sin ledelsesgjerning. Mens Peter Drucker innførte Management by Objectives kan man si at Krohn Traaseth utøver Management by Blogging. Før finanskrisen ble det sarkastisk sagt at General Motors ikke lenger var et bilselskap med en pensjonskasse, men en pensjonskasse som lager litt biler ved siden av. Likeledes er det ikke urimelig å spørre om Krohn Traaseth er en leder som blogger, eller en blogger som leder? Det er ingen tvil om at topplederverv øker bloggeren Tinteguris markedsverdi. Men det er vanskeligere å finne noe i innholdet på hennes blogg eller bok som taler for at Krohn Traaseth er en god leder.

Uten bloggen er sannsynligheten langt mindre for at Krohn Traaseth ville seilet frem som kandidat til å bli Innovasjon Norge-sjef. I desember sa hun at hun er avhengig av å blogge for å klare lederjobben.

Utover IQ Data, som gikk strake veien til skifteretten under Krohn Traaseths ledelse fra 2008 til 2009, er det begrenset grunnlag å bedømme hennes ledelseskvalifikasjoner på. I et gigantisk selskap som HP, som opererer i et marked i strukturell nedgang, er det begrenset hva sjefen i det norske satellittkontoret kan påvirke fra eller til. I Innovasjon Norge har Krohn Traaseth vært for kort tid til at fasit kan avlegges.

Det hun skriver mest om i boken er HP Norge, hvor hun satt som administrerende direktør fra 2012 til 2015. Her var det mye som skulle snus, restruktureres, transformeres, endres og omstilles, men det gis lite detaljer. Derimot får vi vite at det under Krohn Traaseths ledelse ble innført en ekstra dag med frukt (endringsledelse), det ble innført en familiedag (tillit), og ansatteaktiviteten HP Masterchef (kompetanseutvikling). Som følger av et tiltaksprogram for å oppdage skjulte talenter internt i organisasjonen, ble bedriftsbandet The High Performers etablert. Da den spanske Europasjefen gjestet norgeskontoret kledde Krohn Traaseth og co seg i bunad akkompagnert av Aleksander Rybak på fele. Slik leverte HP Norge tankelederskap og energi. På et møte for landsjefene fikk Krohn Traaseth ta en selfie med konsernsjef Meg Whitman.

I del tre deler Krohn Traaseth sine betraktninger om det meste fra, sosiale selskaper, blogging, verdien av norske kvinner, flink-pike-syndrom, mentaltrening og spisse albuer. Det blir slitsom lesning. Krohn Traaseth har meninger om det meste, men er ikke så nøye med å dokumentere dem. Den svært tynne kildelisten består hovedsakelig nyhets- og Wikipedia-artikler. Mentaltrenere som Live Landmark og Erik Bertrand Larssen er bedre representert enn professorer som Pfeffer.

Ledelseskrise

Når man leser Krohn Traaseths Godt nok for de svina og Pfeffers Leadership BS om hverandre er det ikke lett å bli optimistisk for styringen av samfunnets viktige organisasjoner i de kommende år, offentlige så vel som private. I en epoke med stagnerende økonomisk vekst men en stadig mer kompleks økonomi, eldrebølge og tilhørende press på velfersbudsjetter, er behovet for god ledelse prekært. God ledelse basert på fakta over følelser, hvor lederes interesser samstilles med organisasjonen de leder, og hvor ledere stilles til ansvar for resultater. Det høres enkelt ut, men dessverre er det lite som tyder på at vi beveger oss mot en tid med mer rasjonell, effektiv og vitenskapelig basert ledelse.

Det er ikke så mye Anita Krohn Traaseth individuelt som er problemet, men systemet som produserer ledere som Krohn Traaseth. Et system som fostrer frem ledere som skruppelløst kan promotere seg selv og egne interesser, ofte på bekostning av organisasjonene de er ment å lede. Den amerikanske investoren Warren Buffett har sagt at en bedrift bør være så robust at den kan drives selv av en idiot, for før eller siden vil det skje. Punktet hvor organisasjoner ledes av idioter er nok passert, men om samfunnets organisasjoner er robuste nok til å tåle det er et åpent spørsmål.

I lys av Dagsavisens avsløringer om «svingode topplønninger i Innovasjon Norge», er det verdt å rette et søkelys mot flere sider av denne mangslungne etaten.

Med et så bredt og diffust hovedmål som å «utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling og ulike regioners næringsmessige muligheter…..gjennom delmålene flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer», er det selvforklarende at det ikke er noen enkel sak å måle Innovasjon Norges resultater. Statistisk sentralbyrå har forsøkt å måle Innovasjon Norges effekt – vel å merke på oppdrag av og med kriterier definert av Innovasjon Norge – men som Lars Peder Nordbakken påpeker i Civita-notatet «Virker Innovasjon Norge» reiser SSBs rapport flere spørsmål enn svar.

