Category: Uncategorized

Crypto Reads

  • Alex Tabarrok with a sobering note on the untapped potential in Crypto and DeFi:

Bottom line is that crypto is still waiting for the killer app which will make it 21st century infrastructure but there has been tremendous scientific progress in blockchains since the ur-date, 1/3/2009. Modern platforms like Elrond are faster, more robust, and more powerful than past platforms and the potential is there for transformative growth.

Weekend Crypto Reads

  • Inside Crypto’s Doomsday Machine; Are the Crypto markets being propped up by a Tether Ponzi Scheme? “Crypto Anonymous” — a one-time-use Medium account — with a quite damning indictment:

The implication was shocking: there weren’t nearly enough dollars in all the domestic banks in the Bahamas to back the Tethers that were floating around in the crypto market.

So this was crypto’s big short: Tether Ltd. was short of US dollars — to the tune of about $25 billion.

  • A Twitter thread offering a cautious and nuanced counter-perspective. Bottom line; even if Tether is a fraud, its impact on BTC and wider Crypto is hard to quantify and the ecosystem has proven antifragile to other scams and crises.
  • Why Silicon Valley Doesn’t Get Bitcoin.
  • Bitcoin mining taking over from nickel mining in Siberian city of Norilsk, fuelled by Arctic cold and cheap electricity: “the bitcoin mining operation is using an abandoned Norilsk Nickel plant that was closed in 2016. “The place is perfect for crypto mining: it’s cold and the area has [a] power supply that’s not linked to any of Russia’s power grids,”
  • Mike Novogratz and Raoul Pal (video) discussing all things Crypto.
  • Niall Ferguson on how “the the network platforms turned the originally decentralised worldwide web into an oligarchically organised and hierarchical public sphere from which they made money and to which they controlled access.” 

Crypto Reads

“…prepare banks and bank supervisors for decentralization. In the 1990s, we learned decentralized networks are cheaper, faster, and more resilient than centrally managed institutions. That is why we use email more than stamps today. Blockchain, cryptocurrencies, and decentralized finance are doing to banks what email did to the post office. Our job is to rethink the role of banks.”

Wednesday Crypto Reads

  • US acting comptroller of the currency, Brian Brooks, with an on the face of it remarkably conciliatory FT OpEd on the emergence of DeFi and regulation of “self-driving banks”: “Could we usher in a future where we eliminate error, stop discrimination, and achieve universal access for all? Optimists like me think so. How different would banking in the US be today if regulators, bankers, and policymakers were as bold as carmakers 10 years ago?”
  • And then the same Mr. Brooks was out of his job.
  • Bitcoin.com interview with Kim Dotcom on his belief in the continued growth of the Crypto economy, increased use of Bitcoin Cash and the debasement of fiat money: “Simply because governments are printing money to finance debt. In the U.S. alone in 2020, over 30% of all the U.S. dollars in existence have been created during the year.” But also warning agains Crypto tribalism:

We will see a steady rise of people adopting cryptocurrencies. It is only roughly 3% of Internet users that have had any contact with crypto. The upside potential is enormous. The more people learn about the benefits of cryptocurrencies, the easier it becomes to use and the safer it becomes to use. With those improvements, more people will engage and that is part of my mission. We need to do a good job of marketing crypto better.

The crypto community also has to come together and work together toward that effort because the sooner we have critical mass, the better for everyone involved in the crypto space. I see a lot of infighting, I see a lot of tribal negative arguments and they are counter-productive. We should all just work together to make sure that users feel safe coming into this space. So the first thing they see is not all these arguments and bickering about what is the best cryptocurrency.

  • It has evidently not dawned on Madame Lagarde that she might be the one who has issued “highly speculative” and who is facilitating “funny business”.

Tuesday Crypto Reads

  • Forbes story on Bitcoin’s recent surge minting New Billionaires, with the total value of cryptocurrencies having briefly touched $1 trillion.
  • A16Z summarising the year 2020 in Crypto in 5 charts – mostly going from the lower left to upper right. Including, “the number of daily active ETH addresses has doubled this year, from 200,000 to 400,000. Bitcoin grew from about 700,000 to almost a million.”
  • Avoiding the Bitcoin Nuclear Option: “Instead of Mutually Assured Destruction, the biggest deterrent to a hostile economic takeover will be Mutually Assured Consumption: not an arms race, but a deadlocked competition to mine more Orange Gold than the enemy.”
  • NYT story on Lost Passwords Lock Millionaires Out of Their Bitcoin Fortunes. Still some benefits of an old-fashioned bank clerk: “Of the existing 18.5 million Bitcoin, around 20 percent — currently worth around $140 billion — appear to be in lost or otherwise stranded wallets, according to the cryptocurrency data firm Chainalysis.” 
  • What Changes Will CBDCs Usher in for the New Year? Will more emerging countries follow the example of the Bahamas Sand Dollar and launch Central Bank Digital Currencies to make financial services more accessible to the unbanked of the world? “Small businesses in developing countries are increasingly using cryptocurrencies to settle international transactions rather than in major international currencies such as the U.S. dollar and the euro, which involves a complex, costly, time-consuming process...”
  • Twelfth anniversary of the first-ever Bitcoin transaction sent to Hal Finney, who got the 10 Bitcoin from Satoshi Nakamoto. 
  • Wired piece on “how the bitcoin bubble will burst”. NB written by a journalist; the text does not actually back up the claim in the heading.

Monday Reads

Hello

Starting this blog with the aim to monitor the evolution of the cryptocurrency universe in general, and in particular the development of mainstream financial applications of crypto with potential to challenge legacy financial systems.

