Uten finans kunne sivilisasjonen aldri stablet seg på bena, argumenterer professor William Goetzmann. Men har finans nå gått fra å være samfunnets tjener til å bli dets mester?

Money Changes Everything – How Finance Made Civilization Possible
William Goetzmann
Princeton University Press, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Finans har et omdømmeproblem. Av alt som skrives om finans, er trolig godt over 90 prosent negativt ladet. Siden finanskrisen har det komme en flod av bøker om hvordan finans destabiliserer økonomien, skaper kriser, og den som har vært i vinden de siste årene: forsterker ulikheter i samfunnet. Tidligere amerikansk sentralbanksjef Paul Volcker talte derfor for mange da han sa at det ikke har vært en eneste nyttig finansiell innovasjon siden minibanken på slutten av 1960-tallet.

Har finans fortjent sitt dårlige rykte?

Yale-professor William Goetzmann har påtatt seg den ambisiøse oppgaven å skrive historien om finans, fra Babylon til vår tid. Dette langsiktige perspektivet gjør Goetzmann mer velvillig innstilt enn politikere og aviskommentatorer som ser finans gjennom kortsiktige brilleglass. Goetzmann er klokkeklar på at finans var en avgjørende innovasjon som har løftet mennesket opp fra hjelpeløshet og muliggjort sivilisasjoners fremvekst. Det betyr ikke at Goetzmann er ukritisk. Men han viser hvordan finans har vært sentralt tilstede gjennom menneskets historie; fra oppfinnelsen av skriftspråk i Mesopotamia, til utviklingen av abstrakt tankegang, demokratiets fødsel i antikkens Hellas, oppdagelsen av den nye verden, og formingen av den moderne velferdsstaten, samt mye mer.

Goetzmann beskriver finans som en tidsmaskin som lar oss flytte verdi frem og tilbake i tid, spre risiko, re-allokere kapital, og inngå økonomiske transaksjoner av en helt annen kompleksitet enn i et pre-finansielt samfunn –  på godt og vondt.

Det er delte oppfatninger når menneskets syndefall skjedde. Noen mener det var da Eva tok imot eplet fra slangen i Edens hage, andre med overgangen fra jeger-samler- til jordbrukssamfunn (Jared Diamond), og andre igjen som Goetzmann mener at syndefallet kom med oppfinnelsen av renter. De to siste henger ihvertfall sammen. Renter hadde ikke en naturlig plass i jeger-samler-samfunn, men kom til sin rett i jordbrukssamfunnet. Liv i jeger-samler-samfunn var et nullsumspill. Det var først med innføringen av jordbruket at samfunn ble rikere over tid. Litt forenklet kan man derfor si at dersom en jeger lånte noe til en samler, et spyd for eksempel, var det ikke rimelig å få noe mer tilbake enn det han hadde lånt bort. Det forandret seg i jordbrukssamfunnet. Hvis en sumerisk bonde lånte vekk flokken sin på 30 kveg til en annen i ett år, ville det være rimelig at flokken var blitt større ett år senere. 32 kveg kanskje. Vi finner etymologiske hint til rentebegrepets opprinnelse. Både det sumeriske (“mash”) og det greske ordet (“tokos”) for renter refererer til avkom av kveg/kalver, mens det egyptiske ordet (“ms”) betyr å føde. Kveg var det tidlige jordbrukssamfunnets standardvaluta, og hvis kveg multipliserte seg, var det naturlig at også lån gitt i andre valutaer skulle kaste av seg eller “gi fødsel.” Siden den gang har det ikke vært noen vei tilbake til det pre-pekuniære paradis.

Verdens åttende underverk

Noe av det mest slående når man leser Goetzmanns bok er hvor tidlig i historien det utviklet seg en relativt sofistikert finansiell arkitektur. De eldste polettene som kan ha vært brukt som en form for penger kan dateres til 7000 før kristus. De første skrifttavlene fra Uruk i Mesopotamia stammer fra 3100 før Kristus, og viser at skriftspråk først oppstod som et verktøy for økonomisk organisering. Innen 3000 f.Kr. var også fundamentale finansielle verktøy som bokføringssystemer blitt oppfunnet. Så tidlig som 2400 f.Kr finner man det første kjente beviset på renters rente, i en inskripsjon på sumerisk leirkjegle. Den dokumenterer konflikten mellom de to sør-mesopotamiske byene Lagasj og Umma. Lagasjs hersker Enmetena, å ta tilbake en fruktbar jordstripe som Umma hadde erobret to generasjoner tidligere. Som erstatning krevde Enmetena ikke bare jordstripens leieinntekter med tilbakevirkende kraft, men også inkludert renter. Enmetena henviste til standardrenten for kornlån på 33 ⅓ prosent som presedens. Det samlede kravet beløp seg dermed til svimlende 4,5 billioner liter bygg – tilsvarende omkring 600 ganger USAs årlige byggavling og trolig mer bygg enn som noensinne hadde blitt høstet i Mesopotamia frem til det tidspunktet. Det må ha utløst en ellevill feiring i Lagasj, selv om Umma umulig kunne hatt evnen eller viljen til å gjøre opp kravet.

Et av historiens første lengre skriftdokumenter, Hammurabis kodeks, som stammer fra omkring 1754 f.Kr., spesifiserer den samme renten på 33 ⅓ prosent på bygg, og 20 prosent på sølv. Høye renter sammenlignet med hva vi er vant til i dag. Trolig mer en refleksjon av høy misligholdsrisiko enn særskilt høy økonomisk vekst i antikkens Mesopotamia.

Renter ledet til fremveksten av abstrakt velstand, og papirprofitt. For eksempel Lagasjs fordring på Umma, hva var den verdt. En kredittbasert økonomi åpnet nye muligheter. Men var samtidig en skjørere konstruksjon enn den tidligere jeger-samler-økonomien. Ikke minst kunne finans havne i konflikt med statens interesser. Det var akkurat det som skjedde i det som kan ha vært tidenes første finanskrise, da kong Rim-Sin av Ur utstedte en kongelig dekret som gjorde alle utestående lån ugyldige i 1788 f.Kr. En gavepakke for skyldnere, men ruin for kreditorer og fullstendig underminerende for Urs kredittbaserte handelsøkonomi. Handelsmenn fra Ur (den gang en kystbystat i dagens Irak) drev omfattende maritime kobberhandelsekspedisjoner til Dilmun lengre sør i golfen. Disse handelsekspedisjonene var finansiert som en tidlig form for Joint Ventures som selv de lavere samfunnslag kunne investere i. Men etter Rim-Sins korttenkte dekret kollapset handelen helt, med få spor av kobberhandel i området de neste 1000 årene.

Demokratisk finans

Athens finansiellle innovasjoner havner som regel i skyggen av bystatens politiske innovasjoner, men var vel så betydningsfulle. Uten finans og maritim handel hadde ikke det greske demokratiet kommet noen vei. Sokrates utsagn gir en tydelig pekepinn på Athens praktiske prioriteringer: “Ingen er kvalifisert til å bli statsmann som er helt uvitende om hveteproblemet.” Athen var helt og fullt avhengig av importert korn. Athens topografi var mer egnet for dyrking av oliven og honning – produkter høyere opp på verdikjeden, men folket måtte også ha brød. Geografi var avgjørende. Athen hadde lite med dyrkbar mark, men i Laurion like sørøst for byen var en av den antikke verdens rikeste sølvgruver. Fra tidlig i det sjette århundre f.Kr forsynte gruvene råvaren til Athens berømte sølvuglemynter, som finansierte imperiets fremvekst – og ikke minst dets import av korn. Kapital og politikk henger ofte sammen, også i Athen. Kapitalen, så vel som borgere, fikk nyte godt av Athens gryende demokratiske rettigheter. Goetzmann trekker frem Athens legale rammeverk som en viktig finansiell innovasjon. Transparente regler for tvisteløsning tiltrakk kapital fra både internt og eksternt. Det bidrog til fremveksten av et privat bankvesen. Det oppstod et livlig finansmarked for maritime handelsekspedisjoner helt til Svartehavet, hvor småsparere investerte drakmene sine i håp om å høste en profitt på 20-30 prosent. Som et resultat var den finansielle kyndigheten blant athenske lekfolk særdeles høy.

Kleptokratisk finans

Finansiell innovasjon tok noen steg videre i Romerriket. Kanskje mest banebrytende var etableringen av såkalte Societas Publicanorum, en tidlig form for aksjeselskaper som økte i omfang etter den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Å kalle disse selskapene private vil dog være en overdrivelse. De ble drevet av ridderklassen (equites), da senatorene var underlagt forbud mot kommersiell virksomhet, og drev i hovedsakelighet på offentlige kontrakter – såsom skatteinnkrevning i imperiets nyerobrede provinser. Politikk og business var uadskillelig i Rom, i en kleptokratisk kapitalisme. Ettersom mer makt ble konsentrert i keisernes hender, svant den økonomiske innflytelsen til selskapene hen.

Etter Roms fall skjedde det lite finansiell nytenkning i nesten tusen år. Gjennom forskeres funn av spor av blyforurensning i Grønnlandisen, har vi fått et forholdsvis klart bilde av industriell aktivitet i eldre historie. Blyforurensningen, som forskerne har påvist at hovedsakelig stammer fra de romerske Rio Tinto- og Cartagena-gruvene på den iberiske halvøy, hadde markante topper i årene 143 f.Kr. og 36 e.Kr, og nåddet et bunnpunkt i 473 e.Kr. Først i år 1200 nådde den menneskapte blyforurensningen igjen romerske nivåer.

Tempelriddernes finansielle mysterium

Goetzmann går ikke så dypt inn på hvorfor de såkalte “Dark Ages” naturlig nok også ble en mørketid for finansiell utvikling. Han vier for eksempel ikke arabisk finans noen nevneverdig rolle. Det var først da noen europeere fikk ideen om å gjenerobre det hellige land fra araberne, at man fikk neste runde med finansiell innovasjon.

De fleste konspirasjonsteorier her i verden kan på et eller annet vis trekkes tilbake til tempelridderordenen. For de som lurer på hvem som egentlig styrer verden vil det derfor være interessant at ordenen også byr på uløste finansielle mysterier. Goetzmann vedkjenner at dersom det er ett historisk finansielt dokument han skulle likt å finne, så er det tempelriddernes remburs-brev (letter of credit), som lot riddere og pilegrimer sende penger mellom Europa og det hellige land. Av forklarlige årsaker var det ytterst få som gav ut på denne lange reisen med alle pengene sine på kroppen. Pengene ble sendt på forhånd, med tempelridderordenen som finansielt mellomledd. Men det forblir et mysterium eksakt hvordan denne mekanismen fungerte. De reisende kunne skyte inn penger i for eksempel Paris, og ta ut penger i Jerusalem. Systemet var trolig mer basert på krediteringer, enn fysisk pengetransport frem og tilbake. Men systemet må ha hatt en eller annen attributt som forhindret svindel og tyveri. En identifikasjons- eller sikkerhetsmekanisme. Men denne koden er aldri blitt funnet.

Det vi vet er at tempelridderordenen fungerte som korstogenes Western Union. I tillegg tjente ordenen, som formelt var underlagt Vatikanet, som franskekongens de facto skattkammer. Etterhvert akkumulerte ordenen enorme finansielle verdier. Til slutt ble den for mektig. Kong Filip IV av Frankrike var dypt i gjeld til ordenen da han i 1307 arresterte stormester Jacques de Molay og torturerte ham og andre ledende tempelriddere til å komme med falske tilståelser. I 1314 ble stormesteren brent på bålet, og siden den gang har konspirasjonene ingen ende tatt.

Føydal finans

Tomrommet etter tempelridderne ble raskt fylt av bankierer i Renessansens italienske bystater. Det var i denne perioden forløperen til moderne statsobligasjoner oppstod, i form av Venezias Prestiti. De gode dataene man har for prestitipriser og -rentenivå gir et godt vindu til den veneziske republikkens vekst og fall – hvorav vi kan trekke en tentativ konklusjon at Venezia nådde sin høyeste kredittverdighet i 1340. Fra 1100-tallet vokste det frem et finansvesen basert på monetarisering av føydale rettigheter, som regel knyttet til markeierskap. Aksjeselskap gjenoppsod for første gang siden Roms Societas Publicanorum. Som Genovas Casa di San Giorgio; en institusjon som påtok seg hele Genovas utestående gjeld og kontrollerte byens viktigste inntektskilder. Selskapet utstedte i tur aksjer, som det var et pulserende annenhåndsmarked for. Den trolig aller eldste europeiske bedriften, var franske Honor del Bazacle, formelt stiftet som en sammenslåing av 12 mindre møller i 1372, men med røtter tilbake til 1100-tallet. Foretaket overlevde selvstendig helt til 1946, da det ble nasjonalisert som en del av Électricité de France. Den svenske papirprodusenten Stora Enso ble formelt stiftet i 1347, men kan spore sin opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Aksjer i selskaper som Honor del Bazacle gav en stabil inntektskilde for et stort antall middelalderske middelklasseinvestorer.

Renessansen var også en tid hvor den intellektuelle debatten om rentespørsmålet blusset opp på ny. Mens de antikke sivilisasjonene i Midtøsten fant det naturlig at penger “gav fødsel”, anså de kristne skolastikerne penger som døde av natur, og ergo ute av stand til å reprodusere seg. Ledende skolastikere som Thomas Aquinas og William av Auxerre fulgte dermed Aristoteles’ harde linje mot ågervirksomhet: renter representerte tyveri av tid, og ettersom tid er fritt for alle, handler ågeren i strid med naturlig rett når han selger tid. Skolastikernes slutninger kan diskuteres, men der de utvilsomt var inne på noe, var koblingen mellom penger og tid.

Matematisk finans

Ånden var allerede ute av flasken. Ingen kunne stoppe den finansielle utviklingens løsrivelse fra det kristne føydalsamfunnets tunge lenker. Goetzmann slutter seg til de historikerne som mener at den virkelige revolusjonen under Renessansen ikke var materiell, men teoretisk. Et intellektuelt vannskille kom med publiseringen av Fibonnaccis Liber Abaci 1202. I tillegg til å være den første til å demonstrere hvordan man kalkulerer nåverdien av fremtidige kontantstrømmer, introduserte Fibonacci det hindu-arabiske tallsystem og brøker til Europa. Nok et kvantesprang kom da Lucca Pacioli introduserte dobbel bokføringsteknikk i 1494. Mennesket hadde nå fått de intellektuelle redskapene til å gjennomføre transaksjoner av en kompleksitet man bare kunne drømme om i tidligere tider – eller hatt mareritt om.

Revolusjonær finans

De fleste vendepunkter i historien har en mindre kjent finansiell bakside. Så også den franske revolusjon. Investoren Warren Buffett kritiserte derivatinstrumentene som spilte en sentral rolle i finanskrisen i 2008 som finansielle masseødeleggelsesvåpen. De franske Bourbon-kongene laget sine egne finansielle selvmordsbomber av livforsikringer.

I teorien kunne livforsikringer slå to fluer i en smekk: skifte den finansielle risikoen for alderdom over fra individet til staten, som har bedre evne til å bære denne kollektive byrden enn den enkelte, og i samme slengen sikre staten rimelig finansiering gjennom forsikringspremiene borgerne innbetaler underveis. Takket være Fibonaccis metoder, kombinert med nye innsikter innen sannsynlighetsteori og statistiske studier av mortalitetstabeller, hadde man kunnskapen til å strukturere annuitetskontrakter som vil være vinn-vinn for begge parter, såfremt man regnet riktig. Haken var bare, den gang som i dag, at finansielle spekulanter var raskere til å plukke opp disse nye innsiktene enn myndighetene.

Den franske staten finansierte seg i stor grad gjennom såkalte tontiner, en type annuitetskontrakt betalt ut til overlevende i en gruppe, heller enn til ett enkelt individ. Dette var svært komplekse instrumenter, som det krevde høy presisjon for å prise riktig. En person, eller typisk foreldrene til et barn, betalte eksempelvis 300 livre opp front, for en årlig utbetaling på 24 livre så lenge datteren var i live – tilsvarende en rente på åtte prosent. Men så kom finessen. Ettersom individene i tontinen gradvis døde, ville en fjerdedel av annuiteten til de avdøde gå til staten, mens de resterende tre fjerdedelene ble fordelt til de overlevende i tontinen. Det vil si at de som overlevde lengst etterhvert fikk svært generøse utbetalinger, tilsvarende årlige renter på mange titalls prosent. Med andre ord, den franske staten priset tontinene feil. Da myndighetene innså dette og iverksatte reformer, gikk det fra vondt til verre. I 1770 restrukturerte finansministeren tontinene til livannuiteter som betalte en flat rente på 10 prosent, uavhengig av polisehavers alder. Rentekostnaden for den franske staten, som gradvis hadde sunket fra åtte til seks prosent under de gamle tontinene, steg altså til 10 prosent med de nye annuitetene.

Mens det var finansielle instrumenter sydd sammen av råtne boliglån til pengelense minoriteter som veltet Lehman Brothers, var det livforsikringer på velstående pikebarn som felte Bourbon-dynastiets statsfinanser. Etter den finansielle restruktureringen i 1770 så bankierer i Genève sitt snitt til å gjøre en kule. De kjøpte opp livannuiteter på velstående pikebarn i stor stil, og pakket disse sammen i verdipapirer, typisk bestående av 30 jenter per pakning – “trente demoiselles.” Så skjevt ble det, at av fastrenteannuitetene utstedt i 1781, var tre fjerdedelder tegnet på unge barn. Rundt halvparten av disse var arrangert av bankierer. Dette blåste opp forventede fremtidige tap for den franske stat substansielt. Restruktureringen hadde vist markedet at den franske statens garantier ikke var verdt papiret de var trykket på. Tilliten var tynnslitt. Da revolusjonen kom var de franske statsfinansene pill råtne.

Ponzifinans

Etter The Glorious Revolution i England i 1688-89 åpnet et kapittel for mer boblete finansmarkeder. Handel i aksjesertifikater på børser i London, Amsterdam og Paris økte kraftig i omgang. Det ledet til to av historiens største finansielle bobler på 1720-tallet: South Sea Company i England og Mississippi Company (Offisielt Companie d’Occident) i Frankrike. I begge tilfellene gikk investorer med på å konvertere statsgjeld til aksjer i nye selskaper med forretningsidé å finne rikdom i den nye verden, henholdsvis i Latin-Amerika og Louisiana.

South Sea Companys aksjekurs steg fra 116 pund i November 1719 til 950 pund i juni 1720, drevet av skyhøye forventninger om fremtidig profitt i den nye verden. I tillegg til profittmuligheter innen slavehandel, var det store forhåpninger om å oppdage et Eldorado i de Latin-Amerikanske tropene. Men den gang ei. Det selskapet egentlig drev med var primært et finansielt spill, som etterhvert utartet seg til et Ponzispill. Selskapet kjøpte opp utestående statsgjeld, som investorer gjerne konverterte til mer likvide South Sea-aksjer, selv med lavere utbytte. For å få konverteringsraten mellom South Sea-aksjer versus statsgjeld mest mulig til sin fordel, brukte ledelsen i selskapet alle triks i boken for å hausse opp egen aksjekurs. Investorer kunne til og med i effekt låne penger av selskapet for å kjøpe dets aksjer. Det gikk som det måtte gå. Da markedet omsider innså at at kupongrentene fra staten ikke kunne dekke de lovte utbyttene til investorene, forsvant gulvet under aksjekursen. Slavehandelen ble siden en svært innbringende geskjeft, men for andre enn investorene i South Sea Company.

Opplysningstidens finansakrobatikk

Om prisen for historiens største finansakrobat skulle deles ut, ville John Law verdt en het kandidat. Den skotske økonomen og dandy-morderen som ble Frankrikes finansminister og Europas rikeste mann. Law fant opp kvantitetsteorien for penger, som knyttet vekst pengemengden til inflasjon, (som riktignok også er assosiert med Nikolas Copernicus, Salamanca-skolen og Jean Bodin, før den ble raffinert av moderne økonomer). Men han er mest kjent for sitt praktiske virke, som arkitekten bak Mississippi Company – en finansiell boble som var lik South Sea-boblen i art, bare større i skala. Laws plan startet som South Seas ved at investorer kunne tegne seg for å konvertere fransk statsgjeld til aksjer i Mississippi-selskapet. For investorene gav det mening å bytte illikvid og risikabel statsgjeld av ulike sorter for uniforme aksjer i selskapet som den franske stat hadde gitt de kommersielle rettighetene for hele Louisiana-territoriet. At hele dette territoriet praktisk talt var en verdiløs sump kunne franske investorer vite pent lite om i 1720 – 83 år før terrenget ble kartlagt av Lewis & Clark. De hadde forhåpninger om gull og grønne skoger.

Laws ambisjoner ville ingen ende ta. Snart overtok han det franske Senegal-selskapet, India-selskapet og Kina-selskapet, som gav Mississippi-selskapet nært monopol på Frankrikes langdistansehandel. I tillegg overtok Law det franske tobakksmonopolet, den kongelige mynt og den franske skatteetaten. Mississippi-selskapets aksjekurs gikk som en kanonkule, fra 400 livre i august 1719 til 1800 i desember. I februar 1720 fusjonerte Law Mississippi-selskapet med Banque Royale, banken han også hadde grunnlagt. I mars fikset Law en fast vekslingskurs mellom Mississippi-akser og banksedler på 9000 livre per aksje, som de facto gjorde aksjene til penger. Dette kunne ikke holde. Ettersom Law utstedte nye aksjer i høygir og med stadig gunstigere finansieringsvilkår for investorene, måtte banken holde tritt med seddelpressen, i takt med at investorer innløste aksjer i pengesedler. Dette var en del av Laws og franske myndigheters plan for å dra økonomien vekk fra gull- og sølvbasert valuta. Men, ironisk nok helt i tråd med Laws egen pionerende teori, førte den storstilte pengetrykkingen til at inflasjonen spant ut av kontroll. Da Law og kompani måtte krype til korset og senke konverteringskursen i mai 1720, brast hele korthuset sammen.