Den type byråkratisering og svulmende ledergrupper med rikelige gasjer som man nå ser tendenser til i Innovasjon Norge er et typisk fenomen i organisasjoner uten konkrete styringsmål, og som heller ikke har eiere som utøver et press om effektiv ledelse og drift.

Teknologieventyret i Gudbrandsdalen

En parallell til dagens utvikling i Innovasjon Norge finnes i IT-selskapet IQ Data AS, som nåværende Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth ledet fra august 2008 til august 2009. Dette teknologieventyret i Gudbrandsdalen hadde ambisjoner om å erobre verdensmarkedet, men endte med komplett og total bankerott.

En konkurs vil alltid ha like mange årsaker som involverte parter. Bobestyrer viser til at selskapet kjørte «et ekspansivt løp mht å rigge selskapet for kommersialisering». Mine kilder sier at en sentral årsak til konkursen var at Krohn Traaseth ansatte et korps av godt betalte mellomledere som brakk ryggraden til selskapet. Det medførte en kraftig vekst i kostnadene. Men inntektene feilet å leve opp til overoptimistiske budsjetter. Jeg skal dog ikke spekulere i årsakssammenhenger, men nøye meg med en kort oppsummering av begivenhetsforløpet.

Den 8. august 2008 ble Krohn Traaseth utnevnt som administrerende direktør, etter et års tid som styremedlem og noen måneder som vise-administrerende, i selskapet den lokale gründeren Jonny Tungen hadde startet i 2001. I mai 2009 mottok IQ Data 4,9 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge. I august 2009 gikk selskapet dundrende konkurs, med 32 millioner kroner i innmeldte krav fra kreditorene. I det inngikk et krav på halvannen million fra Krohn Traaseth. På kreditorlisten var også UNICEF og SOS Barnebyer. Kreditorene tapte alt. I sluttinnberetningen skriver bobestyrer at selskapet kan ha blitt drevet for kreditors regning fra 2008 frem til konkursen i 2009.

Likevel ble selskapet reddet, takket være at de ansatte – uten Krohn Traaseth – skrapet sammen 1,5 millioner kroner for å kunne fortsette driften, med gründer Tungen tilbake i sjefsstolen. I 2013 ble IQ Data solgt til Arendalsselskapet Doorway for 30 millioner kroner.

Siden den gang har Krohn Traaseth skrevet og snakket mye om seg selv både på egen blogg og i andre medier, men hennes innblanding i IQ Data har det vært stillhet om. I CV’en vedlagt hennes suksessfulle jobbsøknad for topplederstillingen i Hewlett-Packard, som Krohn Traaseth har publisert på sin blogg, er ikke IQ Data engang nevnt.

B-styre

Som en offentlig etat står Innovasjon Norge naturligvis ikke i noen risiko for konkurs. Men det er ikke det grann enklere å oppnå god og effektiv drift i offentlig sektor enn i private bedrifter. I organisasjoner, offentlige så vel som private, med vage utydelige mål og uten en klart definert strategisk retning er det en stor risiko for at styrearbeidet synker ned til subjektiv «synsing» og ad-hoc håndtering av enkeltsaker. For å ha nogen lunde kontroll på det mangehodede trollet Innovasjon Norge kreves derfor et ytterst kompetent styre. Problemet er at det har Innovasjon Norge ikke.

Individuelt er sikkert styremedlemmene i Innovasjon Norge kompetente personer, men kollektivt kommer det til kort. Innovasjon Norge trenger et A-styre, men har et B-styre. Hovedstyret i Innovasjon Norge er altfor tett befolket av personer med lang fartstid i offentlige-, kvasi-offentlige- og samvirkeforetak. NSB, Felleskjøpet, Tine Norske Meierier og Norske Skogindustrier er ikke organisasjoner man normalt forbinder med innovasjon og nyskapning. Hele tre av styremedlemmene i Innovasjon Norge er eller har vært styremedlemmer i Flytoget AS.

Mange funksjonærer, få gründere

Styreformann Per Otto Dyb har en imponerende CV, blant annet som administrerende direktør i Siemens AS. Men det er like fullt verdt å spørre om 10 år som leder av det norske satellittkontoret til et verdensomspennende tysk konglomerat er rett bakgrunn for å lede styret i Innovasjon Norge.

Selv om landbruksoppdraget utgjør 30 prosent av Innovasjon Norges virksomhet, er det også grunn til å sette spørsmålstegn ved at pelsdyroppdretter og styremedlem i Norges pelsdyralslag Jørand Ødegård Lunde sitter i styret for organisasjonen som skal være den norske stats flaggskip for innovasjon, med tanke på hvilke signaler dette sender. Uansett om man er pelsmotstander eller ikke, vil man vanskelig kunne hevde at pelsdyrindustrien er noe innovasjons-fyrtårn.