Alternativ nyttårstale: Norges stille, snikende krise

Idet 2020 forvises til historiebøkene og døren til 2021 åpnes opp, er usikkerheten for hva det nye året vil bringe større enn vanlig. Koronaviruspandemien som slo til for ett år siden ble ingen ny svartedød eller spanskesyke. Spesielt ikke i Norge, som har blant de laveste dødstallene fra COVID-19 i verden. Så, med utrulling av vaksine på trappene, vil vi snart være tilbake til “normalen”?

Jeg tror ikke det. Gjennom 2020 har mine tanker stadig vendt tilbake til John Maynard Keynes’ beskrivelse om hvordan La Belle Époque, den skjønne tiden, kom til en abrupt ende nærmest over natten med utbruddet av første verdenskrig i 1914. Den gang som i dag forventet verdensborgeren å kunne reise visumfritt til de fleste av verdens hjørner, og “most important of all, he regarded this state of affairs as normal, certain, and permanent, except in the direction of further improvement, and any deviation from it as aberrant, scandalous, and avoidable.”

Første verdenskrig tok omsider slutt og verden gikk videre. Men den gikk aldri tilbake til status quo ante august 1914. Kongehusene forsvant for godt. Slik vil det også være i vår tid. Det diskuteres mye om når samfunnet vil gå tilbake til “normalen”, men ideen om hva det normale er, hviler på helt subjektive vurderinger. Rent objektivt finnes ingen “normaltilstand” i en konstant foranderlig verden. Noen ting vil bli bedre etter pandemien, andre ting vil trolig bli verre. Men ingenting vil bli det samme som i 2019, aka år 1BC (before covid).

For Norges del er bildet i kjølvannet av pandemien todelt. På den ene siden har Norge kommet lettere rammet gjennom krisen enn de aller fleste andre land, både i et folkehelse- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Det kan vi takke hardtarbeidende helse- og omsorgsmedarbeidere for. Men også en stor dose flaks og tilfeldighet. Den relative suksessen kommer på tross av sviktende beredskap fra regjerings- og embedsverkshold. Om COVID-19 hadde vært mer dødelig, kunne fort fiaskoene med både regjeringens Smittestopp/”Smitteflopp”-applikasjon og bestilling av ubrukelige nød-respiratorer fått mer fatale konsekvenser. Og selv om norske politikere liker å fremstille Norge som en “humanitær stormakt” med sentral plass rundt bordet når verdensproblemer skal løses, har norske bidrag til utvikling og utrulling av koronavaksine – i motsetning til Sverige som har flere selskaper involvert i vaksinekappløpet.

Norges oljevelstand har gitt nasjonen bedre evne til å absorbere det økonomiske sjokket fra korona, enn tilfellet har vært for andre mindre privilegerte land. Som Jon Hustad har skrevet om “Lukkelandet” i Dag og Tid, vokste oljefondet i fjor med over 800 milliarder kroner, selv om staten måtte tappe fondet for 433,2 milliarder kroner for å dekke utgiftene på statsbudsjettet i kriseåret. Selv om det tok tid før en del av de ekstraordinære støttetiltakene til privatpersoner kom på plass, har de aller fleste i Norge vært økonomisk skjermet fra pandemien.

Det er dermed et nokså selvgodt Norge som går inn i det nye året.

På den annen side er det for tidlig til å konstatere de langsiktige konstitusjonelle og økonomiske konsekvensene av pandemien og de politiske tiltakene for å bekjempe den, skjønt de tidlige konturene er foruroligende.

Kanskje mest umiddelbart illevarslende var hytteforbudet, som er av langt større prinsipiell betydning enn et par tapte hytteturer, slik enkelte lattermildt har forsøkt å spøke betydningen ned til. Som blant andre jusprofessor Hans Petter Graver har poengtert, er det trolig at hytteforbudet ville blitt funnet grunnlovsstridig dersom spørsmålet hadde blitt stilt for Høyesterett.

Med hytteforbudet er det blitt etablert presedens for at regjeringen, denne og fremtidige, etter eget mer eller mindre velbegrunnede forgodtbefinnende kan begrense borgernes bevegelsesfrihet innenfor riket og rett til å besøke egen private eiendom. En skal ikke strekke fantasien veldig langt for å se mulige scenarioer hvor slik makt kan misbrukes grovt.

Men Grunnloven betyr kanskje ikke så mye lenger? En av de mest tankevekkende motsetningene i 2020 var at nordmenn var villige til å kansellere den tradisjonsrike 17. Mai-feiringen av smittevernhensyn, mens hverken politikere, politi eller helsemyndigheter motsatte seg da mange tusenvis samlet seg utenfor Stortinget kun få uker senere for å protestere på vegne av den statsfiendtlige BLM-bevegelsen, som vil rive ned de fleste grunnpillarene vestlige samfunn er bygget på. Hva demonstrantene mente at det norske storting skulle gjøre med en kulturkamp importert fra amerikanske college-campuser med minimal relevans for hjemlige forhold, forble uklart. Men hva som ble gjort klart er at mange nordmenn eksplisitt, og styresmaktene implisitt, setter BLM over Grunnloven.

Når staten befaler nedstengning av store deler av nasjonens næringsliv, er det rett og rimelig med økonomiske kompensasjonsordninger. Men det er vanskelig, om ikke umulig å utforme effektive ordninger uten perverse bieffekter, spesielt når tiden er for knapp til grundig utredning. Et hovedspørsmål er om staten skal gi stønad til privatpersoner eller også til bedrifter. Selv om det finnes argumenter for støtteordninger til bedrifter, ville det vært både mer effektivt og egalitært å kun gi penger til privatpersoner direkte. Statens ansvar er først og fremst for borgere, ikke for bedriftene. Økonomisk koronakompensasjon til næringslivet leger sårene fra nedstengning på kort sikt, men risikerer å få uheldige bivirkninger. Den foreløpige fasiten taler for at koronastøtten har vært rigget i favør av store, etablerte aktører som har til felles å betale lite skatt. Endelig fasit vil trolig vise at all koronastøtte til næringslivet har endt opp i banker og eiendomsbesitteres hender, (ref. Henry George-teoremet), med liten eller ingen økonomisk vinning for samfunnet forøvrig.