South Sea- og Mississippi-boblene både skapte og ruinerte mange store formuer. Men hvor stor skade tok egentlig samfunnet av denne spekulative manien? Goetzmann presenterer en overbevisende sak for at restriksjonene som ble innført i kjølvannet av boblene virket mer hemmende. Den britiske Bubble Act innskrenket bedrifters mulighet til å sysselsette kapital i andre enterpriser enn de hadde kongelig charter for. Kapitalmarkedene var vettskremte og tilliten knekt. Nederland gjennomgikk et dødt århundre for egenkapitalfinansiering i kapitalmarkedet. Aksjeselskapet som finansiell teknologi tok flere steg tilbake i det 19- århundre. Alt dette kan ha bidratt til å forsinke den industrielle revolusjons advent.

Finansiell transsubstansiasjon

Under den franske revolusjon ble de private finansmarkedene bokstavelig talt giljotinert. Aristokratiets formuer ble konfiskert og stappet inn i Robespierres folkefond “biens nationaux.” Aristokratiet og den katolske kirkes eiendommer ble satt som pant for terrorregimets famøse valuta, assignat – før det ble trykket så mange assignats at den ble totalt verdiløs. På den andre siden av Atlanteren var Amerika derimot et et mer fruktbart laboratorium for mer edruelig finans, både landbanker, papirpenger (de første innført i 1690) og private aksjeselskaper.

Når det kommer til utviklingen av avanserte forsikringsmarkeder i London og Nederland, gir ikke Goetzmann det temaet like utfyllende behandling som for eksempel Peter Bernsteins Against the Gods eller Capital Ideas-bøker. Ei heller Bismarcks innføring av et sosialt sikkerhetsnett i Tyskland blir behandlet, selv om det åpenbart var en banebrytende finansiell innovasjon.  Derimot gir han en god gjennomgang av hvordan det amerikanske Social Security-systemet ble unnfanget av Roosevelt på 1930-tallet. På den ene siden har offentlige pensjoner vært enormt trygghetsskapende for befolkningen i vestlige land. Men på den annen side visste arkitektene bak at ordningen var grovt underfinansiert fra start. Et av vår tids store spørsmål er om de vestlige velferdsstatene kan fortsette å “kick the can down the road” i det uendelige, eller om man plutselig går tom for vei. Om det hadde vært private investeringsfond som drev på denne måten, hadde de iallefall vært stengt ned av tilsynsmyndighetene forlengst.

Goetzmann tar også for seg innføringen av britisk finans i Kina i kjølvannet av Opiumskrigene. Til Needhams spørsmål om hvorfor den industrielle revolusjon ikke skjedde i Kina argumenterer Goetzmann at ingen av de tradisjonelle forklaringene gir hele svaret: at Kina feilet å fostre den vitenskapelig metode; At et high equilibrium trap i jordbruket rundt første årtusen gjorde at Song-Kina ikke hadde behov for mer utvikling; eller Kenneth Pomeranz’ forklaring at relativ underutvikling var et resultat av geografisk determinisme, da malm ikke forekom nær viktige elvetransportruter i Kina i motsetning til Europa. Goetzmann mener man må ta med i betraktningen at Kina var finansielt avstumpet, hvor især sannsynlighetsteori og forståelsen av pengers tidsverdi var manglende elementer for utviklingen av et effektivt finansmarked. Goetzmann går også kjapt igjennom det spirende finansmarkedet i Russland før revolusjonen. Det er viden kjent at det gikk dårlig med russiske investorer fra 1917 og utover, da Bolsjevikene nasjonaliserte all industri og hevet hele Russlands utenlandsgjeld. Mindre kjent er det at det russiske aksjemarkedet utkonkurrerte det amerikanske aksjemarkedet med nesten 100 prosent i perioden 1869 til 1917. Det viser at finansielle sammenhenger man gjerne tar for gitt, fort kan snu i det lange løp.

Finansielt våpenkappløp

I etterkrigstiden har finans tatt flere steg vekk fra det konkrete mot det abstrakte, idet en hærskare av matematikere, fysikere og ingeniører armert med avanserte doktorgrader, har forlatt akademiet til fordel for vel gasjerte posisjoner på Wall Street. Det tar oss til kjernen i Volckers kritikk. Det intellektuelle fundamentet begynte å ta form allerede på andre halvdel av 1800-tallet, hovedsakelig i Frankrike. Jules Regnault presenterte en tidlig teori om effisiente markeder, som sa at det var umulig å profitere på spekulasjon i markedet fordi all relevant informasjon allerede er priset inn. Henri Lefèvre utviklet matematiske modeller for prising av opsjonskontrakter, som ble tatt ytterligere nivå av Louis Bachelier, som i sin Théorie de la Spéculation utviklet en presis opsjonsprisingsmodell basert på Brownsk bevegelse. Det var denne boken Robert Merton, Myron Scholes og Fischer Black oppdaget da de utviklet den moderne Black-Scholes-modellen for opsjonsprising. Moderne porteføljeteori kombinert med moderne prosessorkraft har vist seg en eksplosiv kombinasjon, som har utløst et finansielt våpenkappløp uten grenser. Det har skapt enorme finansielle verdier for samfunnet i tiårene siden krigen, men har også bidratt til kriser og sjokk som Long Term Capital Management-kollapsen (som var vel så mye en intellektuell kollaps som en finansiell sådan), Asiakrisen, Lehman Brothers og alle de andre finansinstitusjonene som ble dratt med i dragsuget i finanskrisen i 2008.

Det kan hende finans har kommet til et punkt hvor den er blitt mer skadelig enn verdiskapende, som blant andre økonomiprofessor John Kay langt på vei argumenterer i sin bok Other People’s Money, eller økonomene Anat Admati og Martin Hellwig som vil tilbake til et mer edruelig bankvesen basert mer på egenkapital enn gjeld. Vi kan ha skapt A Demon of our own design, som risikoekspert Richard Bookstaber har kalt det. Før krisen i 2007-08 utgjorde finansiell sektors andel av samlet profitt i amerikansk økonomi over 40 prosent, som er svimlende høyt. Finans var ment å være oljen som smører det økonomiske maskineriet, ikke motoren som driver samfunnet. Man kan parafrasere et av Jens Stoltenbergs favorittsitater: “Finans (Markedet) kan være en god tjener, men en dårlig mester.”

Goetzmann tar imidlertid et noe mer avslappet syn, informert av hans svært langsiktige perspektiv. Finans og sivilisasjon har vært sveiset til hverandres hofter i fem millennier, gjennom oppturer, bobler og kriser, og vil etter alt å dømme fortsette med det i kommende årtusener. Om vår finansielle arkitektur kan holde tritt med samfunnsutviklingen, eller ikke løpe for raskt ifra den, forblir dog et åpent spørsmål.

 

William Easterly setter inn dødsstøtet mot myten om at fattigdom i den tredje verden er et teknisk problem som lar seg løse av opplyste teknokrater med utviklingsplaner.

Først publisert på Minerva.

The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor
William Easterly
Basic Books, 2013

I 1974 gikk Nobelprisen i økonomi, (eller rettere sagt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel) til Friedrich Hayek og Gunnar Myrdal. En paradoksal utdelning, da komiteen neppe kunne funnet to mer motstridende økonomer enn frimarkedsapostelen Hayek og den sosialistiske teknokraten Myrdal. Det eneste de to var enige om var at “Nobelprisen” helst burde avskaffes. Hayek fordi han mente det var intellektuelt overmot å gi en økonom en slik pris. Myrdal fordi han mente det var en skandale at en reaksjonær som Hayek fikk en slik oppløftet pris.

William Easterly tar disse forskjellene mellom Hayek og Myrdal som utgangspunkt i sin bok, The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor (Basic Books, 2014). Han oppsummerer dem som følgende tre hovedpunkter:

1. Et “Blank Slate” mind-set (Myrdal) vs å ta læring fra historien (Hayek).
2. Nasjoners velstand (Myrdal) vs individers velstand (Hayek).
3. Bevisst design (Myrdal) vs spontane løsninger (Hayek).

Er et lands historie path dependent, slik at landets fremtid til dels er betinget av dets fortid? Eller er et land et laboratorium hvor opplyste teknokrater har carte blanche til å innføre en standardpakke av internasjonale bestepraksiser for å utvikle landet? Er objektet i utviklingspolitikk stater eller individer. Skal individer få velge sine egne mål? Eller må de vike plass for høyere nasjonale mål? Kan en økonomi utvikles ovenfra-ned av eksperter som designer og planlegger sentralt? Eller er utvikling et uplanlagt resultat av summen av mange individers spontane løsninger i et desentralisert system?Hayek og Myrdals motstridende Weltanschauung kom til syne i deres respektive Nobelpristaler. Mens Myrdal postulerte at: “We are free to expand and perfect our knowledge about the world, only restricted by the number of scientists working…”, var Hayek langt mer ydmyk: “I confess that I prefer true but imperfect knowledge, even if it leaves much indetermined and unpredictable, to a pretence of exact knowledge that is likely to be false.”

Teknokratenes triumf

Easterlys bok, med den mørke undertittelen, Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor, er fortellingen om hvordan Myrdals verdenssyn vant over Hayeks i fagfeltet som ble kjent som utviklingsøkonomi, som hadde som sitt hovedmål å “løfte ut” av fattigdom en gruppe vidt forskjellige land som ble lempet sammen og plassert i bås merket “den tredje verden.”. Det utgjorde i praksis restene som var til overs etter verden var blitt delt opp i de to lagene Vesten og Østblokken.

Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt.

Den tidligere Verdensbankøkonomen og nåværende økonomiprofessor ved New York University har med sin utholdende bistandskritikk blitt en torn i siden for hele sulamitten kjent som “the development community” – som inkluderer hans tidligere arbeidsgiver, FNs utviklingsprogrammer, nasjonale bistandsorganisasjoner som USAID og Norad, private stiftelser som Gates Foundation, politiske skapninger som Clinton Foundation og Tony Blairs Africa Governance Initiative og så videre. Til tross for alle grenseløse gode intensjoner og enorme ressurser som mobiliseres i bistands- og utviklingsorganisasjonene, hevder Easterly nemlig at svært lite av dette virker, og at mye av det er direkte skadelig.

Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt. Det er lenge siden. Nå mener han at Verdensbankens og dens likes tilnærming til økonomisk utvikling er bygget på en teknokratisk illusjon: nemlig troen på at fattigdom er et rent teknisk problem som kan fikses med rent tekniske løsninger, så som gjødsel, antibiotika, ernæringssupplementer og myggnett, mens det Easterly hevder er fattigdommens reelle årsak ignoreres: staters ukontrollerte makt over fattige mennesker uten rettigheter.

Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere.

Fattigdom er ikke et resultat av knapphet på ekspertise, men knapphet på rettigheter, tordner Easterly. De fattiges tekniske problemer er et symptom på, ikke en årsak til fattigdom. Å sende inn enn armada av økonomer og tekniske eksperter rustet med “nonideological evidence-based policies” for å bistå styresmaktene i “underutviklede” land er derfor ingen løsning på fattigdommens underliggende problem. Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere, på bekostning av de fattige menneskene det var intensjonen å hjelpe i første omgang.

Tyranny of Experts er imidlertid ikke en sak-for-sak gjennomgang av mislykkede utviklingsprogrammer – det har Easterly skrevet mer om i tidligere bøker og artikler. I denne boken gjennomgår han heller hvordan og hvorfor autoritær/teknokratisk utvikling ble konsensus i institusjoner som Verdensbanken, fremfor fri utvikling.

Det offisielle startskuddet for det vi kjenner som økonomisk utvikling kom med Harry Trumans initiativ for bistandshjelp til fattige land, lansert i hans innsettelsestale i 1949. Den konvensjonelle oppfatningen er således at starten på internasjonal bistand var bundet sammen med slutten på kolonialisme. Det mener Easterly er feil, og at utviklingsideen så dagens lys tre tiår tidligere, i kjølvannet av Versailles-traktaten og mandatordningen for avvikling av Tysklands tidligere kolonier. Det var i dette klimaet et spesielt sub-felt av økonomifaget oppstod, forkastet ideen om frihet for enkeltmennesket, nemlig utviklingsøkonomi.

Altså tok utviklingsøkonomifeltet form i en tid da fortsatt kolonialisme og ren rasisme regjerte, hvilket Easterly hevder hadde en stor innvirkning på fagfeltets sentrale forutsetninger. Som den franske Mission Civilicatrise ble det simpelthen fortsatt tatt for gitt at befolkningen i fattige land ikke visste sitt eget beste, men behøvde å bli sivilisert – eller nå heller den litt mer teknokratiske eufemismen “utviklet” – av utenlandske eksperter.

Myrdal var ingen rasist av den gamle skolen, og ble heller ikke oppfattet som en med sine synspunkter om at fattige folk hverken var interesserte i individuelle rettigheter eller kapable til å ta individuelt initiativ selv om de hadde hatt rettigheter. Derfor måtte staten – da med hjelp av eksterne eksperter som ham selv – oppnå utvikling på tross av “en i stor grad analfabetisk og apatisk befolkning.” Og om denne befolkningen tok til motmæle mot å bli reformert, måtte reformatorene ty til tvang, uten grenser – “even if it required the killing of many half-starved cows.” Som Myrdal sa om det “autokratiske elementet i sovjetisk kommunisme,,, tilfredsstiller ofte en predisponering blant massene i disse landene,,, som i århundrer har blitt kondisjonert til å respondere positivt på dirigering fra autoriteter.”

Kina: et sosialvitenskapelig laboratorium

Det først laboratoriet for utviklingsøkonomi kom i Kina, hvor Sun Yat-sens utviklingsplaner konvergerte med amerikanske interesser om utvikling i Kina, først og fremst representert av Rockefeller-finansierte Institute of Pacific Relations (IPR). Sun Yat-sen var en av de første som presenterte ideen om teknokratisk utvikling i sin moderne form, med publiseringen av boken The International Development of China i 1918. Amerikanere hadde et dobbelt mål i Kina: utenrikspolitisk ønsket USA et robust Kina som forsvar mot et fremvoksende Japan (som av Versailles-traktaten var blitt tildelt den kinesiske Shandong-provinsen), kombinert med Wilsonianske humanitære interesser om å hjelpe Kinas utvikling.

Bindeleddet mellom kinesiske og amerikanske interesser ble den amerikautdannede kinesiske økonomen H. D. Fong, som på 1930-tallet ble medlem av Chiang Kai-sheks sentralplanlegningsstyre, hvor han gikk i bresjen for statlig dirigert tungindustrialisering av den kinesiske økonomien, etter den tyske og sovjetrussiske modellen.

Fong hadde, som Myrdal, et Blank Slate-syn på økonomien. Han hadde stor tro på at Kina og andre underutviklede økonomier kunne ta mange økonomiske snarveier til velstand, simpelthen ved å overta moderne kunnskap og teknologi fra avanserte økonomier – det vi i dag kjenner som leapfrogging. En slik “rasjonalisering” av kinesisk økonomi stod best plassert for suksess om den ble ledet av staten, mente Fong. Dette rimet godt med amerikanernes interesser. Ikke bare behøvde de et sterkt Kina, desto mer prekært etter at japanerne invaderte Mandsjuria i 1931, men i Kina kunne man dessuten få testet nyskapende utviklingsideer som man aldri ville fått oppslutning for i hjemlandet.

Som en direktør i Rockefeller Foundation så det, var Kina “a vast laboratory in the social sciences,” som gav muligheten til å tette gapet mellom et middelaldersk bygdesamfunn og det 20. århundrets kunnskap. Sammen skulle sosiologer, samfunnsmedisinere, ingeniører og agronomer gå til frontalangrep mot Kinas “rural problems” – eller med andre ord, det kinesiske folks tradisjonelle levesett.

Det fantes dog dissidenter, også internt. Blant dem IPRs opprinnelige forskningskommissær John Bell Condliffe, som mente at: “China cannot be turned overnight into a mechanically minded, industrial community…. It is too easy a solution to believe that economic development can be achieved simply by transplanting some of the tricks and tools of the West.”

Samme kritikk har i nyere tid blitt reist av Cesar Hidalgo, med analogien om at å flytte kunnskap og knowhow fra en høykompleks økonomi til en lavkompleks økonomi er like vanskelig som å bære et stort puslespill fra et bord til et annet. Men Condliffes stilling ble raskt avskaffet. IPR holdt iut i Kina frem til 1937, da de ble drevet ut av fremrykkende japanere. Fong ble evakuert i 1948. Men ideene deres levde videre og ble iverksatt i en enda mer brutal form av kommunistene som overtok makten i 1949.

Arvesynden

Et skjebnesvangert øyeblikk for Verdensbanken kom under stiftelsen ved Bretton Woods i 1944. Nærmere bestemt i artikkel IV, seksjon 10 i bankens vedtekter, den såkalte non-political clause: “The Bank and its officers shall not interfere in the political affairs of any member; nor shall they be influenced in its decisions by the political character of the government of the member or members concerned. Only economic considerations shall be relevant to their decisions.”

Ironisk nok ble denne klausulen inkludert for å ikke utelukke støtte til Sovjetunionen. Enda mer ironisk, eller tragisk, er den vrangforestillingen som klausulen er bygget på – om at økonomi kan helt fristilles fra politikk. Den lever i beste velgående blant økonomer den dag i dag. Easterly gjør det derimot klart at klausulen om at banken skal opptre ikke-politisk, gjør det enklere for den å opptre politisk, hvilket mange land i den tredje verden har fått unngjelde for. Her igjen kommer man tilbake til benevnelsen den tredje verden, som Easterly påpeker at ikke har noen klar logikk bak seg.

Mange latinamerikanske land var rikere enn sør- og sørøsteuropeiske land, mens land som Uruguay og Argentina var estimert like rike som Frankrike og Storbritannia på 20- og 30-tallet. Ergo var det ingen økonomisk grunn til å lempe Latin-Amerika inn i kategorien den tredje verden, men ikke Øst-Europa. Easterly konkluderer derfor at kategorien den tredje verden var politisk motivert. Etter å ha delt inn i den første verden bestående av USA og deres rike demokratiske allierte, og den andre verden med Sovjetunionen og satellittstatene i østblokken, ble den tredje verden simpelthen de landene som var til overs rundt omkring på kloden – men som det naturligvis ville være av interesse å trekke inn i sin innflytelsessfære.

Med skapelsen av Verdensbanken var Latin-Amerika plutselig blitt “underutviklet,” og ble nå gjenstand for “development planning.” Første land ut var Colombia. Verdensbankpresident John J. McCcloy gjorde sin første reise til Latin-Amerika våren 1948. Han hadde skjønt at banken, hvis offisielle navn var the International Bank for Reconstruction and Development (primært tiltenkt Europa etter krigen), måtte skifte sitt mandat for å opprettholde relevans, da Marshallplanen plasserte banken i skyggen i Europa.

Dette var bakteppet for at Verdensbanken sendte en faktafinnende misjon til Colombia juli 1949, med mål om å formulere et utviklingsprogram designet for å øke levestandarden til det colombianske folket. Easterly noterer at ordet ”misjon” har klare overtoner av religiøs frelse. Sjefsmisjonæren var den tidligere New Deal-økonomen og FDR-rådgiveren Dr. Lauchlin Currie, som på sine reiser gjennom Colombia ble forbløffet over den sterke kontrasten mellom landets rike natur og det han anså som dets miserable og overtroiske folk. Currie og hans team konkluderte med  at Colombia hadde en historisk unik mulighet til å gjøre sine naturressurser enormt produktive, gjennom rask applikasjon av moderne teknikker og effektive bestepraksiser. Colombias historie frem til dette punkt spilte langt mindre rolle i verdensbankens analyse.

Men samtidig som Verdensbankens eksperter var i full aksjon på det ikke-politiske plan, stod ikke begivenhetene i Colombia stille på det politiske plan. Verdensbankens utviklingsprogram pågikk nemlig samtidig med La Violencia, en dødelig politisk konflikt der  så mange som 400.000 colombianere ble drept, mange av dem på mest bestialske vis. Det litt problematiske var at flere av de politiske lederne som diskuterte reformer med Verdensbankens teknokrater, var de samme som fyrte opp under volden, spesielt Laureano Gómez, som ble valgt (uten motkandidat) i november og umiddelbart stengte ned kongressen og innførte en “ordensrevolusjon” modellert etter sitt forbilde Francisco Franco. Verdensbanken nevnte imidlertid aldri politikk eller vold på sin liste over hindringer for colombiansk utvikling, ikke engang etter at en militærjunta overtok makten i 1953.

Enkelte av Verdensbankens utsendinger var til og med fullt klare at de ble spilt som et piano av lederne i det colombianske regimet, som elsket å spille en utenlandsk ekspert ut mot en annen, for så å sitere en av dem som alibi for å gjøre akkurat som de ville. En av Verdensbankens økonomer i Colombia, Albert Hirschmann, skrev i en artikkel mange år senere at utviklingsøkonomi, “brings with it calamitous side effects in the political realm, from the loss of democratic liberties at the hand of authoritarian, repressive regimes to the wholesale violation of elementary human rights.” En konklusjon Easterly helt og fullt underskriver på.

Problematisk målstyring

Selv om Easterly har veldig bestemte meninger, er han kapabel til nyansert analyse. Et veldig nyansert case han trekker frem er nedgangen i barnedødelighet i Etiopia, som viser at utviklingsdebatten er langt fra sorthvit, og helt klart byr på mange vanskelige avveininger for beslutningstagere.

Millenium Development-målene (MDG) som ble annonsert av FN i 2000, inneholdt målet om å redusere barnedødelighet med to tredjedeler innen 2015 fra 1990. Vår tids største filantrop, Microsoft-grunnlegger Bill Gates, har vært en stor tilhenger av FNs tusenårsmål spesielt (om enn mindre fan av etterfølgeren Sustainable Development Goals), og kvantitative mål generelt. Som Gates skrev i en Wall Street Journal-kronikk med tittelen “My Plan to Fix the World’s Biggest Problems”: “You can achieve amazing progress if you set a clear goal and find a measure that will drive progress toward that goal, you decide on what key variable you need to change to achieve it and develop a plan for change.”