Samtidig er det ingen virkelige tungvektere eller banebrytende innovatører i Innovasjon Norges styre. Det er påfallende. Hvorfor har ikke styret noen medlemmer som har gjort en eventyrlig gründerreise – slik Krohn Traaseth drømte om med IQ Data men mislyktes med. For at Innovasjon Norge skal kunne ha kontakt med gründere og for at gründere skal kunne relatere til Innovasjon Norge, burde etatens styre opplagt hatt representanter for gründere som har startet i det små med knappe ressurser, men mot alle odds kjempet og vunnet kampen om nye markeder,  som Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke, Gustav Witzøe, Bjørn Kjos eller Ståle Kyllingstad. Eller næringslivsledere og investorer som Johan H. Andresen, Ole Robert Reitan og Kristian Siem, som gjennom et aktivt fokus på innovasjon og nyskapning har skapt store merverdier. Representanter fra akademia glimrer også med sitt fravær, selv om Innovasjon Norges styre sikkert kunne nytt godt av perspektivene til en Torger Reve eller Karen Helene Ulltveit-Moe.

Behov for tydeliggjøring

Et sterkere søkelys på Innovasjon Norge er berettiget. Som jeg har skrevet om tidligere har Norge havnet kraftig i bakleksa når det kommer til å få frem suksessfulle oppstartsbedrifter, sammenlignet med for eksempel Sverige. Og selv om Innovasjon Norge i sin (kildetynne) «Drømmeløft»-rapport gjør sitt ytterste for å bortforklare, er det et faktum at Norge scorer utilstrekkelig bra i internasjonale rangeringer for innovasjon og nyskapning – («Innovation Union Scoreboard undervurderer norsk næringslivs innovasjonsevne»; «Vi har også grunn til å tro at det er sider ved norsk innovasjonsevne som ikke fanges opp i noen av disse indikatorene»). Norge er nummer syv på IMDs World Competitiveness Scoreboard, noterer en 13. plass på World Economic Forums subindeks for innovasjon, og en 20. plass på Global Innovation Index. I The Atlas of Economic Complexity er norsk økonomi rangert som kun den 33. mest komplekse økonomien i verden. Ingen av disse rangeringene er perfekte, men i sum gir de en god pekepinn. Istedenfor å stå som en overvektig person og skylle på at badevekten er feil, bør Innovasjon Norge heller rette oppmerksomheten mot hvordan Norsk økonomis innovasjonsevne kan forbedres. Med det mål for øyet er det på sin plass at Innovasjon Norges 42(!) oppdragsgivere ser nærmere på hvordan dette skal oppnås. Det bør inkludere en full gjennomgang av organisasjonens strategi, mål og virkemidler, styre og ledelse.

Russia

NATO

Anmelder boken “The Looting Machine” om den systematiske korrupsjonen og plyndringen av naturressurser som holder Afrikas økonomier nede i en ond spiral av fattigdom og konflikt:

http://www.minervanett.no/finnes-det-hap-for-afrika/

News headlines recently seem to have been filled by aircraft crashes – from the missing Air France flight 447 in 2009 to the disappearance of Malaysia Airlines flight MH 370 over the South China Sea last spring and flight MH17 from the same airline which was shot down over Eastern Ukraine a couple of months later. Then a Germanwings (Lufthansa’s low-cost airline) A320 crashed in France en route from Barcelona to Düsseldorf today.

With all these headlines one has to ask: Has the downward trend in aircraft accidents been broken? Or is it just the media misrepresenting the underlying picture by making unproportional “noise” about some unfortunate cases, (which nevertheless still are consistent with a falling trend)?

In fact the picture looks bifurcated.

Looking at the chart for the number of aircraft crashes from the Geneva-based Bureau of Aircraft Accidents Archive (B3A) the downward trend still seems to be intact, with around 150 aircraft crashes per year since 2010 – only 120 in 2014 – down from closer to 200 per year in the previous 10 year period.

However, if one looks at the casualties statistics, the picture looks slightly different. From less than 1000 annual casualties from 2011-2013 the number of casualties increased to 1328 in 2014 – the highest count since 2005, (with the two MH flights contributing more than 500 deaths). So far in 2015 the casualties count sums to 245 – before the 148 passengers on board the Germanwings flight.

Looking at the chart 2014 clearly sticks out as an outlier. The question is if this deviation is within what would be reasonable to expect, and still consistent with a falling number of aircraft casualties over the long haul? Or if the positive trend really has broken, which would imply that decades of improvement in air travel safety has come to an end?

Ingen utsikter til post-historisk forsoning mellom Vesten og Islam.

http://www.minervanett.no/sivilisasjonenes-sammenstot/

Min artikkel på Minerva om regjeringens planlagte privatisering av Flytoget – som ikke vil få de ønskede samfunnsøkonomiske effekter.

http://www.minervanett.no/problemet-med-maeland-doktrinen/