2020 ble et år med nesten rekordantall børsnoteringer i Norge. Dog er nok det mer et resultat av løssluppen pengepolitikk og billig kreditt, enn nye oppfinnelser og teknologier.

Da koronaen stengte ned samfunnet, ble det fremmet en hypotese om at lockdown kunne lede til en eksplosjon av kreativitet og innovasjon. Det er fortsatt en mulighet, men har iallefall så langt latt vente på seg.

I Norge har tvert imot pandemien bidratt til å sementere et formende klasseskille mellom trygt og høyt gasjert ansatte i offentlig sektor, og en taperklasse i privat sektor: butikkansatte, flyvertinner, frisører, medarbeidere i reiseliv, overnatting, servering, transport og andre yrker med relativt lave lønninger og liten sikkerhet. Skal man lykkes i Norge i dag, bør man satse på karriere i offentlig forvaltning.

Den enorme formuen i Oljefondet, som bare vokser og vokser selv om regjeringen tar ut mer penger for hvert år som går, skjønnmaler bildet av norsk økonomi.

Bak den finansielle velstanden tegner det seg et mindre flatterende bilde av en stagnerende økonomi. Det er mange måter å se det på. Økonomisk statistikk er ingen eksakt vitenskap. (Spesielt ikke i koronaens år, hvor pandemien skaper mye kortsiktig støy i statistikken). Men allerede før korona hadde norske husholdningers medianinntekt stått på stedet hvil siden 2013. Den ofte repeterte linjen at nordmenn arbeider færre timer, men er mer produktive enn arbeidere i andre land, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Alternativt kan vi se på sammenlignbare land. Et land som burde være relevant for Norge å sammenligne seg med er Sveits. I 2013 var Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger (nominelt, ikke kjøpekraftsjustert) 120 prosent av Sveits’ nivå. Spol frem til 2020 og forholdet er snudd på hodet: Norges BNP per capita estimeres (av IMF) til bare 83 prosent av Sveits’. Sammenlignet med Europas rikeste lilleputtland, Luxembourg, har Norge gått fra 89 prosent til 62 prosent av Luxembourgs velstandsnivå fra 2013 til 2020. I rene ujusterte dollar er Norges bruttonasjonalprodukt per innbygger 1/3 lavere i dag enn i 2013. Når regjeringens reiseråd omsider oppheves, blir utenlandsferien fort mye dyrere for nordmenn flest.

Norge er nok fortsatt et av verdens beste land å bo i. Men ut ifra de privilegerte forutsetningene vi har hatt, burde Norge vært et enda mye bedre land enn det faktisk er. De siste par tiårene har statens pengebruk økt voldsomt, uten at kvaliteten på offentlig tjenestetilbud har økt i nærheten av tilsvarende. Hvor har pengene blitt av?

Det store prestisjeprosjektet i norsk politikk de siste tiårene har naturligvis vært masseinnvandring. Med kontinuerlig voksende oljeinntekter har den reelle kostnaden av masseinnvandringen – som er vanskelig å kvantifisere eksakt men som beløper seg til minimum 100 milliarder kroner per år og trolig mer enn det dobbelte – latt seg skjule. I tillegg bruker den norske staten nær 40 milliarder på bistand hvert år, hvorav mer ender opp hos Terje Rød-Larsen og Clinton Foundation enn til verdens fattige.

I oppgangstider kan man kanskje ta seg råd til slik humanitær stormannsgalskap. Men nå er det nye tider. I de tre årene 2019 – 2021 estimeres statens samlede oljekorrigerte underskudd å overstige 1.000 milliarder kroner.

Kostnadskarusellen kan fortsette å gå en god stund til, gitt den enorme størrelsen på Oljefondet. Men det kan ikke vare evig. Det koronakrisen har vist er at gulvet raskt forsvinner under statsbudsjettet når en krise slår til i det moderne Norge. Oljefondet kan absorbere flere slike kriser, men ikke uendelig mange. Det er ikke vanskelig å se for seg krisescenarier hvor både verdien på Oljefondet og statens petroleumsinntekter faller samtidig. Da kan ikke statsbudsjettet gå med underskudd i hundremilliardersklassen uten kraftige innhogg i Oljefondet.

Således er Oljefondet både Norges reddende engel og en hvilepute. Hovedproblemet er at fondets sjokkabsorberingsevne utsetter enhver nødvendig realitetsorientering, og lar oss nordmenn leve videre med illusjonen om at vi er mer fortreffelige enn vi egentlig er.

Dette er den stille, snikende krisen som skjuler seg bak den umiddelbare koronakrisen. Det er fortsatt tid til forberedelse og omstilling, eller har vi blitt for selvtilfredse og dekadente til å reformere våre vaner?

Da koronaen slo til hadde jeg håpet det skulle utløse en “dugnad” for innovasjon og entreprenørskap. Den gang ei. Som folk har vi nordmenn kondisjonert oss til å legge hele ansvaret på staten for å styre våre liv og berge oss ut av økonomiske kriser. Det er ikke mange fritenkende Reodor Felgen’er igjen mellom bakker og berg i vårt langstrakte land.

Norsk politikk, næringsliv og samfunnsliv er blitt tappet for vitalitet og skaperfraft. Norge er blitt et sent og stagnant samfunn. For å parafrasere Erna Solbergs sitat fra Tore Gjelsvik i statsministerens nyttårstale: “Vår dag har vært.”