I Etiopia falt barnedødeligheten før fylte fem år fra 198 per 1.000 barn i 1990 til 81 i 2010. Nedgangen akselererte særlig etter at den etiopiske regjeringen lanserte et helseprogram i 2004, med fokus på å respondere raskt på data fra felten. For Gates, og mange andre, står derfor Etiopia som et slående suksesseksempel på hvordan et land kan oppnå utvikling så lenge det har en bra plan og gode målevariabler.

Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler.

Easterly er ikke så sikker. Han har flere innvendinger, men avstår likevel fra å fastslå noe definitivt. Han reagerer først og fremst på at Gates og co baserer en veldig stor konklusjon på veldig lite data. Data som attpåtil er gjenstand for notoriske målefeil – mens Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterte barnedødeligheten i Etiopia i 2010 som 82, innenfor en feilmargin på 65 til 93, rapporterte FNs side for overvåkning av MDG-programmet en barnedødelighet på 106. Et annet spørsmål er om barnedødeligheten sank på grunn av, uavhengig av, eller på tross av den etiopiske regjeringens programmer. Det var den rent tekniske delen.

Så var det den politiske siden av ligningen. Det Gates ikke nevner, men som Easterly trekker frem, er at Etiopias daværende diktator, Meles Zenawi, (som døde av naturlige årsaker i 2012), ifølge en rapport fra Human Rights Watch brukte donormidler til å presse sultende bønder til å støtte regimet og straffet opposisjonen med å holde tilbake donorfinansiert matbistand. Rapporten siterte bistandsarbeidere i Etiopia, som hevdet at regjeringen brukte alle bistandsverktøy den hadde til disposisjon – gjødsel, lån, og sosiale sikkerhetsnett – til å knuse den politiske opposisjonen.

I en annen rapport beskriver HRW hvordan Verdensbanken godkjente og finansierte et prosjekt under navnet “Promoting Basic Services” for “landsbyfisering” i Etiopia. I teorien skulle det bygges nye “modellandsbyer.” I praksis innebar det konfiskering av bønders mark med pistolløpet i munnen, skyting av motstandere, og tvangsflytning av 1,5 millioner mennesker. Easterly erkjenner altså at utviklingshjelp kan ha positive effekter, som nedgang i barnedødelighet, men han står likevel på at utviklingshjelpen er et veldig tveegget sverd.

Easterly er generelt skeptisk til overdreven målstyring. Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler. Det er en ting for en bedrift, men enda ganske mange hakk mer komplekst for et helt land. Easterly er således i og for seg enig med Gates i at det er mulig å sette et mål og allokere ressurser for å oppnå dette. Men Easterly mener at ingen sentral instans kan ha nok kunnskap til å sette kloke mål for en kompleks økonomi, og at sentralsatte mål uunngåelig vil føre til overallokering av ressurser til enkelte mål på bekostning av andre.

Hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.

Et eksempel kommer fra FNs bredbåndskommisjon for digital utvikling, hvor Rwandas i utviklingskretser svært så populære diktator Paul Kagame holder formannsklubben. Et hovedmål for kommisjonen var at innen 2015 skulle 40 prosent av husstander i fremvoksende land ha internettilgang. At dette var et gode verdt å bruke masse ressurser på, ble tatt helt for gitt. “The transformational impact of broadband on people’s lives and global economies is no longer questionable,” erklærte Kagame selv. Andre er ikke så sikre. Easterly viser til arbeid av Berkeley-forskeren Kentaro Toyama som har dokumentert at når en landsby kobles på internett, er bruken dominert av unge menn som spiller spill, ser på filmer og konsumerer voksent innhold. Så mye for digitale produktivitetsgevinster i landbruket.

Drømmen om den gode diktator

Økonomer har lenge visst at det meste av veksten i økonomien stammer fra innovasjon (altså bedre utnyttelse av eksisterende kapital, i større grad enn tilførsel av mer kapital), men vet fremdeles veldig lite om hvordan innovasjon skjer. Å tro at opplyste teknokrater kan planlegge innovasjon er derfor utslag av overmot. Easterly maner heller til forsiktighet, i den russiske feltmarskalken Mikhail Kutuzovs ånd: hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.

De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.

Verdensbanken og andre utviklingsorganisasjoners lange lister over “nonideological evidence-based policies” er derimot rake antitesen, med den implisitte forutsetningen om at det er bedre å gjøre noe, selv om man ikke vet hva man skal gjøre. Litt slemt kan man oppsummere utviklingsøkonomi som: utsett et land for så mange reformer som mulig, håp at noe fungerer, ignorer utilsiktede konsekvenser. En strategi Easterly mener har større potensielle nedsider enn oppsider.

Fenomener som frihet og demokratiske rettigheter er viet minimalt med plass innen utviklingslitteraturen – i løpet av sine fem år som Verdensbankpresident nevnte ikke Robert Zoellick ordet demokrati én gang. Iveren etter raske økonomiske resultater er så stor at teknokratene er mer enn villig til å tilsidesette andre folks (ikke deres egne) politiske rettigheter. Derfor er utviklingsøkonomiske aktører som Verdensbanken predisponert for å samarbeide med autokrater. De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.

Easterly kan repetere frihet og rettigheter til det kjedsommelige, men det er trolig en nødvendig motvekt til disse ideenes fravær i utviklingsdiskursen forøvrig. Easterly mener dette er viktig. Han hører til økonomene som mener at frihetsidealene som spredte seg i Europa og Amerika under opplysningstiden var en kritisk variabel for velstandsdifferansen som oppstod mellom øst og vest. Han viser også til at de italienske bystatene som klarte å stå imot Fredrik Barbarossas styrker på 1100-tallet og bevare sin frihet, er rikere den dag i dag enn de byene som falt under Det tysk-romerske rikets undertrykkende makt.

Easterly skriver varmt om Daron Acemoglu og James Robinsons arbeid og populære bok, Why Nations Fail. At Acemoglu og Robinson har gjort mye for å reaktualisere historie i økonomifaget og påvist betydningen av institusjoner er det ingen tvil om. Acemoglu og Robinsons singulære fokus på institusjoner som alfa og omega, gjør at teorien deres både er elegant og mangelfull. Kritikere som Jared Diamond og Jeffrey Sachs har med rette påpekt at de ignorerer andre viktige faktorer som geografi, og bruker sin ene store idé som en forklaring på alt. Easterly er imidlertid ikke like dogmatisk som Acemoglu og Robinson.

Easterly vil heller ikke høre noe av geniforklaringene av det kinesiske politbyrået, som for eksempel uttrykt av den enmanns vandrende globale eliten, Thomas Friedman i New York Times: “One-party autocracy certainly has its drawbacks. But when it is led by a reasonably enlightened group of people, as China is today, it can also have great advantages. The one party can just impose the politically difficult but critically important policies to move a society forward in the 21st century.”

I motsetning til Friedman er ikke Easterly på langt nær så skråsikker hverken på hvor opplyste de kinesiske lederne er, hvor altruistiske intensjoner de har, eller hva som er de viktige og riktige tiltakene som må tvangsinnføres for å “bevege et samfunn fremover” i det 21. århundret.

Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.

Easterly underkjenner ikke at Kina har opplevd en eventyrlig velstandsvekst de siste fire tiårene. Men velstandsøkningen er kommet på tross av, ikke på grunn av at Kina sentralstyres av et konsul av “vise menn.” Kina har fortsatt et autokratisk styre, men det overordnede politiske skiftet i denne førtiårsperioden vært i retning av mer frihet og rettigheter, selv om det fortsatt er langt fra perfekt. Mye har vært skrevet om Deng Xiaopings reformer og åpning av Kinas økonomi, for eksempel avviklingen av kollektivisert landbruk. Disse sentralstyrte reformene var dog ikke proaktive tiltak som endret folks adferd, de var heller en reaktiv respons på endringer i bøndenes adferd som allerede hadde presset seg frem spontant på bakkeplan. Så hvis man kort skal oppsummere Dengs reformer i brede linjer, er det tilstrekkelig å si at han sluttet å sulte og myrde sin egen befolkning, (i alle fall i langt langt mindre grad enn Mao).

Mindre utopisk utvikling

Selv om han kan høres ut som en ensom ulv i utviklingsdebatten, har konsensus dreid i Easterlys retning. Troen på noen grand Mission Civilisatrice er forlengst død. Irak og den arabiske våren har drept alle håp om at Midtøsten kan bringes inn i den moderne verden. Blank Slate-synet om hvordan samfunn kan formes og omformes som en leireklump har også (av de fleste) blitt skrotet til fordel for en erkjennelse at historie faktisk er av betydning.

Easterlys nemesis, Columbia-professor og End of Poverty-guru Jeffrey Sachs, begravde omdømmet sitt i de don quijotiske Millenium-landsbyene han skulle bygge for å ende ekstrem fattigdom i Afrika, som er svært kritisk omtalt i denne artikkelen i Foreign Policy. Easterly har selv anmeldt Nina Munks glimrende bok som skildrer Sachs’ Afrikaeventyr fra utopi til fortvilelse. Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.

Nå er det langt mer måteholdne visjoner som er i vinden, med mye mer fokus på empiri enn teori og hyppig bruk randomiserte kontrollerte studier for å eksperimentere med og identifisere småskala-intervensjoner som kan føre til beskjedne men varige forbedringer – som blant andre økonomene Esther Duflo og Abhijit Banerjee har gått i bresjen for i boken Poor Economics – A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty – heller enn kvantesprang à la Sachs. Ironisk nok ble Sachs’ store visjon felt på det tekniske tiltalepunktet at prosjektet var strukturert uten noen mulighet til å måle dets effektivitet.

Mens Sachs ble felt av sin egen hybris, har Amartya Sen i sitt bokessay The Man Without a Plan, kanskje rett i at Easterly på den annen side blir for pessimistisk med sin nærmest tolstojanske avfeining av all planlegning som fånyttes.

The Tyranny of Experts tilbyr ikke noen løsninger på verdens fattigdomsproblemer. Boken gir derimot en mye trengt påminnelse om at det ikke finnes noen enkle løsninger, men mange utilsiktede konsekvenser. Økonomifaget mangler en hippokratisk ed om å først av alt ikke gjøre noen skade. Sånn sett tjener Easterlys bok som en formaning om intellektuell ydmykhet for teknokrater som lett lar seg forlede av hybris. Boken burde være obligatorisk for alle norske utviklings- og bistandsarbeidere. Jeg har dog mine tvil hvor mange som har lest den.

Teplantens historie er en fascinerende beretning om møtet mellom imperialisme og kapitalisme i en gryende verdensøkonomi.

Empire of Tea: The Asian Leaf that Conquered the World
Markman Ellis, Richard Coulton, Matthew Mauger
Reaktion Books, London 2015
Anmeldt av: Markus N. Reitan 

 

Ordene imperialisme og kolonialisme har en vond klang i de fleste progressive ører i dag. Det man ofte glemmer er at disse fenomenene var sveiset til hoften med den moderne verdens advent. En råvare symboliserer fremveksten av en global markedsplass, gryende kapitalisme og vestlig – spesielt britisk – politisk, økonomisk og militær overlegenhet kanskje mer enn noen annen. Camellia sinensis. Den mystiske orientalske planten som i løpet av 200 år påtok en kvintessensiell britisk karakter og i dag er verdens mest konsumerte varme drikk. På folkemunne bedre kjent som, Te.

I The Empire of Tea: The Asian Leaf That Conquered The World har Markman Ellis, Richard Coulton og Matthew Mauger, alle fra Queen Mary University i London, gjort en grundig studie av teens historie, fra dens antikke kinesiske opprinnelse til dens globale spredning via europeisk kolonial ekspansjon – en historie hvor militærmakt, kapital og vitenskap går hånd i hånd. Dette er en bok av typen som inneholder veldig mye informasjon om veldig lite. En bok som vil være totalt uinteressant og irrelevant for de fleste, men en perle for de få, især de som betrakter seg som connoisseurer av te.

Den gule keiserens Panacea

Ifølge mytologien ble te først oppdagen av den kinesiske keiseren Shennong (“den guddommelige jordbruker”) omkring 2700 før Kristus. I Lu Yus bok Chajing (Classic of Tea) som ble publisert i 760 etter Kristus – altså 3460 år etter begivenheten skal ha funnet sted – beskrives det hvordan Den gule keisers mindre kjente bror systematisk observerte effekten av 100 ulike urter på sin kropp. 72 av disse var giftige. En av de 28 gjenværende, nemlig te, viste seg derimot å være en Panacea som motvirket all giftstoffene. Detaljene i denne historien lar seg naturligvis vanskelig verifisere. En annen og nyere mytisk fortelling om teens opprinnelse finnes i Nahum Tates dikt “Panacea. A poem upon tea: in two cantos” fra 1701. Her beskrives et sammenstøt mellom gresk-romerske guder i Jupiters palass på Olympusfjellet, hvor gudene konkurrerte om hvem som kunne smykke seg som guden for te. Juno, gudenes dronning, hevdet retten til te som plantenes dronning. Kjærlighets- og skjønnhetsgudinnen Venus mente (i en noe strukket logikk) at te hørte til henne, på grunn av assosiasjonen til ungdom og skjønnhet. Den mer victorianske Cynthia (Artemis), gudinne for fruktbarhet og jomfrudom (blant annet) og beskytter for unge piker hevdet te var propert for kvinner i kyskhetens sak. Sjønymfen Tetis fremla at te burde feires som en av bragdene til handelens kunst, med handel som kjernen til Englands havimperium. Men det kanskje beste argumentet, var det visdomsgudinnen og kunstens sponsor Minerva som la frem, nemlig te som belønnelse og inspirasjonsspire for nitidig intellektuelt arbeid i kunnskapens gruve.

Den første kredible referansen til te som en prosessert drikkevare strekker seg mer enn 2000 år tilbake; til poethumoristen ved keiser Xuans (91-49 f.Kr.) hoff, Wang Baos “Contract for a Slave”, hvor innkjøp av te på markedet i Wuyang beskrives som en av slavens plikter. Men det skulle gå over 1000 år før te nådde europeiske havner. Den første definitive referansen til te – eller som det først ble referert til, Chiai Catai – i europeisk litteratur finnes i andre volume av den veneziske handelsmannen og forskeren Giovanni Battista Ramusios (1485-1557) “Navigationi et viaggi”. Med stor sikkerhet kom ikke den første teen til Europa fra Kina, men fra Japan. Første gang te blir nevnt i en engelsk tekst er i et kapittel “Of the Iland of Japan” i den eventyrlystne hollandske handelsmannen Iohn Huighen van Linschotens bok “His Discours of Voyages into the Easte & West Indies” (1598). Van Linschoten ønsket å emulere portugisernes navigatoriske og kulturelle kunnskap om fjerne land og hav, og kom til å spille en instrumental rolle for åpingen av handelsruter mellom Holland og Japan. Fire år etter van Linschotens bok ble utgitt, ble det Vereenigde Vereenigde ost-Indische Compagnie (VOC) stiftet, med etablering av kommersielt fotfeste i Japan som første prioritet.

Te ble først skipet vestover fra Det fjerne østen i minimale kvanta, men den orientalske drikken ble raskt adoptert i europeisk kosthold og livsstil. Per 1637 instruerte VOCs styre, kjent som Heren XVII, generalguvernøren i Batavia (Jakarta) til å sende med noen krukker kinesisk så vel som japansk te på alle skip som satt seil vestover. Innen et par tiår hadde te også nådd England. I 1658 kunne forretningsmannen Thomas Garway i nyhetstidsskriftet Mercurius Politicus

stolt annonsere for: “Excellent, and by all Physitians approved, China Drink, called by the Chineans, Tcha, by other Nations Tay alias Tee”, til salgs i hans coffee house i London. Som man kan se av Garways annonsetekst, var det på ingen måte klart eksakt hva man skulle kalle denne mystiske Kinadrikken i begynnelsen. VOC adopterte fort “te” eller “thee”. I England var det to konkurrerende uttaler. “Tay” fra fransk, og “tee” derivert fra hollandsk. I løpet av noen tiår samlet britene seg rundt stavelsen “tea” – varianten også Garway foretrakk. Dermed var grunnlaget lagt for at te kunne begynne å oppdage en distinkt britisk kulturform. Som forfatterne skriver, var te “not merely an object of exchange and consumption but a colonizer of tastes and a transformer of its drinkers”.  

Tre nye rusmidler, fra tre “nye” kontinenter

Te ankom ikke de britiske øyer alene, men mer eller mindre samtidig med to andre eksotiske varer på 1650-tallet: kaffe fra Arabia og sjokolade fra Mexico. Det ble følgelig naturlig å forstå disse nye produktene i relasjon til hverandre, og som for alle nye produkter, behøvde brukerne instruksjon. Hollandsk kunnskap var her veiledende for britene. Eksempelvis tropemedisinpioneren Willem Pies i 1658: “They (the Chinese) esteem it (tea) in the same degree as the Mahommedans do their caveah (coffee)”. Naturfilosofen Sir Kenelm Digby observerte fortvilet sine britiske landsmenn la teen trekke for lenge i vannet, slik at vannet trakk inn i seg de jordete delene av urten. Sir Kenelm instruks var klar: “Water is to remain upon it no longer then whiles you can say the Miserere Psalm very leisurely”, hvilket korresponderer til 2-3 minutter må vite. Digbys anbefalning forblir imidlertid kontroversiell. Ingen mindre autoritet på te-spørsmål enn George Orwell for eksempel, råder å la tebladene flyte fritt i tekannen, for å få teen så bitter som mulig.

Te skulle etter hvert bli en konkurrent til sedvanlige britiske alkoholholdige drikker som øl, sider og mjød, samt importert vin og sprit. Men i startfasen forble markedet for te begrenset av elleville priser. Te kunne koste £6 per pund, ekvivalent til £847 i dag. Te var dessuten mange ganger dyrere enn kaffe. I 1663 solgte for eksempel William Elford Coffee House te for 6-60 shilling per pund (60 shilling = £3), mens man fikk kaffe for kun 1-6 shilling. Te begynte derfor sin historie i Europa som en ekstravagant luksusvare, forbeholdt eliten.

Kontakten med te skjedde således først gjennom tre ulike grupper. Virtuosi – vitenskapsmenn nysgjerrige på teens fysiologiske og terapeutiske effekter. Handelsmenn som så i denne eksotiske råvaren en mulighet for profitt. Og hoffrøkener, spesielt miljøet rundt Catherine av Braganza, den portugisisk-fødte hustruen til den restaurerte Stuart-monarken, Charles II. Kongehus-historikeren Agnes Strickland (1796-1874) – en gruppe man aldri kan stole på – påstod til og med at Catherine av Braganza var den som introduserte te til England, men uten noe som helst bevis for å underbygge den feilaktige påstanden. Likevel reflekterer myten Strickland formidlet hvor tett assosiert te og dronning hadde blitt – en assosiasjon som neppe har svekket seg særlig siden. En tidlig te-aficionado som kom i kontakt med te gjennom alle de tre ulike gruppene, var den politiske filosofen John Locke (1632-1704), som var forberedt på å betale i dyre dommer for å importere te av de beste sorter etter sin hjemkomst fra eksil i Holland, da han fant utvalget i England utilstrekkelig sofistikert for sin smak.

Elitenes fascinasjon for te ble lagt merke til, ikke minst i Leadenhall Street – hjem til den mest forhatte institusjon og i sosialister og anti-imperialisters øyne roten til mye av det som er ondt på jord, 1600-tallets vampyrblekksprut, det royalt chartrede most honourable East India Company – EIC. Tidlig britisk kapitalisme på sitt fineste og mest brutale. I dag en anakronisme. Men da selskapet ble grunnlagt i 1600 var kombinasjonen av kapital og krutt som formet kjernen i EICs forretningsmodell dødelig effektiv og innovativ. Fra den neoklassiske mastodonten East India House i London strakk udyrets tentakler seg så langt at EIC på det meste stod for halvparten av verdenshandelen, og ble så mektig at selskapet overskred grensen mellom handel og politikk, som administrator av Britisk India, (før juvelen ble overført til kronen i 1858, etter det indiske mytteriet året før). Og te skulle bli en sentral pillar for EICs makt. I andre halvdel av det 17. århundre var EICs handel hovedsakelig konsentrert om asiatiske silke- og velur-tekstiler samt krydre og sjeldne metaller. Te var for dyrt til at det var noe volummarked å snakke om. Men i 1664 valgte EICs direktørhoff – som alltid med de mest kyniske baktanker – å sende te som gave til sine venner og patroner ved det kongelige hoff. Dette var et klart og tydelig tegn på at direktørene så potensial for et marked i te. På denne tiden hadde EIC imidlertid ingen direkte handelsrelasjoner med Kina, og ble derfor tvunget til å belage seg på import via Holland.

Et taktskifte i importen av te til England skjedde ved inngangen til det 18. århundre. I 1698 hadde en regalt forgjeldet kong William III som en quid pro quo for et lån på £2 millioner, gitt en gruppe velstående handelsmenn et kongelig charter til å forme the English Company Trading to the East Indies – på folkemunne the New company – som en utfordrer til EIC – the Old Company. Dette førte til en kortvarig men intens konkurranse mellom de to foretakene. I utfordrerposisjon besluttet direktørene i the New Company i 1700 å “drive the trade to the utmost”, med særskilt sikte på Kina. Mens EIC kun sendte et skip hvert andre eller tredje år til Kina, og Kina representerte kun fire prosent av selskapets import fra Asia, sendte the New Company 3-4 i året. En stor del av lasten ombord disse skipene var te. Ifølge historikeren K. N. Chauduris beregninger ble 200.000 pund te importert fra Kina i årene 1700-1704. Riktignok var dette lite sett opp mot påfølgende tiår, men det var mer enn den totale importen noensinne frem til 1700, anslått til 150.000 pund.