Vi trenger en kulturell oppvåkning – og da ikke statsfinansiert ukultur. Denne julen, min første utenfor Norge, har jeg lest en bok om Richard Wagner. Vitterlig en kontroversiell figur, som de fleste i dag nok forbinder med det gammeldagse, men som i sin tid var han besatt av å skape det nye, for fremtiden. “Barn, skap noe nytt”, var et av komponistens favorittuttrykk. I 2020 har det handlet mest om å bevare de eldres liv, som er viktig. Mens de unge er blitt fortalt at de ikke får spille fotball. Kanskje har det vært nødvendig? Men man kan ikke helt glemme behovet for å også skape nytt liv. Det er det ingen, minst av alt statsministeren, som har oppmuntret til.

Til høsten er det duket for en ny deling av kortstokken på Stortinget. Ingen av de store “statsbærende” partiene har svar for de store spørsmålene i vår tid. De har ikke engang ideer. Småpartiene til høyre og venstre har heller ikke noe særlig matnyttig å bidra med, annet enn agitasjon og posering. Også Stortinget trenger nytt liv. Eller er det nedstengningstid i Norge nå?

De konservative argumentene for Trump

Tross sine synder og skavanker fortjener Donald Trump fornyet tillit som leder av den frie verden.

I Ringenes herre står trollmannen Sarumann foran et krevende dilemma. Skal han som den mektigste av Midgards syv trollmenn gå foran som et godt eksempel og stå opp for frihet og selvråderett for alver, dverger, hobbiter og menn? Eller skal han slutte seg til Saurons rekker og forme en ondskapens akse fra Jarnagard til Barad-dûr for å legge hele Midgard under mørke og tyranni?

Som den viseste av trollmenn er Sarumann naturligvis vel vitende om at Saurons moralske kompass ikke peker mot himmelen og at han med sin fryktbaserte, bøllete lederstil og harde retorikk appelerer til oss på vårt verste, ikke på vårt beste. Likefullt, motivert av realpolitiske hensyn, velger Sarumann å sverge troskap til mørkets herre.

I motsetning til store deler av hovedstrømsmediene tror jeg ikke at Donald Trump er noen ny Sauron, eller Hitler. Men når jeg, etter utfordring fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, skal presentere «The Case for Trump», er det unektelig, som Sarumanns av Sauron, en litt klam omfavnelse, ikke uten bismak. Donald J. Trump er langt fra den perfekte leder av den frie verden. Han er ingen Churchill, Gandalv eller Aragorn, og knappest en Boromir. Men han er den lederen vi har, og den lederen vi trenger.

Nå er det ellers min klare mening at det bør overlates til amerikanerne å avgjøre hvem de vil ha som president. Man må ikke glemme at det først og fremst er amerikanernes interesser den amerikanske presidenten er ment å representere, ikke Akersgatens preferanser. Selv har jeg ikke stemmerett i USA, og følgelig vil jeg i motsetning til tidligere KGB-agenter eller oransjehårede hertuger ikke blande meg inn utidig i den amerikanske valgkampen. Og selv om norske Amerikaeksperter mener å vite bedre, mener jeg vi iallefall bør holde muligheten åpen for at amerikanske ikke-eksperter, eller vanlige velgere som de kalles, vet best selv hva som er i deres lands beste interesse. 

Når det er sagt: Hvorfor ville jeg stemt på Trump om jeg var amerikaner, og hvorfor sympatiserer jeg som borger av Vesten med hans kandidatur – stikk i strid med analysene til hele Norges imponerende arsenal av Amerikaeksperter?

Trump er et symptom på en verden i ulage

For å besvare det spørsmålet må man gå tilbake til grunnleggende premisser. På 1990- og 2000-tallet, da jeg vokste opp, var det Fukuyamas evangelium som gjaldt. Typer som Bill Clinton skulle spre Washington-konsensusen kloden rundt og inn i evigheten. Noen, som finansmogulen James Goldsmith (eller eiendomsmagnaten Donald Trump) var profetiske nok til å se at enveis frihandel og naiv globalisering ville lede til en utarming av middelklassen og nedbrytning av samfunnskontrakten i vestlige land. Men det lå fortsatt et stykke frem i tid.

De første bristene i Fukuyamas narrativ kom med terrorangrepene 11. september og George W. Bushs påfølgende korstog til Afghanistan og Irak. Vestlige verdier viste seg ikke å være så universelle som Bush og hans neokonservative rådgivere hadde trodd. Sivilisasjonene klasket sammen med et brak. USA ble kvitt Saddam, men fikk ISIS i stedet.

På 1990-tallet gikk det fortsatt an å innbille seg at Kina og Russland gradvis konvergerte mot vestlig frimarkedskapitalisme og liberalt demokrati, i tråd med Fukuyamas tekstbok. Da finanskrisen traff i 2008, gikk det opp for kineserne at keiseren ikke hadde klær. De vestlige ekspertene som hadde flokket til Beijing for å belære om moderne bank og finans, hadde solgt slangeolje. Vestens finansvesen ble avslørt som et korthus. Det markerte starten på Kinas langt mer aggressive fremferd i verdenssamfunnet. Samtidig, med oljeboomen over, tok Putin sin nasjonalistiske vending. Tross Russlands svekkende strategiske posisjon, har Putin klart å stikke imponerende mange torner i siden på Vesten.

Den siste krisen som slo spikeren i kisten for Fukuyamas visjon om historiens slutt, var flyktningkrisen i 2015 – kulminasjonen av en stille og villet krise som hadde akkumulert over tid, riktignok i noe ulik form i USA og Europa, men med mye av samme resultat. Det ble dråpen som fylte begeret og gjorde 2016 til et Annus Horribilis med valgene av Brexit og Trump.

Poenget er at innen 2016 var ideen om en unipolar verdensorden med USA som «a shining city on a hill» ikke lenger liv laga. USA, og Vestens, maktposisjon var blitt radikalt forverret siden Bill Clintons dager. Vesten hadde nå hverken det moralske overtaket, finansiell overlegenhet eller forsprang på fornuft. Tankesmedene hadde kanskje ikke erkjent det, men velgerne hadde.

Trump er et symptom, ikke en årsak. Barack Obama gikk rundt i åtte år og preket om «Hope & Change», men kunne lite gjøre for å stoppe USAs relative svekkelse. Trumps slagord «America First» er egentlig bare en naturlig fortsettelse av en av Obamas utenrikspolitiske maksimer, «Leading from Behind».

En del eksperter, som Steven Pinker og avdøde Hans Rosling, viser i møte med slike innvendinger til at verden i dag er bedre enn noen gang før. Alle piler peker oppover! Mon det. Bildet er fragmentert. Men for «the basket of deplorables» – i Hillary Clintons flatterende ordelag – ser det definitivt ikke rosenrødt ut. Mortalitetsraten for sinte hvite menn øker markant, drevet av opiatepidemien og selvmord. Forventet levealder faller ditto. Medianinntekten for den typiske arbeiderklassen har stått på stedet hvil i flere tiår – tross oppløftende vekst under Trump frem til korona.

At de siste 50 årene har vært en periode preget av relativ stagnasjon – tross veksten i IKT-sektoren – er et faktum man ikke får manipulert til å dekke over. Historieløse kommentatorer snakker ofte om at “alt går så mye raskere i dag”. Men den økonomiske veksten var av et helt annet kaliber i hundreåret fra 1870-1970, slik Robert Gordon har grundig dokumentert i murstenen “The Rise and Fall of American Growth”. Silicon Valley-investoren Peter Thiel spissformulerte det best: “You know, we landed on the moon in July of 1969. Woodstock started three weeks later, and with the benefit of hindsight, that’s when progress ended, and the hippies took over the country”.

Politikk og moral

Med dette som premiss blir spørsmålet fremdeles: Er Trump rett mann for å «Make America Great Again»?

I norske medier har dekningen av Trump vært preget av patosfylte tirader som har overskygget forsøk på seriøs politisk analyse. Kanskje er det fordi vi har levd i en skjermet, privilegert boble, at vi nordmenn ser på amerikansk politikk som om det er et TV-drama. Vi tenderer til å dømme presidenten mer på grunn av hans moralske egenskaper enn på resultatene av politikken han fører. Obama dømmes ikke for sin krig i Libya, men for sine taler om fred i verden. Trump får ingen poeng for fred mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain, eller for ikke å ha startet noen nye kriger, men fordømmes for sin harde retorikk.

Til tross for medias ustoppelige forsøk på utdefinere Trump som en klovn, har han faktisk hele veien hatt en logisk sammenhengende plattform. Det kreves etter min mening mye godvilje for å kunne si det samme om Obama.

Helt siden han lanserte sitt kandidatur ned fra den forgylte rulletrappen i Trump Tower i 2015 – og i TV-intervjuer lenge før det – har Trump hamret på de samme temaene. Et blekt bilde av et dystopisk Amerika styrt av en svak, korrupt og rotten elite, som har latt nasjonen bli akterutseilt av kløktige kinesere og smarte singaporeanere, og bli gjennomsyre av illegale innvandrere.

Trumps gjenvalgssjanser, som allerede hang i en tynn tråd før Covid-19, har ytterligere svekket seg etter pandemien. Det er ikke til å stikke under stol at Trumps håndtering av krisen har vært langt fra hans finest hour, med over syv millioner smittede amerikanere og over 200 000 døde. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner om hvilke land som har håndtert pandemien best eller dårligst og hvor mye eller lite de respektive statsledere skal lastes for det. Og selv om den amerikanske økonomien har kollapset som i andre land, skal man ikke se bort fra at dens større dynamisme kan lede til en raskere innhenting enn for Europas mer sklerotiske økonomier. Man bør nok også merke seg at de største relative vinnerne under pandemien har vært store teknologigiganter som har det til felles å være amerikanske.

Om man skal oppsummere Trumps største bragder nå som hans første periode går mot slutten, og det amerikanske folket skal avgjøre om han fortjener en ny, synes jeg det er på sin plass å trekke frem de følgende:

Ingen nye kriger

Henry Kissinger bemerket at en statsmann aldri vil roses for kriser avverget. Men det faktum at Trump ikke har startet noen nye kriger i Midtøsten eller andre steder, fortjener han mye ros for. En del neokonservative føler seg forrådt av at Trump ikke har sønderbombet Syria og veltet Bashar al-Assads regime for å avslutte den ni år lange konflikten i landet.

Det er dog ønsketenking å tro at en hodestups invasjon av Syria ville vært noen enkel løsning. Joda, situasjonen i Syria er et helvete på jord. Men all erfaring fra Bush’ og Obamas kriger i Irak, Afghanistan og Libya taler for at amerikansk intervensjon kun gjør vondt verre. Obama fortjente aldri fredsprisen en PR-kåt Thorbjørn Jagland prematurt gav ham. Skulle man først gi fredspriser til amerikanske presidenter, ville Trump fortjent den mer.

Skattekutt

Trumps største bragd i Kongressen er utvilsomt skattereformen han fikk gjennomslag for i 2017. Reformen reduserte skattesatsen på inntekt for de fleste amerikanere og kuttet den lite konkurransedyktige bedriftsbeskatningen fra 35 til 21 prosent. Store amerikanske selskaper har uansett ikke vært i nærheten av å betale 35 prosent i praksis, men har istedet akkumulert tusenvis av milliarder av dollar på passive konti i utlandet. Trumps reduserte skattesats for næringslivet reduserer incentivene for slik skattetilpasning, og øker incentivene for å investere i amerikansk næringsliv.