Da både direktørene i det gamle og det nye selskapet visste verdien av et godt monopol, gikk det ikke lenge før de tok det logiske skritt og slo seg sammen, til the United Company (heretter referrert til som EIC igjen). I april 1702 ble “Instruments of Union” signert. Ikke bare hadde de to kokurrentene monopolisert handelen med Asia, men i løpet av det kommende hundreåret skulle det forente selskapets handel bli nær monopolisert av en vare; te. I 1704 kom fire britiske skip med en gjennomsnittsvekt på 350 tonn og lastet opp med importvarer i Kanton (Guangzhou). I 1799-1801 ankret derimot intet mindre enn 54 britiske skip i Perlefloden, denne gang skip som veide i gjennomsnitt 1.100 tonn.

Botanisk imperialisme

Selv om te begynte å ankomme Europa i stadig større kvanta, forble kunnskapen om produktet lav. Dette skyldtes i stor grad at få europeere hadde vært dypt inne i Kina og sett i detalj hvorledes teen ble tilvirket. Kinesiske myndigheter var svært så proteksjonistiske og hemmelighetsfulle – teproduksjonen i landet var dessuten helt og fullt under keiserlig kontroll. For å få innsikt trengte man tilstedeværelse på bakken lokalt. En av de første europeerne som fikk besøke kinesiske teplantasjer var den franske jesuitten Louis-Daniel Le Comte (1655-1728). I sine Mémoires de la Chine kategoriserte Le Comte to typer teblader nomenklaturisk assosiert med sine respektive opprinnelsessted, Thee Soumlo (grønn) og Thee Voüi (svart).  Omtrent samtidig beskrev presten John Ovington (1658-1731) i “An Essay upon the nature and qualities of tea” (1699) at det fantes to ulike varianter av grønn te, bing og singlo, og en “rød” te, bohea. Hverken Le Comte eller Ovington kom imidlertid helt til roten av teplantents mystikk. De hadde selvsagt rett i at man kan drikke både grønn og svart te, men kommer de fra samme eller ulike planter? Det spørsmålet skulle ikke botanikere få endelig svar på før langt inn i det 19. århundre.

Imperialismens tidsalder og den vitenskapelige revolusjon var to samtidige historiske fenomener, med ikke rent lite interaksjon mellom hverandre. Etter Nikolas Kopernikus fyrte av startskuddet for Den vitenskapelige revolusjon med publiseringen av De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser) i 1543, ble det gradvis satt i gang et monumentalt program for å klassifisere og kategorisere hele den naturlige verden. Som en del av det arbeidet var man pent nødt til å reise ut og oppdage verden. Te er et eksempel. Selv en fremragende botaniker som Carl Linnaeus (1707-1778) kunne ikke klassifisere teplanten fra sitt elfenbenstårn i Uppsala – han trodde feilaktig at det fantes to separate teplantearter, Theæ Bohea og Theæ viridi. Hans forskning var helt avhengig av EICs kolonial-kapitalistiske geskjefter. Botanikeren James Cuninghame som var med EIC som skipsdoktor til Kina rundt år 1700. Fra “Tea Island” i Zhoushan sendte han førstehånds rapport tilbake til London om at alle tesortene kom fra samme plante, men at “the season of the year and the soyl makes the difference when it comes to the 3 sorts of tea commonly carryd to England”. Først da plantejegeren Robert Fortune (1812-1880) hadde den gode lykke av å få tilgang dypt inn i det kinesiske innlandet i 1840-årene ble Cuninghames sannhet endelig bevist. I vitenskapshistorikeren Londa Schiebingers ord: “botany – expertise in bio-prospecting, plant identification, transport and acclimatization – worked hand-in-hand with european colonial expansion”.

Historiker Richard Dayton hever at ideologien om agrikulturell utvikling var fundamentalt for blomstringen til det britiske imperium – vitenskapelig imperialisme. Å importere te fra Kina hadde flere logistiske, politiske og ikke minst økonomiske bakdeler. Ideen om å dyrke frem te i Europa eller noen oversjøisk koloni var derfor appellerende. Linnaeus forsøkte i 15 år å få en teplante han hadde fått bragt fra Kina via britiske venner til å blomstre i Linnéträdgården i Uppsala, men eksperimentet var forgjeves. Den første europeer som fikk en teplante til å blomstre var hertugen av Northumberland i 1771, men ei heller han kom noen vei med teproduksjon. Som forfatterne skriver, gjennom hele det 18. århundre nektet teplanten å underkaste seg for den epistemologiske autoriteten til kunnskapens imperium. Hollenderne forsøkte fånyttes å kultivere te på Java, og portugiserne etablerte en teplantasje i Rio de Janeiro, hvor planten lot til å akklimatisere seg, men teen den produserte var udrikkelig.

Svaret skulle derimot finnes i kronjuvelen til det britiske imperiet, India. Qing-Kina forble tåkelagt i mystikk selv et hundreår etter regulær teimport fra Midtens rike begynte. Utenlandske handelsmenn, EIC inkludert, var underlagt restriktive begrensninger – alt annet enn frihandel. Britenes økende appetitt for te innebar dessuten at stadig mer hard valuta gikk fra London til Kanton. En uholdbar handelsbalanse i Storbritannias disfavør. Ikke minst var det en kostbar logistikkutfordring å frakte te hele veien fra Kina rundt Afrika og opp Atlanteren til Europa. India lå både nærmere Europa, var i langt større grad underlagt England, og hadde potensielt jordsmonn, klima og topografi egnet for tekultivasjon.

The Mighty Assam

Historien om hvordan teproduksjon i India slo rot illustrerer begrensningene med 1800-talls kommunikasjonsteknologi. Den skotske offiseren og eventyreren oppdaget viltvoksende teplanter i Assam-provinsen i 1823. Men da han døde innen ett år, feilet denne sensasjonelle nyheten å spre seg. Så sent som 11 år senere rådet Indias generalguvernør W. C. Bentinck å importere te fra Kina for å kultivere i India med assistanse fra kinesisk ekspertise. Kanonbåtkommandør Charles Bruce hadde derimot fulgt i sin bror Roberts fotspor, og i 1836 ble han fristilt fra tjeneste for å bli teplantasjeinspektør i Assam. Kun tre år senere, i januar 1839 kom de første kassene med Assam te for salg på EICs auksjon i London. Dette åpnet et nytt kapittel i teens historie. Te, hittil betraktet som en kinadrikk og importvare, ble nå en intern råvare i imperiets økonomi. Det betød slutten for Kanton-systemet, (som man løst kalte kinesisk dominans over verdens temarked). For takket være den indiske teens mørke farge, delikate aroma og intense smak, ble kinesisk te helt utkonkurrert. Storstilt skipning av indisk te til Storbritannia tiltok på 1850-tallet, og innen 35 år passerte indisk teeksport Kina. Etter grossistmagnaten Thomas Lipton i tillegg satte igang produksjon og eksport av te fra Ceylon (Sri Lanka) 9 1884, sank kinesisk teeksport til Storbritannnia i en periode på begynnelsen av 1900-tallet null komma niks.

Forekomstene av te i Assam gav dessuten et glitrende rasjonal for annektering av provinsen, slik det på 1860-tallet også ble for Darjeeling-distriktet i åsene opp mot Himalaya. Med moderne britisk teknologi ble teproduksjon industrialisert. Det ble innført kontraktstjenerskap for lokalbefolkningen. Dette, ifølge Robert Fortune, gav de innfødte muligheten til å bli sivilisert gjennom deltagelse i dannet britisk tedrikking, og således bli transformert fra bakvendthet til middelklasse-innbyggere av det britiske imperium.

Te var blitt en integral spake i imperiets Grand Strategy. Det ble demonstrert, ikke bare i India på 1830-tallet, men også i Kina på 1840-tallet og Amerika på 1770-tallet. Forfatterne gjør her en fremragende jobb med å beskrive hvordan to av de mest famøse episodene i det britiske imperiets historie er koblet sammen gjennom te. Amerikas løsrivelse og Den første opium-krigen. Boston Tea Party i 1773 er utvilsomt den historiske episoden mest assosiert med te av alle – selv om hendelsen først ble gitt dette navnet på 1830-tallet. Etter Syvårskrigen så en forgjeldet britisk regjering seg nødt til å ilegge høyere skatter på britiske goder til de amerikanske koloniene, som til det hadde kunnet konsumere britiske varer tollfritt. Med the Stamp Act i 1765 måtte alle juridiske dokumenter i koloniene skrives på papir stemplet i London, før Townsend Acts (navngitt etter finansministeren som foreslo dem) ila toll på en rekke varer. Disse tiltakene var så upopulære blant subjektene i de 13 koloniene at Townsend-tollene raskt ble reversert. Alle uten én, tollen på te. Dette var den ene varen London resonnerte at de amerikanske subjektene ikke kunne klare seg uten, og var villig til å ofre sin frihet for. Analysen viste seg feil.

Imperiets opium

Det britiske imperiet gikk på et forsmedelig nederlag i Amerika. Derimot gikk det langt bedre i Asia. For te var nemlig ikke den eneste råvaren høyere makter hadde velsignet Britannia med i India. Det var også en annen plante, som kunne stimulere de som nøt den med langt mer bedervende effekt enn te; nemlig opium. Qing-dynastiet hadde bannlyst all import av opium i 1729. Men mellom 1770 og 1800 ble volumet av opium solgt til Kina likefullt firedoblet, takket være taus aksept fra lokale bestikkelige styresmakter. Etter slaget ved Plassey i 1763, fikk EIC monopol på opiumhandel fra Nawaben av Bengal. I kjent britisk stil ble det dannet et komplekst finansieringssystem. Lite hard valuta forlot Kina. Istedet betalte tradere inn sølvvaluta reist fra opiumssalget direkte inn til EICs kasse i Canton, i retur for vekselssedler innløsbare i Calcutta eller London, (som de enten sjekket ut eller brukte som kreditt for å kjøpe mer opium). EIC brukte så sølvet til å kjøpe te fra kinesiske tehandlere. Slik ser vi at oversjøisk handel i høyeste grad var med å utvikle Londons posisjon som et globalt finanssentrum. Innen 1830-årene var britisk teimport fra Kina effektivt finansiert av opiumeksport til Kina.

I 1839 hadde kinesiske myndigheter fått nok av opium-rus og slo omsider hardt ned på salg av rusmiddelet. Store beholdninger ble konfiskert og ødelagt. En slik grov provokasjon og overtredelse av britiske frihandelsinteresser kunne London selvsagt ikke akseptere. Statsminister Palmerston sendte sporenstreks en ekspedisjonsstyrke østover, som innen sommeren 1841 hadde tatt Shanghai og hadde veien åpen til Beijing. Sommeren etter var den første opiumskrigen over, og britenes soleklare seier manifesterte seg i Nanking-traktaten, som åpnet fem havner for britisk handel, endte de kinesiske hong-tradernes monopol og overgav Hong Kong til Storbritannia. Slik fikk man, som forfatterne beskriver best på engelsk: “the perpetuation of a system of money laundering by which the profits of the opium trade were superficially cleansed – ethically, morally, politically – through the sanative leaves of Chinese tea.”

Hva kom først: Høna eller egget? Te eller porselen?

Te gjorde ikke sitt inntog til Europa alene. Men sammen med sin siamesiske tvilling, porselen. Porselenimport predaterte faktisk den første teimporten, og alt kom fra Kina. Samspillet mellom te og porselen er klassisk høna og egget. En skulle kanskje intuitivt tro at det oppstod et marked for porselen, for å ha noe å ha teen i. Men kronologien tyder  på at det var vel så mye, om ikke mer, tilfellet at te gav porselenet en funksjon – en praktisk-, utover en rent estetisk funksjon. I Kina går porselen helt tilbake til slutten av Song-dynastiet omkring 1200-tallet. Som med te, vernet kineserne vel om sine hemmeligheter. Ingen europeere forstod bæret av hvordan de laget dette keramiske materialet, som holdt en helt annen kvalitet enn noe kjent i den gamle verden. Kinesisk porselen var både hvitere og blankere, lettere og hardere enn vestlig keramikk – som sådan en tidlig “disruptiv teknologi.” Det første porselenet som nådde Europa kom via indirekte ruter, trolig via Silkeveien og reflekterte osmanske smaker. senere på portugisiske og nederlandske skip. I Kinas porselensentrum, Jingdezhen, ble det produsert mer enn tre millioner gjenstander hvert år, som ble eksportert over hele verden. Porselen meldte ankomst i England tidlig på 1600-tallet, hvor det raskt ble et statussymbol i aristokratiske kretser. For eksempel  Grevinnen av Arundel (1582-1654), hvis samling av blå og hvit kraakporselen og hvit blanc de Chine var særs u courant. Således kom porselen til å bli spesielt assosiert med den feminine elite, representert blant andre av Mary II og Sarah Churchill, hertuginnen av Marlborough. Selve markedet for porselen derimot, ble nøye kontrollert av EICs stødige (maskuline) hånd.

Porselen er skjørt og tungt, men derimot immunt mot vannskader. Importen av porselen økte kraftig. Med det økte også europeernes interesse for å forstå hvordan kineserne tilvirket dette merkverdige materialet. Med den kollektive innsatsen til hele opplysningstidens Europa var det bare et tidsspørsmål før kinesernes hemmelige porselenkode ville knekkes. Den første som fikk gjennombrudd, var regenten av Sachsen, Frederick Augustus I, (blant enkelte kanskje bedre kjent som August II av Polen eller rett og slett August den sterke), hvis Königlich-Polnische und Kurfürstlich-Sächsische Porzellan-Manufaktur startet produksjon av Meissenporselen i 1710. Mye av grovarbeidet hadde riktignok blitt lagt ned av vitenskapsmannen Ehrenfried Walther von Tschirnhaus. Den kritiske suksessfaktoren for tilvirkningen av porselen var oppdagelsen av kinesernes hemmelige saus, mineralene kaolinitt og petuntse. Produksjonen av Meissenporselen har pågått uavbrutt siden den gang, men etter det første gjennombruddet spredte porselenproduksjonen seg raskt til andre deler av kontinentet. Spredningen ble godt hjulpet av jesuitt-misjonæren Francois Xavier d’Entrecolles avsløring av Jingdezhen-systemet, som ble skrevet i 1712, og omsider publisert i 1735. Innen 1760 hadde det åpnet mer enn 30 porselensfabrikker i Europa. I England åpnet de først på 1740-tallet, før porselenkunsten senere på 1700-tallet ble perfeksjonert i Derby og Stoke av de to navnebrødrene Josiah Spode og Josiah Wedgwood.

Te var en av de første internasjonale varene som ble gjenstand for massekonsum i et industrialiserende England som ledet an fremveksten av en globalisert verdensøkonomi. Innledningsvis var te en luksusvare for eliten, men spredte seg raskt til alle samfunnslag. Den legale importen av te til Storbritannia doblet seg hvert tyvende år i det 18. Århundre og prisene falt. Te gikk fra luksusvare til folkevare. Selv arbeiderklassen begynte å drikke te, som var oppsiktsvekkende på den tiden. Friedrich Engels noterte seg at til og med de fattigste irske industriarbeiderne i nord-England hadde kjøkken utstyrt med en tekjele på 1840-tallet. “Where no tea is used, the bitterest poverty reigns,” konkluderte Marxismens medgrunnlegger. Te ble en substitutt for sprit av  lavere kvalitet. Som den økonomiske historikeren David Macpherson (1746-1816) oppsummerte globaliseringens paradoks: “we are so situated in our commercial and financial system, that tea, brought from the eastern extremity of the world, and sugar, brought from the West Indies, and both loaded with the expenses of war freight and insurance, and charged with duties equal to, or exceeding, the whole value of the articles, compose a drink cheaper than beer, made of barley and hops growing in our own fields.”

Imperiets fall, teposens triumf

Te ble etterhvert en så integral del av britisk nasjonal karakter at det er sagt at den 18 år gamle Dronning Victoria ved tiltredelsen i 1837 sa: “bring me a cup of tea and the Times.” Det er neppe helt sant, men det vi vet er at tekonsumet per innbygger i Storbritannia i det halve århundret etter Victorias kroning økte med tregangeren fra 1,48 pund per år til 5,0 pund per år, og er på omtrent samme nivå i dag. Under andre verdenskrig var te en så sentral innsatsfaktor i krigsinnsatsen at matminister Frederick Marquis, 1st Earl of Woolton i april 1940 annonserte nasjonaliseringen av hele tehandelen. I god britisk stil var kriseplanene for en slik eventuell nasjonalisering utarbeidet allerede i 1937. Myndighetene var sterkt bekymret for konsekvensene av knapphet i forsyningen av nasjonaldrikken under krigstid. Det ble innført rasjonering, med ukentlige rasjoner på to unse, som innebar en nedgang på ⅓ fra gjennomsnittlig førkrigsforbruk. For militæret organiserte The Empire Tea Bureau et Tea Car Service, som forsynte britiske soldater med te hvorenn de befant seg, på frontlinjene fra Dunkirk til Alamein eller på hjemmefronten under Blitzen. Besværlig ble det likevel, da japanernes okkupasjon avskjærte all teimport fra Det fjerne østen i 1942. Men britenes strategiske posisjon i den internasjonale tehandelen ble likevel styrket etter det spirende FN gav britiske styresmakter mandat til å ta kontroll over hele den globale tehandelen og forsikre rettferdig fordeling av teforsyningen til alle allierte og nøytrale hender. Ipso facto, da krigen var over, var den globale tehandelen blitt monopolisert av Storbritannia.  

Terasjoneringen endte i 1952. I 1956 nådde tekonsumet en all-time-high på 2,88 unser per uke, tilsvarende drøye 9 pund per år. Det er kanskje en dypere symbolikk i at britisk tekonsum kulminerte i samme år som et av imperiets siste krampetrekninger; Suez-krisen. I alle tilfeller gikk teforbruket inn i en lang sekulær nedgangstrend etter Suez, og sank med 60 prosent frem til slutten av århundret.

I takt med at britene drakk mindre og mindre te, drakk de mer og mer av den fra poser. Teposen var en typisk amerikansk oppfinnelse i dens triumf av kostnadseffektivitet over kvalitet. Teposen så dagens lys i USA tidlig på 1900-tallet, men kom ikke til Storbritannia før i 1953. Avisen Manchester Guardian (i dag kun kjent som The Guardian) ønsket nyvinningen velkommen med følgende satirevers: “Of tea alone Great Britain brags; Americans have not a clue. Americans make tea with bags.” Allerede i året britene måtte gi slipp på India, drakk 35 prosent av amerikanske tedrikkere sin te fra poser. I Storbritannia holdt andelen seg under en prosent helt til 1960, men deretter økte poseteandelen jevnt og trutt. I 2013 drakk hele 91 prosent av britiske tedrikkere posete. Tross tilvirkningskostnaden for selve teposen, har teposer en viss økonomisk logikk. I løsvekt gir ett pund te cirka 200 tekopper, men i poser blir samme vekt til 300 tekopper. Men på den annen side er det strengt tatt ikke snakk om ekte te lenger. Snarere er teposenes innhold residualer og restavfall som blir til overs etter produksjonen av løsvektste. Det vil ikke være noen overdrivelse å si at det britiske imperiet ble bygget på te, i løs vekt, og falt på posete.

Men selv om mesteparten av teen drikkes fra poser i dag, er te trolig den drikken det drikkes mest av i hele verden, anslagsvis tre milliarder kopper per dag, nesten en halv kopp per menneske på kloden. Riktignok, om man måler i vekt eller penger, er kaffe verdens fremste varmdrikk. Euromonitor anslo det globale markedet for varme drikker til 138 milliarder dollar i 2013, hvorav kaffe stod for 80 milliarder dollar og te for 40. Tilsvarende ble det solgt 4,8 millioner tonn kaffe, og kun halvparten så mye te, 2,4 millioner tonn. Men om man konverterer disse størrelsene til liter, svarer det til 290 milliarder liter te mot bare 162 milliarder liter kaffe.

Teens historie viser således hvordan imperialisme og kapitalisme var to sider av samme sak under tilblivelsen av en globalisert verdensøkonomi. Etter den industrielle revolusjon har en friere markedsøkonomi dominert av private foretak tatt over, mens imperiale institusjoner som East India Company har blitt kastet på historiens skraphaug. Men den imperialistisk-merkantilistiske fase var et naturlig om tidvis brutalt kapittel på veien til en moderne økonomi, som det er vanskelig å se noen vei rundt. For de som plukker teen har uansett lite forandret seg siden 1800-tallet. Tross industrialisering og digitalisering; te blir fortsatt håndplukket, noe som er utmattende, repetetitivt fysisk arbeid som krever både flittige hender, hurtighet og utholdenhet. De som gjør denne jobben lever fortsatt i full misere; med elendige arbeidsforhold, lave lønninger – omkring en krone timen for teplukkere i Assam, begrenset organisering, eksponering for giftige sprøytemidler, ubehandlede arbeidsskader, etnisk diskriminering, seksuell trakassering, barnearbeid og hele pakken av elendighet. Men, det er lite som taler for at disse uheldige menneskene ville hatt det noe mindre ille dersom britene ikke hadde funnet teplanten i Assam-provinsen på 1830-tallet og te ikke hadde blitt en sentral handelsvare i den gryende verdensøkonomien. Da teproduserende regioner som Assam har lite annet å by på som verdensøkonomien er villig til å betale for, er det vel så sannsynlig at befolkningen i disse områdene ville vært enda fattigere uten teproduksjonen.

Å bebreide historien har uansett lite for seg. Imperialisme var ikke som Lenin sa den høyeste form for kapitalisme, men et steg på veien til kapitalisme. Det er i denne konteksten man må se teens historie, fra merkantilistisk handelsvare, til verktøy i imperiets grand strategy, og i moderne tid en global masseforbruksvare. Gjennom kolonisering av landene i Det fjerne østen, koloniserte teplanten drikkevanene til innbyggerne i Vesten.