Selv om demokrater skriker ut i påtatt vrede over «skattekutt til de rike», vil nok en reversering av Trump-skattekuttene neppe være øverst på agendaen under en eventuell president Joe Biden. Og joda, med enorme underskudd på statsbudsjettet så langt inn i fremtiden prognosene rekker og vel så det, ytterligere forverret etter korona, kommer ikke skattekutt uten en pris. Men med dagens nullrenteøkonomi, er det et problem for fremtiden, ikke for i dag.

Deregulering

Få, om noen vestlige politikere i nyere tid har kjørt en like hard retorikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers mantra om deregulering av økonomien som Trump. Noen omfattende dereguleringer av hele sektorer for å la nytt næringsliv slippe til er det imidlertid ikke blitt under Trump. Hans bragd – mer beskjedent, men viktig like fullt – ligger i å ha stagget den ustoppelige veksten i reguleringer og skjemavelde. Trumps presidentorder om at minst to reguleringer må fjernes for hver nye som trer i kraft, må således sies å ha hatt ønsket effekt.

Kanskje aller viktigst var det at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, som utvilsomt ville ha ledet til et mylder av nye vekstdrepende reguleringer under en annen president. Trump har så langt ikke lyktes å oppheve Obamacare (Affordable Care Act) i sin helhet, men har effektivt opphevet det individuelle mandatet som tvang alle amerikanere til enten å kjøpe helseforsikring eller å bli belastet med en straffeskatt.

Kina

Trumps nye tollavgifter på stål og aluminium, også kjent som handelskrigen mot Kina, er et grovt verktøy. Risikoen for eskalerende handelskrig er reell. Men en rejustering var nødvendig, og overmoden. USA, og Europa, har altfor lenge vært altfor naive i møte med Kina. Frihandelen har gått for mye den ene veien, og altfor lite den andre. Outsourcingen av produksjon til Kina og andre lavkostland har nå for alvor begynt å bite vestlige selskaper i halen. For mange «luksusvarer», som for eksempel Louis Vuitton-vesker og andre moteplagg, går det ikke lenger an å se forskjellen mellom den «vestlige» originalen og den kinesiske kopien. Kinesiske tog er en blåkopi av Siemens’, und so weiter und so fort.

Men de siste årene har Kina ikke bare evnet å kopiere vestlig teknologi, men også å gå forbi. Bak all den politiske striden, er Huawei et eksempel på dette. Huaweis 5G-teknologi er ikke bare billigere enn vestlige alternativer som Ericsson og Nokias, men bedre. Og, for første gang i år har en kinesisk applikasjon vunnet hjertene til vestlige ungdommer, fremfor alternativer fra Silicon Valley, i form av TikTok. Det er monumentalt. Kineserne har lenge dominert på maskinvare, mens spiser seg nå også inn på mykvare. Altfor lenge har Davos-menn stukket hodet i snøen og ignorert den kinesiske trussel. Trump er den første og eneste som tar trusselen på alvor. Så langt har han ikke vunnet handelskrigen – de er ikke så «good and easy to win» som Trump sa – handelsunderskuddet med Kina økte i 2017 og 2018, men krympet i 2019 til samme nivå som utgangspunktet for Trumps periode. Men handelskrig har kostnader også for Kina. Inntil noen kommer med en bedre strategi, kan det være bedre å ta en myk konflikt, også uten umiddelbar gevinst, enn bare å erkjenne nederlag uten sverdslag. I det minste kjemper Trump en tapper retrett på vegne av amerikansk arbeiderklasse.

Jerusalem

På 70-årsdagen for Israels uavhengighet i 2018 annonserte President Trump at USA ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte den amerikanske ambassaden i det hellige land fra Tel Aviv. Loven om flytting av ambassaden ble vedtatt i Kongressen i 1995, men Trumps tre forgjengere, Clinton, Bush og Obama hadde alle vært for feige til å gjennomføre den. Kritikere på venstresiden hevdet at det var spikeren i kisten for tostatsløsningen. Det er sikkert rett. Med Trump er tiden for top-down fredsforhandlinger mer myntet på å dele ut fredspriser til diplomater enn i Oslo enn å skape fred på bakken i Midtøsten, over. Fred mellom Israel og palestinere vil det aldri bli, ikke en gang Barack Obama holdt ut håp om det. Derimot har Israel, med Trumps støtte sluttet fred med både De forente arabiske emirater og Bahrain. Skeptikere vil si at det var et fait accompli. Likefullt er det historisk, og ville neppe vært mulig uten Trumps utvetydige signal om at USA står på siden til det eneste demokratiet i regionen. Dog, slik feministene ville ha en kvinnelig statsleder, bare ikke den kvinnen (Thatcher), vil diplomatene ha fred, bare ikke Trumps fred.

Og kanskje aller mest betydningsfullt: ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden stod Trump opp for den jødisk-kristne sivilisasjon i en tid preget av moralsk og kulturell relativisme.

U.S. Space Force

Ronald Reagan fikk aldri sitt “Star Wars” program. Derimot, med grunnleggelsen av U.S. Space Force like før jul i fjor, fikk det amerikanske sin sjette og første nye bransje siden etableringen av U. S. Air Force i 1947. Fremtiden vil vise hvilken rolle romstyrken vil spille, men det vil trolig bli en viktig en, og Trump vil stå igjen i historien som styrkens far. 

Nord-Korea

Utenrikspolitiske eksperter liker å gjøre narr av Trumps forsøksvise rapprochement med Kim Jong Uns Nord-Korea. Dette er nok et felt hvor medienes dekning av Trumps presidentskap er skjev og ikke-informativ. Så lenge det er Trump som gjør noe, så er det feil okke som. En kan få inntrykk av at aviskommentatorene i mange tilfeller hadde foretrukket om Trump møtte Nord-Korea med “fire and fury like the world has never seen”, slik Trump advarte i den innledende fasen av hans bromance med “Rocket Man” Kim i 2017. Mens Obama formodentlig hadde blitt hyllet som en Messias av media om det var han som stilte til photo-opp på den nord-sør-koreanske grensen med den korpulente diktatoren, slik Trump og Kim gjorde i 2019. Kanskje er forsoningen mellom Vesten og Nord-Korea dødfødt – alle odds taler for det – men hvorfor dømme den nord og ned på forskudd? Er Trumpiansk fred virkelig verre enn krig. En parallell er verdt å trekke til President Nixons goes to China moment i 1972, som også ble avfeid og latterliggjort av bien pensant-kommentariatet, men som i ettertid viste seg å være et – om noe for vellykket – historisk gjennombrudd. 