Etter å først ha blitt kjent for å dokumentere at eksperter spår fremtiden like dårlig som pilkastende sjimpanser, slår Philip Tetlock i akt to et hardt slag for at det faktisk er mulig å skue inn i fremtiden. 

Superforecasting - The Art & Science of Prediction
Philip Tetlock & Dan Gardner
Random House, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

I en nylig kronikk i DN fortalte Jonas Gahr Støre at han setter pris på New York Times-spaltist Tom Friedmans tekster, som gir enkle forklaringer på en kompleks verden. Friedman er kjent for å si dype ting som at “the world is flat” og senest nå at vi er i en “Age of Accelerations.” Dette er sitatvennlig material for partiledere. I tillegg er Friedman en av ekspertene på Manhattan som antas å ha fingeren på pulsen for hva som skjer, og vil skje i Midtøsten. Så når en partileder siterer Friedman, høres partilederen ut som han forstår verden. Men hvor presis er egentlig en ekspert som Tom Friedman?

Sjimpanser og eksperter

For å få svar på det spørsmålet burde Gahr Støre lese Philip Tetlocks bok, “Superforecasting – The Art & Science of Prediction.”  Tetlock erpsykologiprofessor ved University of Pennsylvania, han ble viden kjent for sin bok fra 2005, “Expert political judgment: How good is it? How can we know?”, som summerte opp resultatene fra et massivt tyveårs forskningsprosjekt (fra 1984-2004), hvor 284 profesjonelle eksperter, hvis levebrød involverte å spå økonomiske og politiske trender og hendelser, skulle gjøre nettopp dette i et kontrollert eksperiment. Ekspertene ble stilt spørsmål om krig, økonomi, aksjer, politiske valg og andre dagsaktuelle emner. Resultatene var nedslående. Punchlinen som festet seg i media, og som Tetlock ikke sa imot: Den gjennomsnittlige ekspertens spådommer var ikke mer presise enn en pilkastende sjimpanse.

“Superforecasting” er akt II. Tetlock hadde nemlig etterhvert gått seg lei av spøken om ekspertene og sjimpansene. For gjennomsnitt kan mislede. Så man nærmere på resultatene fra Expert Political Judgment-prosjektet (EPJ) var det nemlig to distingverbare grupper av eksperter. En gruppe feilet å gjøre bedre enn randomisert gjetning, og som i mer langsiktige spådommer (tre til fem år ut i tid) til og med tapte mot sjimpansen. Men noen gjorde det bedre enn sjimpansen, om enn med en så tynn margin at det var all grunn til ydmykhet.  

Tetlock fikk imidlertid blod på tann til å utforske nærmere om det faktisk er mulig å spå fremtiden. Det samme var amerikanske etterretningstjenester, som etter den forsmedelige etterretningssvikten før og under Irak-krigen – oppsummert av daværende CIA-direktørs famøse utsagn at det var så sikkert som en “slam dunk” at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen – var i modus for selvransakelse. En følge av det var Intelligence Advanced Research Projects Agency som ble opprettet i kjølvannet av Irak-fiaskoen i 2006, modellert etter forsvarsdepartementets legendariske innovasjonsfabrikk DARPA, med formål om å gjøre visjonær forskning og levere innovativ teknologi for å gi USA overveldende etterretningsfortrinn. Det var med dette bakteppe at IARPA og Tetlock i 2010 gikk sammen om å starte The Good Judgment Project (GJP).

I løpet av en fireårsperiode fra 2011 til 2015, stilte Tetlock og co 500 spørsmål av typen: “Will any NATO member invoke Article 4 or Article 5 before 1 January 2018?” “Before 1 January 2018, will there be a lethal confrontation in the South or East China Sea between the military forces, militia, or law enforcement personnel of China and another country?” “Will India or Pakistan launch a ground offensive in Kashmir before 1 June 2017?” Hvem som helst kunne melde seg på. Det gjorde over 20.000 personer. 3.200 passerte de innledende psykometriske testene, hvorav 2.800 var igjen etter det første hele året. Det genererte over en million prognoser totalt, (man kunne oppdatere prognoser på samme spørsmål, da registrert som en ny prognose – en hyperaktiv deltager gjorde i løpet av ett år 2.271 prognoser på til sammen 140 spørsmål). I begynnelsen av eksperimentet var det fem lag med i konkurransen, pluss en kontrollgruppe. Den kollektive visdommen til deltagerne i GJP utgjorde ett lag. I tillegg var det lag fra University of Michigan og MIT. I første år slo GJP kontrollgruppen med 60 prosent. I år to med 78 prosent. Etter år to ble de andre lagene droppet fra eksperimentet. Fasiten var tydelig. Noen personer har en reell og målbar evne til å bedømme fremtidige hendelser. Blant de 2.800 individuelle deltagerne i GJP var det etter år en, 58 “superforecasters” – med en gjennomsnittlig Brier-score på 0,25 versus 0,37 for de øvrige deltagerne, (det vil kort si at i binære spørsmål hvor utfallene var enten 0 eller 1, var superforecasterne i snitt bare 0,25 unna rett svar, mens en pilkastende sjimpanse ville hatt en Brier-score på 0,5). Til argumentet om at det må ha skyldtes tilfeldigheter at noen var så presise, har Tetlock motargumentet klart: superforecasterne ble bedre for hvert år som gikk, med Brier-score helt ned på 0,14 for de beste.

Hvordan bli en superforecaster

Daniel Kahneman stilte Tetlock det sokratiske spørsmålet: “Do you see them as different kinds of people, or as people who do different kinds of things?” Så hvem er superforecasterne? Og hva er det de gjør? De er vitterlig en eklektisk gjeng, som har mer til felles i hva de gjør enn hvem de er. De fellestrekkene som går igjen er at de har et åpent sinn, er nysgjerrige, intellektuelt ydmyke, selvkritiske og fokuserte. Veldig mange av dem er også kvantitativt anlagte – selv om de sjelden benytter avanserte matematiske metoder  – og går i kategorien for “newsjunkies.” Tetlock er nøye med å understreke at de 2 800 personene som fullførte det første året av forskningsprosjektet, langt ifra er noe representativt utvalg av befolkningen. De scorer høyere på intelligens- og kunnskapstester enn 70 prosent av befolkningen. Superforecasterne scorer bedre enn 80 prosent av befolkningen. Men de er ikke nødvendigvis i den øverste prosentilen blant de med en IQ over 135 – som Tetlock uansett anser som et problematisk konsept.

Da Tetlock satte igang EPJ-prosjektet i 1984, hadde Kahneman fremmet en løs hypotese om at folk armert med heftige doktorgrader og titler, ikke nødvendigvis var nevneverdig mer presise enn oppmerksomme lesere av The New York Times. Det viste seg å stemme ganske bra. Superforecasterne kan være alt fra pensjonerte dataprogrammerere og software-ingeniører, til arbeidsløse fabrikkarbeidere og matematikkprofessorer. De har flere likheter i metode. Superforecasterne bryter ned hvert problem til sine ulike komponenter; skiller så klart som mulig mellom kjente og ukjente faktorer, (knowns og unknowns, known unknowns og unknown unknowns i Donald Rumsfelds terminologi); lar ingen forutsetninger stå uimotsagt; ser problemet utenfra (the outside view) og setter det i perspektiv som nedtoner problemets unikhet til fordel for å behandle det som ett spesielt tilfelle av et generelt fenomen; før de deretter går over til å beskue problemet innenfra (the inside view), hvor man toner opp problemets unikhet; utforsker likheter og forskjeller i sin egen analyse versus andres, inkludert prediksjonsmarkeder, og annen  informasjon som kan gi et bilde av “crowd wisdom.”  Så til slutt syntetiserer superforecasterne all informasjon ned til en singulær visjon, uttrykt som et finraffinert forecast. Men de beste superforecasterne stopper ikke der, de oppdaterer sine forecasts kontinuerlig i takt med ny informasjon, og de vegrer seg ikke for å skifte mening. Som Keynes (angivelig) sa: “When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” Eller i Isaiah Berlins terminologi, så er superforecasterne, uten unntak, rever, som vet mange små ting, i motsetning til piggsvin, som bare vet én stor ting.

Et eksempel var spørsmålet: “Will there be an attack carried out by Islamist militants in France, the Uk, Germany, the Netherlands, Denmark, Spain, Portugal or Italy between 21 January and 31 March 2015?” som altså ble stilt rett etter Charlie Hebdo-terroren i Paris. Hvordan skal man svare på det. Den pensjonerte software-ingeniøren David Rogg i Virginia, lot seg ikke rokke av følelser men tilnærmet seg materien med et kjølig objektivt blikk. Han begynte med å sjekke Wikipedia hvor mange terroraksjoner det hadde vært i de aktuelle landene siste fem år. Seks. Ergo var baseraten 1,2 angrep per år. Det var utenfraperspektivet. Men så switchet han over til innenfraperspektivet. Mye hadde endret seg det siste året, med ISIS’ fremmarsj og en høy økning i fremmedkrigere som reiste fra europeiske land til Midtøsten, og eventuelt i retur. Rogg anså derfor at data fra 2010 og tidligere ikke lenger var relevant. Følgelig steg baseraten til 1,5 terrorangrep per år. På den annen side hadde Charlie Hebdo ført til strengt innskjerpede sikkerhetstiltak, som i teorien burde redusere terrorfaren. Netto netto anså han derfor at baseraten for terrorangrep var økt ⅕ til 1,8 angrep per år. Med 69 dager igjen av forecastperioden, regnet han ut sannsynligheten for angrep til 0,34, (69/365*1,8).

Djevelen i detaljene

De som er litt rundere i kantene vil kanskje si, er det noen forskjell på 34/66 og 50/50? Ja, det er det. Det er eksakt det som skiller superforecastere fra spåkoner og lekfolk. Granulariteten i deres prediksjoner er det som over tid gjør at de som opererer med finjusterte 34/66 heller enn grove 50/50 over tid får en bedre track record. Faktisk viste Tetlocks undersøkelser at dersom han avrundet superforecasternes sannsynligheter til nærmeste femmer (slik at Roggs 34/66 ville blitt til 35/65), gav det vesentlig negative utslag på deres Brier-score.

Et eksempel Tetlock nevner er “Operation Geronimo” mot Osama bin Laden i 2011, både den virkelige versjonen og den filmatiserte versjonen i filmen Zero Dark Thirty. I filmen har agenten “Maya” i sedvanlig klisjefylt Holloywoodstil fått heltinnerollen. Mens den fiktive CIA-direktøren Leon Panetta i filmen blir oppgitt over at undersåttene hans ikke kan bli enige om hvor stor sannsynlighet det er for at Osama bin Laden faktisk befinner seg i det mystiske komplekset i Abbottabad, Pakistan, stepper Maya inn i beslutningsvakuumet. I motsetning til de andre som “nøler” om bin Laden er der eller ikke, er Maya 100 prosent sikker(!) på at bin Laden er i Abbottabad – til stor lettelse for en oppgitt Panetta. Endelig noen som kan gi et klart sorthvitt svar, som kan ageres på.

Men virkeligheten er selvsagt ikke slik. Kun idioter er 100 prosent sikre på noe. Maya hadde ikke informasjonsgrunnlag til å være 100 prosent sikker. I virkeligheten burde hun fått sparken. Den virkelige Panetta ville ikke ha skråsikre idioter. Team-lederen hans følte seg imidlertid komfortabel nok til å fortelle Obama i Situation Room at bin Laden med 95 prosent sikkerhet befant seg i komplekset. Andre team-medlemmer var alt mellom 30 til 80 prosent. Tetlock kalkulerer (basert på ufullstendig informasjon fra Mark Bowdens bok “The Finish: The Killing of Osama bin Laden”) at konsensus lå rundt 70 prosent sannsynlighet for at bin Laden var der. Og 30 prosent sjanse for at han ikke var der. Obama derimot, oppsummerte: “this is 50/50, a flip of the coin.” topp en halv. 70/30 er ikke 50/50. Dog er det ofte at uttrykket 50/50 brukes uten at det er ment litterært. Det kan godt hende det var det Obama gjorde. Men det er også en mer skremmende mulighet, at Obama gikk i en kognitiv felle som er typisk når en konfronteres med ny informasjon, men ikke klarer å trekke ny kunnskap ut av informasjonen. Nemlig, to revert to the ignorance prior.

Kognitive fallgruver

Superforecasterne går sjelden i slike feller. De er dyktige til å ta innover seg ny informasjon og bake denne inn i sine forecasts. I tillegg er de mye mer tidssensitive enn de fleste.  Tetlock og co stilte spørsmålet om hvor sannsynlig det er at Assad-regimet i Syria ville falle i løpet av de neste tre månedene til en gruppe superforecastere og en gruppe ikke-superforecastere. To andre grupper, en til bestående superforecastere og en til av ikke-superforecastere, ble spurt hvor sannsynlig det var at Assad-regimet ville falle i løpet av de neste seks månedene. Mens respondentene som ikke kvalifiserte til superforecaster-status svarte mer eller mindre identisk på begge spørsmålene, 40 prosent sjanse for at Assad ville falle innen tre måneder og 41 prosent innen seks måneder, var superforecasterne både mye mer tidssensitive og konservative. De svarte at det bare var 15 prosent sjanse for at det ville være natta for Assad innen tre måneder, og 24 prosent innen seks måneder.

Slik scope insensivity er ett av mange eksempler på kognitive fallgruver mennesker ofte går i. Tilfeller hvor det Daniel Kahneman kaller hjernens implusive System 1 finner snarveier, før hjernens mer analytiske System 2 har rukket å prosessere informasjonen. Ofte er disse snarveiene livsnødvendige, som når man instinktivt løper fra en antatt løve som beveger seg i gresset. Men i mer kompliserte spørsmål kan System 1 lede oss på villspor. Superforecasterne er nesten umenneskelig gode på å bruke System 2 til å dobbelsjekke og eventuelt overstyre System 1. Her nevner Tetlock også Magnus Carlsen, som finner sine fleste trekk på intuisjon (System 1), men så bruker lang tid på å kontrollsjekke før han flytter brikken (System 2). en typisk fallgruve er at man bytter å svare på et vanskelig spørsmål til fordel for å besvare et enklere proxy-spørsmål. For eksempel at spørsmålet om enten franske eller sveitsiske obduksjonsrapporter vil finne spor av det radioaktive stoffet Polonium 210 i Yasser Arafats lik, i manges hoder blir til “har Israel forgiftet Arafat?” Eller at spørsmålet om Japans (nasjonalistiske) statsminister Shinzo Abe ville besøke Yasukuni-helligdommen til ære for falne japanske soldater (inkludert krigsforbrytere, hvilket gjør at Kina flyr i flint hvis en japansk statsminister besøker tempelet), forvrenges til å bli et spørsmål om en rasjonell japansk statsminister ville besøkt stedet.  

Ego over empiri

I motsetning til i Tetlocks Good Judgment-prosjekt er det sjelden at spådommer måles i den virkelige verden. Det er liten etterspørsel  etter det, og få som har incentiver for å gjøre det. Da Tetlock gjennomførte sitt første EPJ-prosjekt, var det få profilerte eksperter som ønsket å delta – de må åpenbart ha sett større nedside enn oppside ved å utsette sine ekspertspådommer for granskning. Derfor fortsetter media å fylle forsidene med sjeføkonomer som kommer med nye spådommer om det ene og andre, mens treffsikkerheten til deres spådommer i svært liten grad blir målt. “Alle” kan dermed påstå å ha hatt rett – se for eksempel hvor mange økonomer som utgir seg for å ha spådd finanskrisen etter den skjedde, en langt større gruppe enn de som advarte om en mulig finanskrise før den inntraff. I tillegg er de fleste ekspertspådommer, når man leser dem med argusøyne, så vage, garderte og ikke minst tidsubestemte at de ikke lar seg måle uansett. Så når Tom Friedman-fans sier ting som at “he nailed the Arab Spring” eller “he was prescient on NATO expansion,” er det nærmest umulig å si om Friedmans spådommer har vært rette eller gale. Uansett hvordan fremtiden utvikler seg, vil Friedman ti år frem i tid kunne si at han tok helt rett i at “the world is flat” og at verden gikk inn i en “age of accelerations,” og partiledere vil fortsette å sitere ham som et orakel.  

Istedenfor vitenskapelig objektivitet og måling, er Tetlock lei av at den offentlige ekspert-debatten synker ned til subjektiv jeg har rett-du tar feil-blodfeider mellom guruer som Niall Ferguson og Paul Krugman, som kan være god underholdning, om enn mindre opplysende. Ingen betviler hverken Krugmans eller Fergusons kognitive evner, men det er heller ingen som betviler deres ego.

Ego kan ofte komme i veien for objektive vurderinger. Tetlock viser til den romerske medisinguruen Galen, som full av selvtillit uttalte at: “Det er jeg, og jeg alene, som har avslørt medisinfagets sanne vei.” Hvis syke som ble gitt Galens eliksir ble friske, var det klart at medisinen virket. Hvis de døde, som flertallet gjorde, etter de ble gitt eliksiren, var det åpenbart at de ville dødd uansett. Det var ikke noe behov for eksperimenter. Romertiden er lenge siden, men det er først relativt nylig at medisinfaget har tatt besluttsomme steg i en mer vitenskapelig retning. Tetlock forteller også om motstanden pioneren for randomiserte kontrollerte studier, Archie Cochrane, møtte i det britiske helsevesenet, NHS. I likhet med romerske Galen følte ikke etterkrigstidens NHS noe behov for vitenskapelig validering av det de holdt på med. Cochrane, som selv ble erklært godt på vei død og operert for en lungekreft han ikke hadde, døpte dette fenomenet “the God complex.”

Assumption is the mother of all…

Et felt hvor spådommer om fremtiden lenge har stått sentralt er etterretning. De fleste lands etterretningstjenester har et ønske om i det minste ha en viss forståelse for mulige fremtidsscenarier, og hvilken effekt ulike scenarier kan ha på nasjonale sikkerhetsspørsmål. Historikeren Sherman Kent var en pioner på dette feltet i den amerikanske etterretningstjenesten. Etter bruddet mellom Jugoslavia og Sovjetunionen, slapp Kent og hans kolleger i mars 1951 ut National Intelligence Estimate (NIE) 29-51, som inneholdt følgende spådom: “although it is impossible to determine which course of action the Kremlin is likely to adopt, we believe that the extent of [Eastern European] military and propaganda preparations indicates that an attack on Yugoslavia in 1951 should be considered a serious possibility.” I de fleste tilfeller ville dette passert som klart og tydelig språk. Men da Kent etterpå snakket med en senior tjenestemann i utenriksdepartementet, ble han spurt: “By the way, what did you people mean by the expression “serious possibility”? What kind of odds did you have in mind?” 65/35 i favør av sovjetisk intervensjon, svarte han. Tjenestemannen ble forfjamset, han hadde tolket “serious possibility” som mye lavere enn 65 prosent. Kent ble smått satt ut. Han bestemte seg for å undersøke med sine egne analytikere, hva de egentlig hadde hatt i hodet. Da fikk han en real kalddusj. Med den samme beskrivelsen, “serious possibility,” hadde team-medlemmene ment alt fra 80/20 i favør av intervensjon til 20/80 mot sovjetiske krumspring.

Kent gikk inn for å innføre mer rigorøsitet i etterretningsestimatene, blant annet ved å ta i bruk en tabell med faste verbale uttrykk for ulike sannsynligheter, for å unngå misforståelser. Men han møtte motstand, og ble blant annet kalt for å være en bookmaker. Kent svarte på tiltale:  “I’d rather be a bookie than a goddamn poet.”

At Kents initiativer for å gjøre etterretningsvirksomheten mer vitenskapelig fikk begrenset fremgang, ble manifestert under Bay of Pigs-fiaskoen på Cuba i 1961. President Kennedys militære sjefsnemnd hadde gitt operasjonen en “fair chance of success,” noe Kennedy åpenbart tolket som gode odds. Mannen som stod bak utsagnet dog, uttalte senere (om det var sant eller ei) at han hadde ment en odds på 3/1 mot suksess, altså en sannsynlighet på kun 25 prosent for å lykkes. Isåfall snakket den militære sjefsnemnden og Det ovale kontor rett forbi hverandre, med fatale følger.

Ikke bare var det en fundamental frakobling mellom de militære og de politiske om hvor gode sjanser operasjonen hadde for å lykkes, men de operasjonelle forutsetningene for misjonen var også totalt urealistiske. Teorien var fin. De angripende styrkene skulle gå i land og forme et brohode ved foten av Escambrayfjellene. Dersom de mot formodning ikke fikk umiddelbart gjennombrudd, var planen å gjøre retrett opp i fjellsidene, hvor de kunne slå seg sammen med andre anti-Castro-rebeller. MEN, det var bare ett lite problem. Landingspunktet var blitt endret mellom den opprinnelige og endelige planen. Styrkene skulle nå gå i land i den famøse grisebukten. Men retrett-planen var fortsatt den samme. Da invasjonen feilet, innebar det at rebellene måtte krysse milevis med tett jungel for å nå fjellsidene de hadde ment å søke ly i. Istedet ble de alle fanget eller drept. Denne plansvikten hadde simpelthen gått hele Camelot hus forbi.

Tilsvarende under Vietnamkrigen, da den såkalte Dominoteorien var i vinden – at hvis et land i regionen falt under kommunismens trollbindelse, ville alle andre følge etter. En av tankelederne for denne hypotesen, forsvarsminister, tidligere Fordsjef og senere Verdensbankpresident, Robert McNamara, innrømmet senere i sine memoarer at ingen seriøs analyse av eller prediksjoner om dominoteorien ble gjort før i 1967, fire år etter eskaleringen av Vietnamkrigen. “The foundations of our decision making were gravely flawed. We failed to analyze our assumptions critically, then or later,” skrev McNamara. McNamaras effektivisering av Fords bilproduksjon og optimalisering av det amerikanske militærets logistikkoperasjoner under andre verdenskrig, hadde gitt ham ry som en Whiz Kid. Men det var til liten hjelp hvor optimale hans statistiske løsninger var, hvis modellen var bygget på feilaktige forutsetninger. De 58.000 amerikanske livene som gikk tapt i de vietnamesiske tropene ble således en dyr lærdom av Churchills sitat om at: “However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results.”