ISIS

Mange vil nok alltid huske Obama som apostelen for «Hope & Change». En del av oss andre vil huske ham primært som presidenten som skulle fjerne Muammar Gaddafi, trekke ut amerikanske styrker fra Irak og Afghanistan, og skape fred i Midtøsten – men som etterlot seg ISIS, et kalifat så barbarisk at man må tilbake til den mørke middelalderen for å se dets like, som underla seg store deler av Syria og Irak i et sjokkerende tempo sommeren 2014. De vulgære videoene av vestlige journalister som ble halshugget og henrettet på de mest bestialske vis, stod i grell kontrast til Obamas frasemakeri om «en ny begynnelse».

Kanskje er det begrenset hva Obama kunne gjort, og det var Bush mer enn han som sådde frøene for ISIS’ fødsel i kjølvannet av Irak-krigen. Med Murphys lov for Midtøsten som veiledende prinsipp vil jeg sympatisere med Obamas beslutning om ikke å intervenere militært (en sannhet med vesentlige modifikasjoner) i Syria – tross press fra neokonservative som hisset for å bombe Syria for å opprettholde Amerikas «kredibilitet» etter at Bashar al-Assad krysset Obamas røde linje med bruk av kjemiske våpen i 2013. Jeg kan også sympatisere med hans tilbakeholdenhet med bruk av militærmakt for å overvinne ISIS. Men optikken var slettes ikke god: En hardtslående og tankevekkende demonstrasjon av amerikansk impotens i møte med barbarisme.

Trump har naturligvis blåst så hardt han kan i trumpeten for å ta æren for «beseiringen» av ISIS. Riktignok er ISIS i dag kun en skygge av kalifatet for fem år siden. Men i den grad det kan snakkes om en seier, er det en veldig betinget seier – som det er risikabelt å ta sakseierskap for. Likesom president Obama fortjener begrenset ære for attentatet på Osama bin Laden, fortjener Trump kun begrenset ære for attentatet på Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er først og fremst militære operasjoner, som presidenter kan gjøre lite for å hjelpe (men mye for å skade). Så selv om «seieren» mot ISIS er en viss betinget PR-seier for Trump, fortjener den ikke plass blant hans fremste bragder.

Innvandring

En bærebjelke i Trumps valgkamp i 2016 var en streng innvandringspolitikk. På det har Trump levert. Kritikere hevder at Trump bare har bygget fem kilometer av muren mot Mexico. Det er en påstand som ignorerer det faktum at hundrevis av kilometer med provisoriske gjerder er blitt erstattet med ti meter høy sperring. Regjeringens mål – som synes å være innen rekkevidde – er å ha ferdigstilt 725 kilometer av muren innen årsslutt. Det er riktignok langt lavere enn Trumps opprinnelige mål om mer enn 3200 kilometer med mur. Ei heller har han fått dumpet regningen på Mexico. Derimot har Trump fått Mexico til å samarbeide om å redusere strømmen av illegale grensekrysninger.

Også på flyktningfronten har Trump ført en stram kurs. Antallet ankomne flyktninger under Trump har vært en brøkdel av hva de var under Obama. For neste år har Trump satt et tak på 15 000 flyktninger, ned fra 18 000 i år (en kvote som p.t. ikke ligger an til å bli fylt opp). Dette ville nesten vært lave tall selv i skandinavisk sammenheng, og har i en tid der det er mer enn nok av andre sosiale problemer, i det minste bidratt til å skjerme USA fra «svenske tilstander». Baksiden av medaljen er at den restriktive innvandringslinjen lett kan reverseres dersom Demokratene tar over. Selv om Biden ikke er noen genuin innvandringsliberaler, kan nok hans mer radikale partifeller ventes å presse på for å åpne grensene, om ikke av bedre grunn enn for å gjøre det motsatte av Trump.

Høyesterett

Den mest varige arven etter Trump vil antagelig bli å finne i domstolene. Det ble sagt at høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg kjempet med nebb og klør for å holde seg i live inntil en ny president inntok Det hvite hus. Men hennes bortgang i september åpnet døren for at Amy Coney Barrett kan bli Donald Trumps tredje utnevnelse til den ni mann sterke høyesterettsbenken. Totalt har Trump utnevnt 205 føderale dommere i sin periode, alle på livstid, og like mange dommere til USAs 13 ankedomstoler (53) i sin ene periode som Obama i sine to perioder (55).

Dette skyldes mer flaks (eller skjebne) enn initiativ fra Trump. Men okke som, og spesielt om nominasjonen av den 48 år unge Barrett går gjennom Kongressen, kan det sette et konservativt preg på det amerikanske rettsvesenet i lang tid fremover – selv lenge etter Trump har steget opp til Sankt Peter og sender et hånlig smil ned til sine progressive haters.