Kan vi skimte fremtiden?

Tetlock har troen på at vi med mer vitenskapelig prognostisering og bedre måling kan ta i det minste små steg mot en bedre verden. Han viser til Microsoft-grunnlegger Bill Gates’ utsagn om at han “have been struck by how important measurement is to improving the human condition.” Australias ambassadør til Israel har skrevet interessant om hvordan den australske ambassaden innførte ideene fra Superforecasting, og derigjennom oppnådde mer struktur og profesjonalitet i sitt diplomatiske arbeid. Her ser Tetlock både en rolle for superforecastere, som er skarpe på å finne svar, men også guruer som Friedman, som kan være gode til å stille pertinente spørsmål. Som Tetlock noterer, selv om Friedman tok feil om både masseødeleggelsen og var tilhenger av irakinvasjonen, stilte han et meget godt spørsmål: “Is Iraq the way it is today because Saddam Hussein is the way he is? Or is Saddam Hussein the way he is because Iraq is the way it is?” Ved å kombinere de som kan stille gode spørsmål med de som kan analysere seg frem til gode svar, kan vi potensielt forstå mer av verdens gang.

Andre er mer skeptiske. Nassim Nicholas Taleb, som tidvis både har forfattet akademiske artikler sammen med Tetlock og feidet brutalt med ham på Twitter, Taleb mener at den type fremtidsprognostisering som Tetlock holder på med i Good Judgment-prosjektet er en dåres ærend. Historien kravler ikke, den hopper, fremholder Taleb, som har popularisert konseptet om Black Swans – uforutsigbare hendelser med enorme konsekvensker. “What matters can’t be forecast and what can be forecast doesn’t matter.” Taleb mener altså ikke bare at prognoser kan være ubrukelige, men direkte harmfulle, da de innbyr til en falsk sans av sikkerhet. Det er dog ikke helt sorthvitt. Tetlock argumenterer at flere hendelser som ofte beskrives som sorte svaner (og som Taleb aldri ville definert som sorte svaner) i realiteten er grå svaner. For eksempel 11. september. På mange måter stereotypen på en Black Swan: totalt uforutsigbart, en sjokkerende overraskelse, kolossale konsekvenser og paradigmeskiftende ringvirkninger. Men var det egentlig det? I 1994 ble et komplott for å krasje et fly inn i Eiffeltårnet stoppet. I 1998 hadde amerikanske luftfartsmyndigheter analysert et scenario hvor terrorister kapret Fedex cargofly og krasjet i World Trade Center. I 1993 hadde World Trade Center blitt forsøkt bombet. I løpet av våren og sommeren 2001 mottok eller snappet amerikanske myndigheter opp flere konkrete signaler om at al-Qaida planla større terrorangrep mot USA. 11. september var kun en Black Swan i den grad man ikke hadde absorbert tilgjengelig informasjon. Det er riktigere å beskrive 11. september som en grå svane.

Ergo, er det positive man kan trekke fra 11. september, at slike hendelser kan forutses. Å se decennier frem i tid har Tetlock ingen illusjoner om at er innen menneskets rekkevidde. Men å se fra noen måneder til noen år frem i tid, og da vel og merke ikke som én sikker fremtid men som sett av sannsynlighetsvektede mulige fremtider, det er oppnåelig. Mer kan vi ikke be om.

Strugatskij-brødrenes nylig engelskoversatte “The Doomed City” om hvordan drømmen om Utopia leder til Dystopia, er sovjethumor på sitt mørkeste og beste – (og en bok som burde leses av hele partisekretariatet i Miljøpartiet de grønne).

The Doomed City
Boris og Arkadij Strugatskij
Chicago Review Press - Rediscovered Classics, 2016 
Anmeldt av: Markus N. Reitan

 

Strugatskij-brødrene, Arkadij og Boris, var enormt populære i Sovjetunionen, mest kjent for Roadside Picnic (ikke lest av denne anmelder), som etterhvert også gav dem anerkjennelse fra den sovjetiske intelligentsiaen. På 1970-tallet ble bøkene deres trykket i et førsteopplag på 500.000 bøker – som ville tjent dem en formue, hvis det var i et kapitalistisk samfunn. Men selv det var ikke nok, kun de privilegerte fikk tak i bøkene med en gang. Resten måtte stå i kø. Men var det en ting de kunne i Sovjetunionen, så var det å stå i kø; én måned for en bok, fem år for en bil, ti år for en leilighet, 20 år for Utopia.

Farlig tankegods

“The Doomed City” var imidlertid for farlig. Den ble skrevet i 1972, men ikke publisert før først 16 år senere, i 1988, etter begynnelsen på Gorbatsjovs perestroika og glasnost-politikk. Boken ble så oversatt til en rekke språk, men først oversatt til engelsk i 2016. Den er kanskje ikke fullt så aktuell i dag, men Strugatskij-brødrenes mørke russiske humor og evne til å ta på kornet både idealismen og fåfengtheten i Sovjetunionens store kommunistiske prosjekt, gjør den til en sann fryd å lese likevel.

“The City” er en by som ligger mellom en uendelig høy gul vegg (“the yellow wall”) og en endeløs avgrunn (“the abyss”) Sør for byen er en myr – slik St. Petersburg i Peters tid ble bygget i et høyst uegnet myrlandskap – til nord en ørken. Solen skrus på klokken åtte om morgenen, og skrus av om kvelden. Det er uklart om dette er noe sted i verden, ute i verdensrommet eller kanskje i noen slags gigantisk fisketank, slik noen av hovedpersonene spekulerer. I byen drives “The Experiment”; befolkningen i byen er hentet fra ulike steder i verden på ulike tidspunkter i det 20. århundre. De snakker alle samme språk, (men uklart hvilket), og de har alle hver sin Mentor – gåtefulle skapninger som iblant dukker opp og gir veiledning, før de like raskt fordunster.

Den litt opplyste leser vil allerede basert på disse opplysninger forstå at dette må ha vært en meget kontroversiell bok i sin tid, full av partifiendtlige tanker. For selv om handlingen i “The City” ikke foregår i Sovjetunionen, var byen ingen ren abstraksjon, men en fiktiv tilsløring av Strugatskij-brødrenes egen hjemby, Leningrad.

Hovedpersonen, Andrej Voronin, er en standard Ny Sovjetmann (novy sovetsky chelovek), hentet ut fra nettopp Leningrad i 1951. Astronom av utdannelse, er Voronin satt til jobben som søppeltømmer (eller gjenvinningsoperatør kalles det kanskje i dag) i “The City.” Voronin er høyst tilfreds med det, og har ingen revisjonistiske tanker. I samtale med en som forlot Russland i 47 of lurer på hvordan det siden er gått med forholdene på landsbygden, kan Voronin svare at: “Klart, de har gjenoppbygget alt, de reduserer priser hvert år…Jeg har ikke vært på landet etter krigen selv, men det er sant, basert på filmer og bøker, så er livet på landet veldig bra nå. Samtalepartneren stiller seg tvilende, men ikke Voronin.

Fra Gosplan til Veireno

For en historie om jakten på Utopia begynner Strugatskij-brødrenes “The Doomed City” på et passende sted; søppelfyllingen. Sammen med kameratene Wang og Donald, samler Voronin  søppel i natten. Som en god arbeider skraper Wang entusiastisk sammen de siste søppelrestene fra gaten. Donald, en amerikansk professor, virker derimot misfornøyd, av uforklarlige årsaker. Voronin avstår derfor fra sin sedvanlige tirade om professorers uegnethet til å gjøre “ekte arbeid”, og forsøker heller å lette på Donalds sinn med en god gammel russisk anekdote: “Once upon a time in a little town there lived two night-soil men — father and son. There weren’t any sewers there, only pits full of slurry. And they scooped that shit out with a bucket and poured it into their barrel, and what’s more, the father, as the more experienced specialist, went down into the pit, and the son handed the bucket down to him from above. Then one day the son lost his grip on the bucket and dumped it back on his old man. Well, his old man wiped himself down, looked up at him, and said bitterly, ‘You’re a total screwup, a real lunkhead. No good for anything. You’ll be stuck up there your whole life.’”

Livet i Sovjetunionen kunne neppe blitt bedre fanget opp i én enkel anekdote. 

“En kø er en kø”

Scenen når Voronin, Donald og Wang kommer frem til søppelfyllingen, og møter deres jødisk-intellektuelle venn Izya Katzman, er som tatt ut fra Veirenos Oslo, i sin komplette absurditet. I Eksperimentet skal alt søppel telles, det er tross alt vitenskapelig kommunisme. En mann er derfor satt til å telle alle søppelbilene som ankommer fyllingen samtidig. Naturligvis former det seg en lang kø. Donald blir frustrert, til dels Voronin også. Ikke Katzman: “Selvsagt, hvis Donald hadde ansvaret, ville han anlagt en god vei her, med exit-ramper for å dumpe søppelet.” “Så hvorfor gjør ikke sjefene det,” konfronterer Voronin. “Hvorfor skulle de?” svarer Katzman entusiastisk. “Tenk på det. Blir søppelet fjernet? Ja, det blir det. Blir mengden søppel registrert? Ja det blir den. Systematisk? Åja. Ved månedslutt blir en rapport presentert: denne måneden ble så mange flere søppeldunker tømt enn forrige måned. Ministeren er fornøyd, borgermesteren er fornøyd, alle er fornøyde, og hvis Donald ikke er fornøyd, vel, ingen tvang ham til å komme hit – han er en frivillig.” En kø er en kø.

Men køen er ikke nattens eneste problem. Plutselig kommer hordevis av sølvryggede skapninger ned en skråning. Det tar en stund før Voronin og co klarer å identifisere hvem de er. Bavianer. Mengder av dem. Sluppet løs i byen av de ansvarlige for Eksperimentet. Det blir et salig kaos. Men hvorfor? Feil spørsmål. Hvorfor ikke? Det er ikke noe hvorfor. “Eksperimentet er Eksperimentet.” Selv hvor fjernt det høres ut å slippe løs horder av bavianer i byen, er det bare et spørsmål om graderingsforskjell, ikke artsforskjell fra hva Lan Marie Nguyen Berg og sosialeksperimentelle partifrender i Miljøpartiet de grønne kunne funnet på. Hvorfor ikke? Ikke stopp med dieselforbud. Slipp bavianer løs på Ring 3. Biltrafikken vil bli kraftig redusert. Selv om Mentorenes eksperimenter i “The City” foreløpig er mer ekstreme og absurde enn MDGs eksperimenter på Oslos befolkning – er  parallellene klare hva tankesett angår: befolkningen er forsøkskaniner i Partiets prosjekt.

Marxistisk-Leninistisk vitenskap

Om man er interessert i nyansene i kommunismevitenskap er det også mye å like i denne boken. Som når Voronin, Katzman og den tidligere Wehrmacht-offiseren Fritz Heiger med flere diskuterer om Eksperimentet er en fortsettelse eller uavhengig av Stalins sak.

Katzman: “Og hva får deg til å tro at Mentorene fortsetter Stalins sak?”

Voronin: “Men hvilken annen sak kunne de hatt? Det er bare en sak på jorden verdt å kjempe for – å bygge kommunismen! Det er Stalins sak.”

Katzman: “Det er en D for deg i grunnleggende Vitenskapelig Kommunisme. Stalins sak er å bygge Sosialisme i ett land, konstant kamp mot imperialisme, og utvidelse av den sosialistiske leiren til å omfatte hele verden. Jeg kan ikke helt se hvordan du kan oppnå de målene her.”

Voronin: “Din dogmatiker! Du er en Talmudist og doktrinær, Og generelt en metafysiker. Du ser ingenting men formen. Det er irrelevant hvilken form Eksperimentet tar! Men det kan bare ha det samme innholdet, og kun ett sluttresultat: etableringen av proletariatets diktatur i allianse med de arbeidende bøndene-”

Anticity

Som en del av Eksperimentet blir alle innbyggerne i byen rutinemessig rotert mellom ulike yrker – i et sant egalitært system. Voronin starter som søppeltømmer, men blir senere i boken omplassert som etterforsker, avisredaktør og politisk redaktør. Som etterforsker blir han satt til å løse mysteriet med Den røde bygningen som beveger seg rundt i byen og mistenkes å ha stått for en serie mistenkelige forsvinnelser, som det mistenkes at en opposisjonell “Anticity” kan stå bak. Den paranoide kampen mot imaginære eller reelle trusler innenfra og utenfra står sentralt i historien. Spionasje, sabotasje og subversjon. Nihilister, fritenkere, anarkister og elementer som har mistet troen på saken, som motarbeider Eksperimentet. Svekkelse av moral, nedbrytning av idealer, agitasjon for å sette grupper opp mot hverandre. Skepsis.

Voronin får se byens samfunnskollaps fra ulike perspektiver. Han mister ikke troen på Eksperimentet. Men han blir mer og mer paranoid til sabotasjen han ser overalt. Situasjonen blir stadig mer tåkete. Samfunnsordenen bryter sammen. Revolusjon? Eller en del av Eksperimentet. Eks-Wehrmachtoffiser Heiger blir president. Er Mentorene fortsatt i kontroll? Voronin blir hans politiske rådgiver, og sammen må utrydde fiendtlige elementer. Voronin blir leder for en stor ekspedisjon til områdene nord for byen, hvor det er helt ukjent hva som befinner seg.

Med all usikkerheten og vagheten i historien kan det være vanskelig for leseren å orientere seg i handlingen – hva er reelt, hva er imaginært. Meget mulig er det et bevisst grep fra Strugatskij-brødrene, da det har den effekt å på et vis gjenskape den usikkerhet, redsel og paranoia innbyggerne i Sovjetunionen må ha levd under. Som sovjeterne må leseren være konstant på tåhev, for å holde seg på riktig side av korrekt partidoktrine og rett tankesett, selv om disse kan være høyst omskiftelige. Det som var rett i går, kan være galt i dag, og rett igjen i morgen – men da har toget allerede gått til gulagen.

Sovjetisk Orwell

Jeg kom over “The Doomed City” via en referanse i Manu Saadias “Trekonomics: The Economics of Star Trek”, som angriper spørsmålet om Utopia fra en mer optimistisk vinkel. “The Doomed City” er derimot helt dystopisk. Det vil ikke være helt urimelig å si at den er en sovjetisk “1984”. En annen bok den har likhetstrekk til er Francis Spuffords hysterisk fornøyelige roman “The End of Plenty”, som skildrer hvordan den sovjetiske planøkonomien var dømt til å mislykkes i praksis, samme hvor elegant teorien var. Selv om det er bøker om den russiske revolusjon som preger boklandskapet i anledning hundreårsjubileet, med temaer fra Lenins togreise, den håpløse Tsar Nikolaj II og spørsmålet om Romanov-Russland kunne unngått revolusjon til fordel for en fredelig overgang til demokrati, passer “The Doomed City” ypperlig inn på leselisten for alle som ønsker å fordype seg i miserabel russisk historie. Som Umberto Eco sa med henvisning til Dostojevskij, så handler ekte litteratur om tapere. Og noen større taper enn Andrej Voronin får man ikke.

Kan menneskeheten nå utopien om et feilfritt samfunn? Eller må vi innfinne oss med lavere ambisjoner og omfavne vår feilbarlighet? Etter et ydmykende år for de bedre vitende, er Kathryn Schulzs bok en tankevekkende påminnelse om at vi tar feil oftere enn vi liker å tro. 

Being Wrong - Adventures in the Margin of Error
Kathryn Schulz
Portobello Books, 2010 Anmeldt av: 
Markus N. Reitan

I 2016 ble den vestlige verdens kor av såkalte og selvutnevnte eksperter blitt tatt med buksene nede, ikke bare én gang, men to. Brexit og Trump – (for ikke å snakke om at ikke-enheten Leicester City vant Premier League i fotball mot alle odds). Begge ganger har de intellektuelle elitene på begge sider av Atlanteren tatt grundig feil om valgutfallene. Britene ville stemme “Remain” og Hillary Clinton ville bli USAs neste president. Slik gikk det ikke.

I lys av fjorårets to store politiske jordskjelv, er Kathryn Schulzs “Being Wrong – Adventures in the Margin of Error” en brennende aktuell bok, selv om den ikke er ny, men ble publisert første gang i 2010. Det er en tour de force om menneskelig feilbarlighet, om det å ta feil, rett og slett. Boken handler dog ikke bare om hvorfor vi så ofte tar så feil om så mye, som Cameron, og hvorfor vi nekter å erkjenne våre feil, (som Molière sa: “det gjør meg rasende å ta feil, når jeg vet at jeg har rett”), men også hvordan vi kan lære av våre feil, (“The secret of life is to appreciate the pleasure of being terribly, terribly deceived”, Oscar Wilde), akseptere at det å feile er menneskelig (“Fallor ergo sum”, sa Augustin av Hippo 1.200 år før Descartes), uunngåelig og helt nødvendig for at vi skal kunne vokse videre som individer og samfunn. Being Wrong er derfor noe mer enn en lang kavalkade av forsmedelige feiltagelser mennesker og menneskeheten har begått opp gjennom historien. Schulz maner heller til et optimistisk syn på det å feile. Ikke som noen naìv Candide, som tenker at alt er for det bedre. Og heller ikke en like naiv tro på at vi kan bli ufeilbarlige. Men tvert imot at hvis vi ønsker å utrydde (eller i det minste minimere) feil, må vi begynne med å forutsette at feil er uunngåelige. Vi må omfavne vår feilbarlighet.

Ekspertenes fall

Valgresultatet i USA i november førte til noen oppsiktsvekkende mea culpas. Den “allvitende” Paul Krugman, som ikke er mest kjent for sin evne til å innrømme feil, hadde følgende å si: “What we do know is that people like me, and probably like most readers of The New York Times, truly didn’t understand the country we live in”. CNN-anker John King gikk et skritt lenger: “we were not having a reality-based conversation”. (Øyeblikket det gikk opp for denne anmelderen at valget kunne ende med noe annet enn Hillary-seier, var da de første resultatene begynte å tikke inn, mens King og makkeren Wolf Blitzer nesten febrilsk steppet rundt i studio og forsikret seg om at “there are still many votes to be counted” og “there are many states left”). Nate Silver – viden kjent for å korrekt ha predikert 49 av 50 og 50 av 50 stater i presidentvalgene i 2008 og 2012 – hadde Trumps vinnersjansjer (valgmannskollegiet) på 29 prosent på valgdagskvelden, og 71 prosent sjanse for Clinton-seier. Det var høyt sammenlignet med andre prognosemakere, (selv om Silver hadde tatt kronisk feil om Trump gjennom hele primærvalgsprosessen). I betting-markedet vaket sannsynligheten for Trump-seier rundt 18 prosent på samme tidspunkt. New York Times’ The Upshot-modell sa at sannsynligheten for Clinton-seier var 85 prosent. Huffington Post mente med 98 prosent sikkerhet at Clinton ville vinne, og Princeton Election Consortium levnet Trump under én prosents vinnersjanse. Den abrupte nedgangen, på omkring fem prosent, i futures-kontraktene for de amerikanske aksjeindeksene antydet at også finansmarkedene ble tatt på sengen, (selv om indeksene vendte bratt oppover igjen utover dagen den 9. november).

Tidligere i år, da det britiske folket gikk til valgurnene den 23. juni, impliserte odds fra ledende bookmakere over 80 prosent sjanse for at Storbritannia ville forbli i EU. Noen bookmakere måtte tåle store tap, mens andre tjente penger selv om de hadde kalt utfallet feil. Den største tapere ble likevel David Cameron. Ikke bare fordi hans fall var det mest klossete (britiske) statsministerfallet i manns minne, men fordi hele den operative forutsetningen bak beslutningen hans om å avholde Brexit-folkeavstemningen, var så riv ruskende gal. Et valgflertall for Brexit var simpelthen ikke et tenkelig scenario for Cameron. Han tok det for gitt at det ikke kunne skje. Som Finsbury-formann Roland Rudd skriver i en anmeldelse av boken “Unleashing Demons” av Camerons tidligere kommunikasjonsdirektør Craig Oliver: “Throughout there is a sense of complacency: the assumption is that victory is assured and therefore there is no need for all-out war; that the referendum can be used as a device to keep the Conservative party governable and to ensure the prime minister was not deposed by Tory Brexiters. This is ironic given how events unfolded”.  Som en fordums Nasty Tory, Enoch Powell sa: “All political lives end in failure”. Men få ender fullt så tragikomisk som Camerons. Cameron tabbet seg regelrett ut. Det som var ment som en taktisk gambit, endte med permanent strategisk nederlag. Selvforskyldt. Uprovosert. I stor grad på grunn av egen intellektuell arroganse. Han tok det for gitt at han hadde rett. Men han tok feil.