Det muliges kunst

Trump gikk til valg i 2016 med lovnad om å «drenere sumpen» i Washington. Det var aldri noen realistisk sjanse for at det kom til å skje. Om den kanskje ikke er pill råtten, har republikken råtnet merkbart det siste halve århundret. Det finnes ingen quick fix. Det ligger i Trumps natur å overdrive. For eksempel var hans lovnader om 4-5-6 prosent økonomisk vekst aldri særlig realistiske. Men politikk er det muliges kunst. Tatt i betraktning de beskrankelser Trump har operert under, mest vesentlig et demokratisk kontrollert Representantene hus i siste halvdel av presidentperioden, står resultatene til mer enn bestått. Selv om Trump kanskje ikke har levert på omfanget av sine løfter fra 2016, har han definitivt levert på retningen. Hvor mange statsledere kan man si det om? Her på bjerget for eksempel, hvilken retning har Erna Solbergs regjering for det nasjonale prosjektet Norge? Annet enn å bygge verdens største stat?

Silicon Valley-gründeren og Trump-støttespilleren Peter Thiel – som var oppvarmingstaler for Trump på republikanernes partikonvensjon i Cleveland i 2016 – har beskrevet Trump som et grovt instrument. Det er nok en beskrivelse mange kan være enige i, uavhengig av om de er enige med Trump eller ikke. Selv er jeg ikke Donald Trumps største fan – det er det jo ifølge Trump Jens Stoltenberg som er. Men jeg er enig med Thiel i at Trump instinktivt treffer rett i de store spørsmålene: at USA har kjempet for mange kostbare og meningsløse kriger i Midtøsten; at USA har båret for mye av byrden for NATO alene, mens Europa har vært gratispassasjer; at USA har latt seg bli rundlurt av Kina og andre fremvoksende økonomier med enveis frihandel; og at den amerikanske økonomien og egentlig det amerikanske samfunnet generelt behøver en gjenfødsel for å, om man skal bruke Trumps ord, «Make America Great Again».

Når råten strekker seg fra overbygningen og langt ned i basisen i samfunnet, er det kanskje et grovt verktøy som behøves for å fasilitere fornyelse, istedenfor flisespikking på fasaden. Både Hillary Clinton og Jeb Bush kunne sikkert holdt finere taler, tvitret i mer anstendige toner og opptrådt mer politisk korrekt, men det er iallefall min klare oppfatning at de ville levert dårligere politiske resultater.

Med kun uker dager igjen til valgdagen peker alle målinger mot et valgskred for Biden og et sviende nederlag for Trump. Men, hvor mye kan man stole på de samme meningsmålingene som var så misledende for både Brexit og Trump i 2016? Det er iallefall vanskelig å få målingene til å rime med bildene av overfylte Trump-rallies på den ene siden og Biden som taler for toppen ett dusin personer på den andre.

Innspurten tok en ny vending da Trump ble innlagt på Walter Reed for behandling for Covid-19 den 2. oktober. Om det ikke ble den bokstavelige spikeren i kisten for Trumps liv, virker konsensus å være at det var spikeren i kisten for presidentens gjenvalgssjanser, etter en debattprestasjon mot Biden som ble universalt fordømt fra kommentatorhold. 

Jeg er ikke så sikker. Det er fortsatt tid og rom for flere vendinger før dette er over. Den Trump som gjenoppstod på den tredje dagen, søndag 4. oktober, var for meg en ny Trump: mindre oransje, hvit skjorte, uten slips, en annerledes og mer behersket stemme. En mer bestefaderlig – eller skal man si “presidential” – utstrålning. For min del var det første gang Trump fremstod som menneskelig. Kanskje er det i satire man finner sannhet i disse absurde tider. Overskriften “Donald The Orange Returns Triumphantly As Donald The White” i (satiriske) Babylon Bee gav iallefall et visst gjengklang. 

Mange sier, som det alltid sies, at årets presidentvalg i USA er det viktigste noensinne. Trump har allerede drept Reagans og Bushs republikanske parti og lagt fundamentet for en ny konservatisme i USA – som har flere interessante, og noen farlige understrømninger. Dette fundamentet vil ikke forsvinne, selv om Trump skulle gjøre det.

Hvis Biden vinner, taler alt for at han vil bli en svært ineffektiv president. Som Hillary i 2016 har Biden ingen distinkt eller sammenhengende agenda. Han er Obama på nytt, uten «Hope & Change»-innpakningen. Som president vil Biden bli holdt i spenn mellom det status quo-orienterte etablissementet som holder ham i den ene enden, og det demokratiske partiets mer radikale kulturmarxistiske fløy, fra Elizabeth Warren og Alexandria Ocasio-Cortez til Antifa og BLM, som vil trekke ham så hardt de kan i den andre. I et slikt landskap er det vanskelig å se hvordan han skal få utrettet mye som helst – isåfall vil det ikke være han selv som er arkitekten.

Derfor ville jeg stemt Trump fremfor Biden om jeg hadde hatt stemmerett i USA. Akkurat nå ser det kanskje ikke ut som det mest sannsynlige utfallet. Trøsten får være at om det verste skulle skje, og demokratene vinner hele treenigheten – Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen – finnes også risikoen for at de overspiller sin hånd og går for radikalt til venstre. Det kan åpne døren for tilbakekomsten av en mer polert og mildere trumpisme allerede om fire år. Med Ivanka Trump som Amerikas første kvinnelige president.

Dog, selv om et Trump-nederlag i år kan vise seg å være positivt for trumpiansk konservatisme lengre frem, ville jeg selv utvilsomt valgt Trump over Biden om jeg hadde retten til å stemme i USA i år. Man må gripe de mulighetene man har her og nå. Bismarck sa i sin tid at statsmannens oppgave er å høre Guds fotspor gjennom historien, og å prøve å henge seg på snippene hans idet han marsjerer forbi. I en tid der tilstanden i flere amerikanske byer begynner å ligne de dystopiske scenene fra fjorårets Joker-film, er det opp til Trump å røske tak i Herrens kappe og stoppe den amerikanske historiens ferd mot det postmoderne, identitetspolitiske, økonomisk livløse, mørke hullet Biden og co lar seg forlede av fristelse ned i.  

PS: En versjon av denne teksten ble først publisert på Minerva den 21. oktober.