Ikke stol på sansene dine

Lenge før Cameron, i 1818, seilte Admiral John Ross ut fra London med oppdrag å finne en seilbar Nordvestpassasje. Jakten på en raskere rute fra Europa til Asia hadde pågått i over 300 år, men dette var det britiske admiralitetets første arktiske ekspedisjon siden William Baffin hadde oppdaget og gitt sitt navn til Baffin Bay under sitt forsøk på å finne en nordvestpassasje over 200 år tidligere. En pris på hele 20.000 pund var utlovet. Etter tre måneders seilas nådde Ross i juli Baffinbukten, hvor han hadde ambisjoner om å utforske om et av de tre sundene nordvest i bukten, Smith, Jones eller Lancaster, kunne være en passasje gjennom. Ross konkluderte at det ikke var noen vei gjennom Smith- og Jones-sundene og seilte videre til Lancastersundet, som han på forhånd hadde hatt størst forhåpninger til. Men da han ankom i slutten av august var sundet dekket av tett tåke. Ross var tvunget til å vente noen dager før det lettet opp den 31. Han beskrev synet som møtte ham: “I distinctly saw the land, round the bottom of the bay, forming a chain of mountains connected with those which extended along the north and south sides. This land appeared to be at the distance of eight leagues (cirka 43 kilometer)…The mountains, which occupied the centre, in a north and south direction, were named Croker’s Mountains, after the Secretary to the Admiralty (marineminister).” Ergo, Lancaster-sundet var kun en fjordarm. Istedenfor en rute til Stillehavet, endte Baffinbukten i en kjede av tykk is og høye fjelltopper. Skuffet måtte Ross returnere til England. Men Ross’ nestkommanderende, William Parry, derimot, som seilte i ekspedisjonens andre skip litt etter Ross’ Isabella, feilet å se disse fjellene. Da Parry kom tilbake til England fortalte han dette til John Barrow, mannen som hadde underskrevet ekspedisjonen og var Englands fremste pådriver for å finne en nordvestpassasje. Barrow valgte heller å tro på Parry enn Ross. Til tross for Ross’ bragder – han hadde tross alt fått bekreftet at Baffinbukten eksisterte, åpnet området for britisk hvalfangst, dokumentert det første kjente vestlige møtet med inuittfolket, samlet masser av data, tatt med biologiske og geologiske eksemplarer og ikke minst navigert et skip trygt hjem fra arktiske farvann – sank hans omdømme snart til bunnen av bukten. Under ett år senere sendte Barrow Parry på en ny ekspedisjon. Denne gangen så også Parry Croker-fjellene med det blotte øye – og seilte rett gjennom dem. Fjellene var en optisk illusjon, et fata morgana. Eller mer presist, det var en refleksjon av ekte fjell Ross hadde sett, men den optiske illusjonen fikk dem til å fremstå mye nærmere enn de egentlig var, ikke de 40 kilometerne Ross bedømte, men i realiteten over 300 kilometer unna. Ross tok feil. Han stolte for mye på egne sanser, og hørte ikke nok på sine undersåtter. Og han gjorde det ekstra ille, ved å gi marineministerens navn til fjell som ikke fantes.

Å la seg bli forledet av sanseinntrykk er en av de mest elementære måtene å feile på. Hvis vi ikke engang kan stole på våre egne sanser, hvordan kan vi da stole på vår kunnskap? Det var en torn i siden for de tidlige filosofene, helt til Platon forkastet oppfatningen av at sansene er den originale kilden til kunnskap. Likevel går man i denne fellen igjen og igjen – selv om man prøver å leve etter det gamle trader-ordtaket: “Trust none of what you hear, some of what you read, half of what you see.”

Stadig sikrere luftfart, en flyulykke ad gangen

Mens Ross så ting som ikke var, er det vel så vanlig å feile å se ting som er. Spesielt hvis vi er på utkikk etter noe spesifikt, har mennesker en forbløffende evne til å overse det generelle. Et av de mest kjente eksperimentene er den berømte gorillaen på basketballbanen, som 33-50 prosent av deltagerne feilet å se da de ble bedt om å telle det ene lagets antall pasninger, og følgelig lot hele sin oppmerksomhet ble oppslukt av den oppgaven, (en motsatt variant er the lady in the red dress fra The Matrix). Slik oppmerksomhetssvikt som i gorillaeksperimentet går ofte ustraffet hen, men kan også få mer fatale følger. Som for Eastern Airlines Flight 401 på vei til Miami i 1972. De tre crew-medlemmene i cockpiten ble så konsentrert på et lys på kontrollpanelet som ikke virket, at de glemte å tenke på at flyet fortsatte nedstigningen på autopilot. Flyet krasjet rett i Everglades. 101 personer døde.

Men på tross av, eller snarere på grunn av fatale ulykker som Flight 401, er flybransjen et av de fremste eksemplene på kjernen i Schulzs poeng om å omfavne feil. Det er en ting om et fly blir kapret av terrorister, skutt ned av russiske missiler eller styrter under ekstreme værforhold. Men den mest dødelige ulykken i luftfartshistorien var en langt mer pinlig affære. På Tenerife i 1977, da to Boeing 747 kolliderte på rullebanen. På rullebanen. Kollisjonen ble forårsaket av en serie av små feil, som kollektivt ble katastrofale. Nesten 600 personer ble drept. Den positive siden, i den grad man kan se det positive i en slik hendelse, var at ulykken ledet til en strikt innskjerping av luftfartsindustriens sikkerhetsprotokoller. Og læringsevnen fra flyulykker er blitt så sterk at for hver flyulykke som hender, reduseres sannsynligheten for ytterligere ulykker. For kommersiell luftfart de siste 20 årene har raten for fatale ulykker blitt dividert med åtte og 2015 var det tryggest året å fly i noensinne.

Livsfarlige leger

Mange er redde for å fly, selv om sannsynligheten for å dø når man setter seg i en flykabin er veldig lav, (fem ganger lavere enn for kollektiv transport og kanskje til og med lavere enn inne på selve flyplassen). Men en samfunnsinstitusjon som dreper langt flere mennesker enn flybransjen, og som ofte er mye dårligere til å lære av sine feil, er sykehus. Schulz forteller en historie fra Beth Israel Deaconess Medical Center in Boston, (BIDMC), som sommeren 2008 opplevde alle kirurgers store skrekk; å oppdage at man har operert feil side av en pasients kropp. At det skjer er ikke unormalt. Ifølge det amerikanske Institute of Medicine rammes mellom 690.000 til 748.000 pasienter av medisinske feil, hvert år. Mellom 44.000 og 98.000 dør av dem. For at kommersiell luftfart skulle vært like dødelig, måtte en fullbooket jumbojet styrtet hver tredje dag, og drept alle ombord. Det ville isåfall vært veldig synlig, selv om avisoverskriftene etterhvert hadde blitt veldig monotone.

Å skjule jumbojet-ulykker er vanskelig. Derimot er dødsfall som følger av medisinske feil et fenomen som mye oftere og mye enklere dekkes over. At BIDMC sporenstreks mailet alle 5.000 ansatte samt lokale media, var derfor langt fra noen selvfølgelighet, selv om det var det eneste rette å gjøre fra et etisk perspektiv. Men BIDMC’s respons hadde også å gjøre med en radikal målsetning sykehuset hadde satt et halvt år tidligere, i januar 2008. Innen 1. Januar 2012 skulle alle forebyggelige medisinske feil elimineres. Vel og merke var dette ikke et naivt og fantasifullt nyttårsforsett à la skorsteinsrøykeren som skal slutte å røyke eller det overvektige sofadyret som skal begynne å “trene” – løfter som typisk har null forankring i virkelighet og feiler innen 20. dag jul. Nei, BIDMC’s målsetning var fundert på den hyperrealistiske forutsetningen at, “if you want to try to eradicate error, you have to start by assuming that it is inevitable.” Det første institusjonen gjorde var å iverksette en altomfattende etterforskning av alle mulige måter pasienter ble skadet på. Alle data for begåtte medisinske feil ble attpåtil offentliggjort. Som klinikkens sjef, Paul Levy, forklarte Schulz: “Our view is that if you don’t acknowledge that mistakes occurred, you’ll never eliminate the likelihood that they’ll occur again.” Utsagnet har en klar og ubestridelig logikk. Likevel er det forbløffende hvor mange institusjoner, i både privat og offentlig sektor, som eksplisitt eller implisitt opererer med den virkelighetsfjerne forutsetningen om at man ikke kommer til å gjøre feil, og som når feilene uunngåelig inntreffer, instinktivt reagerer med å dekke over eller benekte at feil har forekommet,istedenfor å erkjenne og analysere. Slik praksis kan iblant preservere ego på kort sikt, men skaper ingen læring for institusjonen. En annen institusjon i en annen bransje, som har noe lignende politikk som BIDMC er hedgefondet Bridgewater, som er blitt notorisk for sin kultur for radikal transparens – som blant annet innebærer at alle samtaler overvåkes slik at de kan granskes i ettertid.   

Kirurgene på BIDMC er trolig unntakene i sin kjølige rasjonalitet og selvransakelse, (BIDMCs profesjonalitet står for eksempel i sterk kontrast til Karolinska Institutets amatørmessige håndtering av Macchiarini-skandalen). De fleste av oss “vet” hvordan verden fungerer, ofte helt uavhengig om vi har noen som helst relevant kunnskap om eller erfaring fra temaet som diskuteres. Å ha “rett” er jo generelt en mye mer behagelig følelse enn å være ignoramusen som ikke vet. Og i dagens samfunn innehar en stadig større andel av befolkningen kontorjobber hvor de kan tillate seg å gå rundt med vrangforestillinger om hvordan ting henger sammen, som en gårdsarbeider eller rørlegger aldri kunne gjort ustraffet. En bekjent av denne anmelderen bruker ofte å påpeke at vann renner nedover. Det er ikke nødvendigvis åpenbart dersom man arbeider i Innovasjon Norge eller Arbeidstilsynet. I slike beskyttede habitater kan “eksperter” gå tilfreds rundt uten den potensielt utrivelige opplevelsen å få sin “ekspertise” testet mot virkeligheten. Som Schulz siterer Charles Renouvier: “Properly speaking, there is no certainty; there are only people who are certain.” For selvfølelsen sier det seg derfor selv at det instinktivt ofte vil være appellerende å ikke spørre for grundig om det man mener er feil, og hvis vi ubenektelig skulle ta feil, er det kanskje bedre å forkaste bevismaterialet enn vår egen hypotese. “I should not like to be wrong,” sier Hercule Poirot. “It is not–how do you say?–my métier.” Men det er en vesensforskjell mellom Poirot og deg. Poirot tar ikke feil, og isåfall så kun midlertidig.

Dommedag

Som de politiske jordskjelvene i år bør ha hamret hjem; det er ikke bare den gemene hop som tar feil, også ekspertene. Og feil begått av en ekspert er ofte farligere enn feil begått av hvermannsen. William Miller var en slik ekspert. Den 22. oktober 1844 hadde store folkemengder samlet seg rundt omkring i New England. De ventet på verdens ende, som ifølge Millers kalkyler forankret i grundig fortolkning av skriften, var nære. Som sin gudegitte plikt hadde Miller distribuert millioner av pamfletter, hymnebøker og plakater om forklarte tidsskjemaet for verdens ende. I første omgang hadde han ikke vært så presis med datering, men nøyd seg med å si at dommens dag ville falle et sted mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844. Da verden mot formodning fortsatt stod etter utløpet av intervallet, var det en av hans disipler, en Samuel Snow, som kom opp med datoen 22. oktober – dedusert ut fra vitenskapelige religiøse kalkyler naturligvis. Da også denne dagen passerte uten at himmelen brast, og solen til og med stod opp neste morgen, begynte situasjonen rett og slett å bli pinlig. Mange hadde unnlatt å plante markene sine denne våren – for hva var vel poenget med det hvis verden uansett ikke ville stå til påske. Andre lot avlingene råtne på høsten, betalte tilbake sin verdslige gjeld og gav vekk det de hadde igjen av penger og eiendom.

Miller hadde tatt feil. Og tusenvis med hadde tatt feil i å stole på ham. Reaksjonene var forunderlige. En følelse av skuffelse slo inn blant mange. I en viss Luther Boutelles ord: “unspeakably sad were the faithful and longing ones. Still in the cold world! No deliverance–the Lord not come!…All were silent, save to inquire, ‘where are we?’ and ‘what next?’” Et hav av motstridende teorier poppet opp for å besvare hvorfor og i hvilken grad Miller hadde tatt feil. De mest ihuga, urekonstruerte Millerittene benektet at den originale teorien hadde slått feil i det hele tatt. De argumenterte at Messias faktisk hadde returnert og hadde entret sine følgeres hjerter, som nå befant seg i jordlig paradis. Andre mer pragmatiske sjeler gav opp gudstroen. Miller selv vedkjente etterhvert å ha tatt feil, men med et vesentlig proviso. Eller, han hadde gjort den “riktige” feilen: “I feel even now more satisfaction in having warned my fellow men than I should feel, were I conscious that I had believed them in danger, and not raised my voice.” Han hadde gjort sin plikt, som hører med til å være ekspert.

Belief Perseverance

William Miller oppfyller ikke kravene til å bli omtalt som en vitenskapsmann. Han var en sjarlatan. Men selv i vårt moderne vitenskapelige samfunn er det ikke gitt at meritterte vitenskapsfolk gir slipp på sine hypoteser og innrømmer feil noe lettere enn sjarlataner. De er også mennesker. Som vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn formulerte: “What scientists never do when confronted by even severe and prolonged anomalies…is to renounce the paradigm that led them into crisis……a scientific theory is declared invalid only if an alternate candidate is available to take its place.” Et eksempel på dette fenomenet har vært i nyhetsbildet den siste tiden. Riktignok er det for tidlig og for komplekst til å kunne avsi noen endelig dom. Men reaksjonene på den feilede testen av farmasiselskapet Eli Lillys Alzheimerskur. Testresultatene viste at medisinen, som det hadde vært store forhåpninger om at kunne gi et gjennombrudd for bekjempelse av Alzheimers, ikke hadde noen statistisk signifikant overhode. Sentralt i utviklingen av Eli Lillys Solanezumab-medisin (Sola) spesifikt og i Alzheimerforskningen generelt, står den såkalte amyloid-hypotesen – som stipulerer at sykdommen forårsakes av oppbygning av klebrig plakk kalt beta-amyloid i hjernen. Det interessante i denne konteksten er imidlertid ikke hypotesens innhold, men dens posisjon i det vitenskapelige etablissementet. For selv om Sola strøk testen, virker viljen til å gi slipp på amyloid-hypotesen å være svak. Som en Dr Amit Roy forteller Financial Times: “The amyloid hypothesis has been around for a long time and it always fails. It looks nice but it’s unproven, and it falls over again and again.” Daglig leder for Axovant Sciences, som utvikler en konkurrerende kur mot Alzheimer, Vivek Ramaswamy, er enda krassere: “How many times do you need to disprove the same hypothesis before you reject it?” Men mange sverger fortsatt til hypotesen. Det inkluderer Eli Lilly som har ytterligere seks Alzheimers-medisiner i pipelinen, de flest basert på amyloid-hypotesen. Det kan hende det vil være rett til slutt. Men det er også fare for at farmasinæringen tviholder på denne hypotesen fordi de har investert så tungt i den og fordi, som Kuhn poengterte, de simpelthen mangler alternative paradigmer.

Hvor var du da…?

Alzheimers bokstavelig talt størkner hjernen til de som lider av sykdommen og reduserer hukommelsen deres til en skygge av sin tidligere selv. De som har personer med Alzheimers i familien vet at det kan produsere de mest absurde historier. Men selv om Alzheimers er i den ekstreme enden av skalaen, er heller ikke hukommelsen til mentalt friske mennesker alltid like pålitelig som man liker å tro. Au contraire. Mange synes å ha en oppfatning av at minner lagres i hjernen på samme måte som et tekstdokument på en datamaskin, og holder seg uforandret på harddisken. Spesielt blitzminner av traumatiske eller bemerkelsesverdige øyeblikk som fester seg som et fotografi. Slik er det altså ikke. Hukommelsen kan være skremmende plastisk. Psykologiprofessor Ulric Neisser hadde gjennom flere tiår gått med et slikt minne frosset på hjernen, fra da radioreporteren avbrøt baseballkampen han hørte på med et nyhetsvarsel om japanernes angrep på Pearl Harbor den 7. desember 1941. 40 år senere gikk det plutselig opp for Neisser at profesjonell baseball ikke spilles i desember. Minnet hans var feil. Det var oppdiktet fiksjon. Da Challenger-romfergen eksploderte i 1986 – et annet produkt av insitutional failure – så Neisser sitt snitt til å teste innsikten fra sitt Eureka-øyeblikk i et systematisk eksperiment. Dagen etter katastrofen, samlet han inn sine studenters minner fra hendelsen. Han gjorde det samme tre år senere. Resultatene var oppsiktsvekkende. Mindre enn syv prosent av andregangsrapportene matchet førstegangsrapportene. 50 prosent av andregangsrapportene var gale i to tredeler av sitt innhold, og 25 prosent var gale tvers igjennom. En student som ble vist sin første rapport etter at hennes andre bommet fullstendig, svarte: “I know that’s my handwriting, but I couldn’t possibly have written that.” Ebbinghaus’ glemselskurve i aksjon.

Being Wrong gir en kjærkommen påminnelse om våre kognitive begrensninger og alle måtene vi kan feile på. Journalisten som skrev om den gravide damen som ikke var gravid; statsadvokaten som innbitt insisterte på at en uskyldig dømt var drapspersonen på tross av overveldende bevis, inkludert negative DNA-prøver, for det motsatte; svikten i Alan Greenspans økonomiske modell; voldtektsofferet som skråsikkert identifiserte feil voldtektsmann; eller forfatteren selv som tar seg i å diskutere strengteori rundt middagsbordet med en gjeng ikke-fysikere som ingen hadde annen forkunnskap enn å ha lest en artikkel i New York Times, men som alle hadde harde meninger om emnet. Ofte er vi faktisk fullstendig klar over at vår kunnskap er begrenset. Men vi ignorerer det, og kjører likevel på med skråsikre påstander og vill synsing. Det er simpelthen for vanskelig å si “jeg vet ikke”, like vanskelig som å si “jeg tok feil.” Sjakkspillere er her et interessant unntak. På pressekonferansene med Magnus Carlsen og Sergej Karjakin blir nesten halvparten av spørsmålene, om ikke mer, besvart med en variant av “I don’t know.”

Being Wrong er ingen selvhjelpsbok, (gudskjelov), og tilbyr ei heller noe akademisk rammeverk for å eliminere feil. Men hvis boken lykkes å gjøre oss bare litt mer oppmerksomme på egen feilbarlighet og litt mindre skråsikre på egen korrekthet, har den oppnådd mye.

Ottar Brox tar et oppgjør med standard økonomisk teori i sin beretning om Norges vei til velstand. Men nasjonens økonomiske fremtid står nå i fare om vi ikke finner tilbake til selvforsyningsmentaliteten fra 1800-tallets småbruk.

På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?
Ottar Brox
Pax Forlag, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Hvorfor var den norske veien til velstand så kort? Hvordan ble det norske samfunnet såpass egalitært? Risikerer vi nå å gå mot et samfunn med mye større sosiale og økonomiske ulikheter? Dette er viktige spørsmål som Ottar Brox tar opp i sin nye bok: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Og den 86 år gamle tidligere sosiologiprofessoren og stortingsrepresentanten for SV angriper spørsmålene med en helt vitalitet enn sine intellektuelt dovne etterfølgere på norsk venstreside. Han er like nådeløs i sin kritikk av begge politiske sider, og dette er derfor en bok som bør leses av alle med interesse for det norske samfunns fremtidsutsikter. Spesielt bør den leses av de som tror at vi i fremtiden kan leve av å kjøre hverandre rundt i Uber og overnatte hos hverandre via AirBnB.

Som bokens tittel indikerer, er Brox dypt bekymret for at det Norge han vokste opp i er i ferd med å svinne hen til fordel for et langt mindre trivelig sted: “Holder Gerhardsens Norge på å bli som andre rike OECD-land, der det tjenes milliardformuer på børsen, samtidig som vi er i ferd med å skape en ny fattigklasse – prekariatet?” Dette prekariatet kaster en lang mørk skygge gjennom hele boken. Den overhengende trusselen om at store deler av Norges historisk velfødde arbeiderklasse og velstående middelklasse risikerer å falle ned i en samfunnsklasse uten den økonomiske sikkerheten, emosjonelle balansen og forutsigbarheten som fast lønnet arbeid gir, hvor de heller tvinges til å løpe rundt etter strøjobber – et rottehjul som aldri leder frem til osten uansett hvor hardt man tråkker.

Brox’ betraktninger om økende ulikheter er dog ikke bokens mest interessante del. Mange vil nok være enig med ham i at stadig flere rike land, både kan være på vei til til økt fattigdom, kriminalitet, etniske motsetninger, psykiske lidelser og rotløs ungdom. Men Brox’ påstand om at det er “langt mer effektivt å redusere forskjellene enn å satse på større økonomisk vekst”, blir ikke tilstrekkelig godt begrunnet til å virke overbevisende. Dessuten er det en ting å belyse at sosiale og økonomiske ulikheter er et problem, men noe ganske annet å identifisere effektive løsninger, hvilket Brox erkjenner i langt større grad enn mer utopiske partikolleger, som gledelig sprøyter ut ulikhetsminkende tiltak helt uten tanke for hvilken collateral damage tiltakene måtte ha. Ett eksempel er Frankrikes president Francois Hollandes Pikettyesque 75 prosents superskatt på de rike, som ble forkastet etter to år. Brox virker ikke til å ha tro på slike Pikettyesque tiltak som reduserer ulikhetene simpelthen ved å gjøre de rike fattigere, uten at de fattige blir rikere.

Norges korte og harmoniske vei til velstand

Den mest interessante og originale delen i Brox’ bok er hans analyse av Norges økonomiske historie, som utfordrer konvensjonelle oppfatninger om hvordan Norge gikk fra “fattig” bondesamfunn til en av verdens mest avanserte økonomier. Denne delen er ikke bare relevant for Norge, men for økonomi- og utviklingsfaget generelt, fordi lærdommene Brox trekker fra Norges historiske erfaring står i sterk kontrast til teorier holdt av distingverte eksperter i institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, om hvordan “primitive” land bør “moderniseres”, “industrialiseres”, “løftes ut av fattigdom” eller “klatre på utviklingsstigen.”

Den mest oppsiktsvekkende informasjonen i boken er Brox’ dokumentasjon av at antall registrerte jordbruksenheter steg i Norge samtidig som industrialiseringsprosessen gikk for fullt. Og ikke bare økte antallet bruksenheter litt, men kraftig. Gjennom hele 1800-tallet og helt til etter andre verdenskrig. Fra 246 634 i 1907 (første år man har pålitelig statistikk fra), til 345 125 i 1949. En statistisk publikasjon Brox har oppdrevet fra 1873 indikerer at antallet bruk mellom 1819 og 1870 økte omtrentlig fra 93 000 til 146 000, (ikke nødvendigvis helt sammenlignbare størrelser med dataserien som løper fra 1907). Økningen var størst blant de minste brukene. Her har den norske historien gått stikk i strid med hvordan konvensjonelle agronomiske og økonomiske tekstbøker sier at et samfunn bør utvikles. For her sier teorien at veien til utvikling går via konsoliderin til større og mer effektive bruk som oppnår skalafordeler, og ikke sløser med arbeidskraft. Brox refererer da også til en konferanse på 1950-tallet, hvor en u-hjelpsekspert gikk motstrøms og argumenterte for å konsentrere på småbrukerklassen i fattige land kombinert med jordreform, (kort sagt å redistribuere jord fra de få til de mange). Den herren fikk raskt passet sitt påskrevet av en høyere funksjonær i norsk landbruksadministrasjon, som visste bedre. Det gikk vel an å lære av Norges eksempel at en slik strategi ville være for kortsiktig? “For om noen år – om den økonomiske utviklinga kommer i gang, begynner det møysommelige arbeidet med å få slått småbruk til levedyktige enheter.” Problemet var bare at denne funksjonæren som ville belære andre land, ikke kjente situasjonen i sitt eget land. For som Brox viser, ble ikke norske småbruk slått sammen til “levedyktige” enheter. Snarere tvert imot. I motsetning til teknokratenes oppfatning av at disse småbrukene var for små, slår Brox fast at de var akkurat passe store.

Brox gir en glitrende analyse av hvorfor de norske småbrukene var akkurat passe store. Forklaringen finnes i det faktum at det meste av landets areal er impediment – altså ubrukelig eller ikke dyrkbart areal, som stenete eller vannsyk mark eller skrapskog full av røtter og kratt. Og her ligger det et paradoks. Nemlig at nordmenn flest hadde mulighet til å leve av jordbruk i liten skala fordi boniteten var så dårlig. Nettopp fordi marken var så dårlig, var eneste måte å få noe produktivt ut av den gjennom arbeidsintensivt småskala jordbruk. For å uttale det formelt; grunnrenten av norsk jord nærmet seg 0 i perifere strøk, fordi jorden kastet så lite av seg. En grunnrente ned mot null høres ikke særskilt attraktivt ut. Men den andre siden av denne saken er at også prisen for land konvergerer mot null. Dette åpnet opp muligheter for jordbruksvirksomhet for en stor del av Norges befolkning, inkludert de som hadde lite eller ingen penger til å kjøpe land. Dette i sterk kontrast til i andre land hvor landeierskap var konsentrert i hendene til en liten elite av kongelige, geistlige og adelige landeiere, med få eller ingen muligheter til å eie egen mark for samfunnets lavere klasser. Ergo, selv om norsk jordbruk var ekstremt arbeidsintensivt, var det ekstremt lite kapitalintensivt. Og for de aller fleste (sunne og friske) nordmenn, var det kapital, ikke arbeidskraft som var den knappe faktoren. Jord som krevde mye arbeid, men som var nesten gratis, passet derfor dem langt bedre enn jord som krevde lite arbeid (som i Danmark), men som de ikke hadde hatt kapital til å erverve.

En kanskje noe uventet parallell kan trekkes fra Brox’ bok til en annen (relativt) ny bok, Joe Studwells How Asia Works. I motsetning til fjerne utopier om at fattige land plutselig skal bli ledende industrinasjoner, sier også Studwell at veien ut av fattigdom går via konsentrasjon på arbeidsintensivt småskala-jordbruk – kombinert med landreform. Selv om det kan redusere den målte produktiviteten per arbeidstime, lønner det seg å bruke flere arbeidstimer (flere folk), så lenge det øker produksjonen per hektar, for land som har en overflod av tilgjengelig arbeidskraft som uansett ikke har mulighet til å sysselsettes for andre produktive formål. Ingen ringere enn Bill Gates fikk såpass mye å tenke på av dette argumentet at han gjorde How Asia Works til obligatorisk lesning for alle som jobber med agrikultur i stiftelsen hans. Mon tro om Microsoft-gründeren venter på den engelske oversettelsen av På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Norge vs Skottland

Brox sammenligner for eksempel Norge med Skottland. To land som har til felles at de ligger i Europas periferi og er relativt like når det kommer til geografi, klima og naturressurser, som fisk og (senere) olje. Derimot hadde Skottland (så vel som England) en langt mer brutal og abrupt industriell revolusjon enn Norge. Mens antallet norske jordbruk fortsatte å øke halvveis inn i det 20- århundre, opplevde Skottland “utstøtningsprosesser” som presset rurale bønder inn i det urbane proletariatet. Brox beskriver denne prosessen, de såkalte clearances, som et historisk traume, viet stor plass i skotsk folklore. Dette innebar at titusenvis av leilendinger ble forvist fra arealer de hadde brukt i hundrevis av år før adelen overtok eiendomsretten. Årsaken var den store etterspørselen etter ull på 1700-tallet, som gjorde det mer profitabelt å bruke markområder som beite for saueflokker, heller enn å la leilendinger bruke marken. Likeledes i England, med de såkalte enclosures, eller inngjerdinger. Store landområder som landeierne helt siden middelalderen bare hadde brukt ekstensivt, for eksempel til jakt, mens de tillot fattigfolk å bruke marken som en de facto allmenning, ble gjerdet inn. Følgelig økte den rurale fattigdommen kraftig, og mange hadde ikke annet valg enn å flytte til byene for å ta svært dårlig betalte industrijobber, i den grad det var jobber å få. Brox har intet rosenrødt syn på den industrielle revolusjon. Han har et poeng når han sier at mange, som historiefortelleren Bill Bryson, ser på økonomisk vekst som synonymt med økning i allmenn velferd, uten å hensynta fordelingen av den voksende verdiskapningen. Brox viser heller til den kjente (og kontroversielle) økonomen Karl Polanyi, som hevdet at de som hadde makt i Storbritannia nærmest avskaffet eksistensgrunnlaget for det store flertallet på landsbygda, og historikeren E. P. Thompson, som i sin bok om den engelske arbeiderklassens tilblivelse, argumenterte at levestandarden sank gjennom iallefall 50 år. (På dette området maler også Robert Gordons majestetiske The Rise and Fall of American Growth et dystrere bilde enn gjengs oppfatning av velferden til menneskene som formet den amerikanske arbeiderklassen, selv om bruttonasjonalproduktet vokste raskt).

Norge fikk altså en bygdeøkonomi, med i stor grad selvforsynte bønder spredt rundt i hele landet – inkludert i Nord-Norge, hvor befolkningsveksten var høyere enn i landet forøvrig gjennom 1800-tallet. Denne tradisjonelle samfunnsstrukturen stod likevel ikke i veien for en industrialisering av norsk økonomi. Men til forskjell fra Storbritannia, var den norske industrialiseringsprosessen langt mer gradvis og mindre revolusjonær, i tillegg til at den var mer geografisk adspredt enn konsentrert i noen få store industriklynger som Manchester, Glasgow og Birmingham.

Brox støtter seg til økonomisk forskning som slår fast at Norge var blant de fem best stilte landene i Europa med hensyn til bruttonasjonalprodukt allerede på 1800-tallet. For denne anmelderen høres det vel optimistisk ut. Om man for eksempel ser på Maddison-databasen – den mest komprehensive samlingen av historiske bruttonasjonalproduktanslag for en stor mengde land – er Norge milevis bak Nordvest-Europa så vel som Sveits og Østerrike både i 1850 og 1900. I 1850 er Norge til og med fortsatt bak Italia, Spania og Hellas. Men når det er sagt, så er presisjonen i alle slike beregninger så langt tilbake i tid nødvendigvis svært begrenset. Det man imidlertid kan slå sikrere fast er at Norge ikke var et særpreget “fattig” land i europeisk målestokk på 1800-tallet, selv om slike oppfatninger fortsetter å florere, også i utdannede kretser.

Brox skriver interessant om hvordan “industrien i Norge ble en bygdenæring”, basert på utnyttelse av lokale naturressurser i mindre skala. Ikke tekstil- og mekanisk industri som i Storbritannia. Norsk industri var ofte knyttet til fossefall – som det naturligvis ikke var lett å flytte på. Brox argumenterer dessuten for at også arbeidskraften var mindre mobil på norsk side av Nordsjøen. Norske bygdefolk var på konstant jakt etter (deltids)-jobber som sikret dem nødvendige kontanter, men kun fra kilder som ikke forutsatte permanent flytting fra deres selvforsyningsbruk. Brox viser til at bygdehushold som gikk rundt på 5-6.000 kroner i skattbar inntekt, var uinteressert i å flytte til byer for å ta ufaglærte jobber som gav 18.000 i inntekt. Hvorfor nordmenn var så sterk  bundet til røttene (i større grad enn det man kan forklare med rene økonomiske argumenter?), er kanskje en problemstilling man fortsatt ikke har kommet helt til bunns i. Brox beskriver også interessant hvordan Norge ikke bare fikk småbruksgenererte industrisamfunn, men også industrigenererte småbruksbygder. Vel så ofte som at en fabrikk ble anlagt ved et fossefall i nærheten av eksisterende småbruk, kunne sekvensen være at industri-, gruve-, og fiskearbeidere skaffet seg småbruk ved siden av jobben. Dette er motsatt av den konvensjonelle (teoretiske) oppfatning av hvordan en “moderniseringsprosess” skal være. Men det gav mening. Et par kyr og litt potet- eller fiskeproduksjon på si, gjorde norske arbeidere/småbrukere langt mer robuste mot økonomiske sjokk – som arbeidsledighet – enn sine engelske motparter.

Brox kommer også med en utfordring til forskere om å falsifisere hypotesen om at økonomisk vekst og generell velferd øker raskere dersom samfunnet unngår “industriell revolusjon” etter britisk mønster – som Brox mener at innebærer rasering av den førindustrielle subsistensøkonomien. Det er ikke bare et spørsmål med teoretisk relevans for forståelsen av britisk og norsk økonomisk historie, men også praktisk relevans for land i den tredje verden som i dag befinner seg på tilsvarende utviklingsnivå som Norge og Storbritannia gjorde for 50, 100 eller 200 år siden.

Er Norges glansdager talte?

Når det kommer til dagens økonomiske situasjon i Norge og utsiktene fremover, holder Brox en nokså dyster tone. Han åpner boken med et spydig stikk til Thorbjørn Jaglands visjon om “det norske hus”, som Brox med rette i motsetning til den tidligere statsministeren, mener at har behov for vedlikehold, ikke å bli bygget på nytt. Generelt er Brox, i motsetning til mange grunnere tenkere på venstresiden (som nevnte Jagland), svært skeptisk til myndigheters evne til å planlegge samfunn – noe som kanskje skyldes hans iboende nord-norske fornuft? Brox benekter ikke at statlig planlegning av økonomien har effekt, bare at effektene gjerne er motsatt av målet.

I de to siste delene av boken tar Brox for seg så mange emner – fra borgerlønn via fiskeriøkonomi til reindrift – at ingen av dem nødvendigvis kan få like god dekning som hans analyse av Norges økonomiske vei hit. Veien herifra har han mange interessante og absolutt leseverdige tanker om, men naturligvis færre svar på. Leseren vil merke seg hvor flittig han avslutter setninger med et spørsmålstegn heller enn punktum – noe denne anmelderen tolker som et tegn på at han fortsatt i voksen alder opprettholder et åpent sinn.

Et gjennomgående tema er forfatterens frykt for dannelsen av et prekariat i Norge. Han ser fiender på flere fronter. Robotisering i industrien og servicenæringer; import av en “tjenesteyterklasse” som både bidrar til økte ulikheter og lavere levestandard; EØS-avtalen, som Brox argumenterer overbevisende for at har erstattet sunt bondevett med et “Race to the Bottom”, som trekker lønningene i hele EU ned mot bulgarske nivåer; og ikke minst at det utdannes altfor mange svake teoretikere som neppe vil kunne sysselsettes til produktive formål i fremtidens økonomi. Grunnleggende økonomisk teori sier at gratis produksjonsfaktorer leder til overforbruk. Utdannelse er “gratis” i Norge. Derav er faren stor for en re-proletarisering av mange av de som har tatt eller tar postgymnasial utdannelse i Norge. BI-studenter som ender som makeup-artister eller undersysselsatte søppeltømmere er noe vi trolig vil se mer av i fremtidens Norge. Brox holder ingenting tilbake i sin kritikk av investor Jens Ulltveit-Moe og Civita-general Kristin Clemet. Førstnevnte for hans syn at økt arbeidsledighet tvinger frem omstilling og en, i Ulltveit-Moes øyne, nødvendig folkemigrasjon til byene. Brox tror derimot det er begrensninger på hvor mye urbanisering Norge kan absorbere, og viser heller til at ekstrem avansert maritim teknologi produseres på småsteder langs kysten. Ulsteinvik for eksempel. Clemet får gjennomgå for å være den “mest urealistisk optimistiske” som ifølge Brox tror at fattige innvandrere etterhvert blir norsk middelklasse. Brox på sin side ser heller klare konturer av en importert tjenesterklasse som hverken fremmer velferden til landets eksisterende eller nye befolkning.

Tibake til småbrukene?
Brox gjør det klinkende klart at han ikke tror Norges fremtid ligger i en retur til 1800-tallets småbruk. Dog tror han vi trenger en viss tilbakegang til selvforsyningsmentaliteten som rådet i småbruksnorge. Hvis fremtiden bringer massearbeidsløshet, MÅ folk være istand til å forsørge seg selv uten en arbeidsgiver, i det minste til dels. Brox tror det mest naturlige er å få folk til å kombinere egen arbeidskraft med fellesskapets naturressurser, kanskje spesielt innen fiske. Det er ingenting i boken Brox kritiserer så krast som norsk fiskeripolitikk, som han argumenterer for at gir superprofitt til et fåtall store aktører, medfører storstilt sløsing av kapital, og i praksis har forvist store mengder småfiskere vekk fra sitt historiske levebrød – ikke fordi de ble økonomisk utkonkurrert, men regulert ut av spill av et bakvendt båtkvotesystem. For de som ikke kan forsørge seg selv, heller Brox i retning av innføring av en borgerlønn, noe han betegner som en løfterik idé, men uten å utbrodere i detalj. Det får formodentlig bli et tema for en neste bok.

Sigve Brekke har kostet Telenor 100 milliarder kroner. Hvis selskapet skal berge sitt omdømme, må Brekke gå. Hele den statlige eierskapsmodellen står på spill.

Tirsdag kveld kom en klisjeladet pressemelding om at Telenors styre har kommet frem til at Sigve Brekke er rett mann til å implementere selskapets nye strategi «going forward». Det er han ikke. Brekke har dermed vunnet maktkampen mot styreleder Gunn Wærsted, men det markerer ikke slutten på krisen for Telenor. Forfatteren Ayn Rand er kjent for sine ekstreme, tidvis for ekstreme, som hennes utsagn om at «compromise is a moral crime.» Men det er ingen ting som bedre beskriver Telenor-styrets St. Lucia-kompromiss.

Siden Sigve Brekke tiltrådte som konsernsjef i Telenor den 17. august 2015 har verdien på selskapets aksjer falt 21,2 prosent, (kurs per fredag 9. desember). Telenors markedsverdi har falt fra 251 milliarder kroner til 198 milliarder. I samme periode har OBX-indeksen, bestående av de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs, steget 12,3 prosent. Men korrigerer man for Telenor-aksjen, som hadde en vekting på 15,6 prosent i OBX-indeksen da Brekke ble konsernsjef, ville indeksen vært opp over 18 prosent. Det betyr at Telenor-aksjen har underprestert med 40 prosent relativt til markedet under Brekkes ledelse. Istedenfor å stige til 300 milliarder, har markedsverdien sunket til under 200 milliarder. Sigve Brekke er mannen som har kostet Telenor 100 milliarder kroner.

Jeg skrev i november i fjor, både i Minerva og andre steder, at Sigve Brekke måtte gå av som konsernsjef i Telenor, i kjølvannet av Kapitals avsløringer av hans omfattende, mangeårige og systematiske CV-fusk. Kapitals avsløringer var avskjedigelsesgrunn mer enn nok. Det amerikanske teknologiselskapet Yahoo hadde dessuten satt presedens, ved å avskjedige sin toppsjef for CV-fusk som muligens var mildere enn Brekkes. Men takket være svak oppfølgning av saken i media, (med hederlig unntak for Kapital og DNs Eva Grinde), et passivt Nærings- og Handelsdepartement, og et svakt Telenor-styre, har en manipulerende Brekke fått bli sittende, mot alle odds. I året som har gått har skadene han har påført Telenor blitt langt verre, slik det var enkelt å forutse. At en ny krise har blusset opp igjen i Telenor i år, er en direkte konsekvens av at problemene ikke ble tatt ved roten i fjor. Roten heter Sigve Brekke. Lucia-kompromisset skyver bare problemene under teppet. Telenor kan ikke rehabiliteres før Brekke er vekk.

Brekkes makt

De siste ukenes maktkamp mellom Brekke og Telenors styreleder Gunn Wærsted, har vært oppsiktsvekkende, ikke minst fordi virkelighetsbeskrivelsene til de to sidene ikke henger på greip, og fordi det nå har gått så langt at minst én av dem må gå. Omdømmetapet for Telenor vil ikke stoppe og løpe før det skjer. Wærsted hevder å ha hatt styrets ryggdekning for å gi Brekke sparken, trolig på bakgrunn av grumsete forhold fra Brekkes Asia-fortid som har kommet opp til overflaten i interne granskningsrapporter. Men hvis Wærsteds versjon stemmer, må noe åpenbart ha skjedd i mellomtiden. For da styret tok opp saken, ble styrelederen stemt ned 10 mot 1. Mye tyder på at Brekke har ant fare og snudd seg raskt rundt med å lage en “drittpakke” på sin egen styreleder. Det rapporteres at Brekke skal ha engasjert opptil flere PR-byråer for selskapets regning. Samtidig kritiseres styret, og Wærsted spesielt, i en årlig styreevalueringsrapport gjennomført av konsulentselskapet Russel Reynolds. Blant annet kritiseres Wærsted for å blande seg for mye inn i “operasjonelle” forhold. Dette er en oppdiktet anklage som faller på sin egen banalitet, som om det var noen sorthvit skillelinje mellom operasjonelle og strategiske spørsmål. Under denne definisjonen kan både korrupsjon og CV-fusk kategoriseres som “operasjonelle forhold”, som om det var unntatt styrets ansvar. Det blir simpelthen for dumt. Det er dog et tenkelig scenario at Brekkes makt over styret og kontroll over granskings- og evalueringsrapporter er så sterk at det blir Wærsted, ikke Brekke, som må gå – noe som ser mer sannsynlig ut etter denne ukens styremøte. Selv om pressemeldingen sier at både Brekke og Wærsted vil fortsette, er det vanskelig å se hvordan Wærsted kan bli sittende lenge etter å ha tapt en så bitter og offentlig maktkamp. Blir det hun som går istedenfor Brekke, vil det isåfall være en tragedie, med dystre følger for Telenor på lang sikt.

Svakt styre

Dette bringer søkelyset på et hittil oversett tema: Telenors svake styre. Av de 11 styremedlemmene, (hvorav tre ansatterepresentanter), har åtte sittet i under tre år. Kun én, (og det er en ansatterepresentant), har sittet lenger enn fem år. Fire, inkludert styreleder Wærsted, er rykende ferske med en fartstid på under ett år. Styremedlemmene har alle flotte direktørtitler og akademiske grader på sine CV’er. Men de eier nesten ingen aksjer. Tilsammen kun 32 601 aksjer, til en verdi av 4,3 millioner kroner. Wærsted står for nesten 40 prosent av styrets samlede aksjebeholdning. Ellers er det nesten null “skin in the game” fra styrets side. Fem av styremedlemmene eier ingen aksjer – Siri Beate Hatlen, Jon Erik Reinhardsen, Ashok Vashwani, Sally Davis og Dag J. Opedal. Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Samtidig åpner dette enklere for at den reelle makten i selskapet ligger mer hos konsernsjef, enn hos styret. Wærsteds forklaring om at hun hadde ryggdekning men likevel ble nedstemt, kan være et tegn på et styre uten ryggrad. Et styrebord fullt av direktører som vil sitte der for å pynte sin egen CV og motta klekkelige honorarer for det, ikke fordi de har noe å bidra med, og som vingler når viktige beslutninger må fattes. Da velges fort minste motstands vei. Og minste motstands vei i dette tilfelle er å støtte Brekke, selv om kostnaden for å velge den veien er høy.

Mælands paradoks

I tillegg til at Telenor har et svakt styre, har Telenor svake eiere. E24-redaktør Per Valebrokk treffer spikeren på hodet når han sier at “Eierskapet av Telenor er så profesjonelt at det er blitt rent amatørskap.” Selv om Næringsminister Monica Mæland har hatt gode prinsipielle grunner til å forholde seg passiv i håndteringen av Brekke-krisen, har hun i sin passivitet ofret alt av sunn fornuft på corporate governance-religionens alter. Resultatet er paradoksalt nok ikke bare milliardtap for både staten og de øvrige aksjonærene, men også en brukket corporate governance-modell. Telenor-krisen har nå passert punktet hvor staten kan lene seg tilbake som en passiv eier. For å parafrasere Trotskij: Mæland er kanskje ikke interessert i Telenorkrisen, men Telenorkrisen er interessert i henne. Det eneste rette Mæland kan gjøre i denne krisesituasjonen er å gi Wærsted ryggdekningen hun behøver for å fjerne Brekke, selv om det er blitt mer komplisert etter utfallet av tirsdagens styremøte. Reform av den statlige eierskapsmodellen får komme senere. Det har Telenorkrisen avslørt et skrikende behov for. 100 milliarder kroner er en høy nok pris å betale. La det stoppe der.