Etter å først ha blitt kjent for å dokumentere at eksperter spår fremtiden like dårlig som pilkastende sjimpanser, slår Philip Tetlock i akt to et hardt slag for at det faktisk er mulig å skue inn i fremtiden. 

Superforecasting - The Art & Science of Prediction
Philip Tetlock & Dan Gardner
Random House, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

I en nylig kronikk i DN fortalte Jonas Gahr Støre at han setter pris på New York Times-spaltist Tom Friedmans tekster, som gir enkle forklaringer på en kompleks verden. Friedman er kjent for å si dype ting som at “the world is flat” og senest nå at vi er i en “Age of Accelerations.” Dette er sitatvennlig material for partiledere. I tillegg er Friedman en av ekspertene på Manhattan som antas å ha fingeren på pulsen for hva som skjer, og vil skje i Midtøsten. Så når en partileder siterer Friedman, høres partilederen ut som han forstår verden. Men hvor presis er egentlig en ekspert som Tom Friedman?

Sjimpanser og eksperter

For å få svar på det spørsmålet burde Gahr Støre lese Philip Tetlocks bok, “Superforecasting – The Art & Science of Prediction.”  Tetlock erpsykologiprofessor ved University of Pennsylvania, han ble viden kjent for sin bok fra 2005, “Expert political judgment: How good is it? How can we know?”, som summerte opp resultatene fra et massivt tyveårs forskningsprosjekt (fra 1984-2004), hvor 284 profesjonelle eksperter, hvis levebrød involverte å spå økonomiske og politiske trender og hendelser, skulle gjøre nettopp dette i et kontrollert eksperiment. Ekspertene ble stilt spørsmål om krig, økonomi, aksjer, politiske valg og andre dagsaktuelle emner. Resultatene var nedslående. Punchlinen som festet seg i media, og som Tetlock ikke sa imot: Den gjennomsnittlige ekspertens spådommer var ikke mer presise enn en pilkastende sjimpanse.

“Superforecasting” er akt II. Tetlock hadde nemlig etterhvert gått seg lei av spøken om ekspertene og sjimpansene. For gjennomsnitt kan mislede. Så man nærmere på resultatene fra Expert Political Judgment-prosjektet (EPJ) var det nemlig to distingverbare grupper av eksperter. En gruppe feilet å gjøre bedre enn randomisert gjetning, og som i mer langsiktige spådommer (tre til fem år ut i tid) til og med tapte mot sjimpansen. Men noen gjorde det bedre enn sjimpansen, om enn med en så tynn margin at det var all grunn til ydmykhet.  

Tetlock fikk imidlertid blod på tann til å utforske nærmere om det faktisk er mulig å spå fremtiden. Det samme var amerikanske etterretningstjenester, som etter den forsmedelige etterretningssvikten før og under Irak-krigen – oppsummert av daværende CIA-direktørs famøse utsagn at det var så sikkert som en “slam dunk” at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen – var i modus for selvransakelse. En følge av det var Intelligence Advanced Research Projects Agency som ble opprettet i kjølvannet av Irak-fiaskoen i 2006, modellert etter forsvarsdepartementets legendariske innovasjonsfabrikk DARPA, med formål om å gjøre visjonær forskning og levere innovativ teknologi for å gi USA overveldende etterretningsfortrinn. Det var med dette bakteppe at IARPA og Tetlock i 2010 gikk sammen om å starte The Good Judgment Project (GJP).

I løpet av en fireårsperiode fra 2011 til 2015, stilte Tetlock og co 500 spørsmål av typen: “Will any NATO member invoke Article 4 or Article 5 before 1 January 2018?” “Before 1 January 2018, will there be a lethal confrontation in the South or East China Sea between the military forces, militia, or law enforcement personnel of China and another country?” “Will India or Pakistan launch a ground offensive in Kashmir before 1 June 2017?” Hvem som helst kunne melde seg på. Det gjorde over 20.000 personer. 3.200 passerte de innledende psykometriske testene, hvorav 2.800 var igjen etter det første hele året. Det genererte over en million prognoser totalt, (man kunne oppdatere prognoser på samme spørsmål, da registrert som en ny prognose – en hyperaktiv deltager gjorde i løpet av ett år 2.271 prognoser på til sammen 140 spørsmål). I begynnelsen av eksperimentet var det fem lag med i konkurransen, pluss en kontrollgruppe. Den kollektive visdommen til deltagerne i GJP utgjorde ett lag. I tillegg var det lag fra University of Michigan og MIT. I første år slo GJP kontrollgruppen med 60 prosent. I år to med 78 prosent. Etter år to ble de andre lagene droppet fra eksperimentet. Fasiten var tydelig. Noen personer har en reell og målbar evne til å bedømme fremtidige hendelser. Blant de 2.800 individuelle deltagerne i GJP var det etter år en, 58 “superforecasters” – med en gjennomsnittlig Brier-score på 0,25 versus 0,37 for de øvrige deltagerne, (det vil kort si at i binære spørsmål hvor utfallene var enten 0 eller 1, var superforecasterne i snitt bare 0,25 unna rett svar, mens en pilkastende sjimpanse ville hatt en Brier-score på 0,5). Til argumentet om at det må ha skyldtes tilfeldigheter at noen var så presise, har Tetlock motargumentet klart: superforecasterne ble bedre for hvert år som gikk, med Brier-score helt ned på 0,14 for de beste.

Hvordan bli en superforecaster

Daniel Kahneman stilte Tetlock det sokratiske spørsmålet: “Do you see them as different kinds of people, or as people who do different kinds of things?” Så hvem er superforecasterne? Og hva er det de gjør? De er vitterlig en eklektisk gjeng, som har mer til felles i hva de gjør enn hvem de er. De fellestrekkene som går igjen er at de har et åpent sinn, er nysgjerrige, intellektuelt ydmyke, selvkritiske og fokuserte. Veldig mange av dem er også kvantitativt anlagte – selv om de sjelden benytter avanserte matematiske metoder  – og går i kategorien for “newsjunkies.” Tetlock er nøye med å understreke at de 2 800 personene som fullførte det første året av forskningsprosjektet, langt ifra er noe representativt utvalg av befolkningen. De scorer høyere på intelligens- og kunnskapstester enn 70 prosent av befolkningen. Superforecasterne scorer bedre enn 80 prosent av befolkningen. Men de er ikke nødvendigvis i den øverste prosentilen blant de med en IQ over 135 – som Tetlock uansett anser som et problematisk konsept.

Da Tetlock satte igang EPJ-prosjektet i 1984, hadde Kahneman fremmet en løs hypotese om at folk armert med heftige doktorgrader og titler, ikke nødvendigvis var nevneverdig mer presise enn oppmerksomme lesere av The New York Times. Det viste seg å stemme ganske bra. Superforecasterne kan være alt fra pensjonerte dataprogrammerere og software-ingeniører, til arbeidsløse fabrikkarbeidere og matematikkprofessorer. De har flere likheter i metode. Superforecasterne bryter ned hvert problem til sine ulike komponenter; skiller så klart som mulig mellom kjente og ukjente faktorer, (knowns og unknowns, known unknowns og unknown unknowns i Donald Rumsfelds terminologi); lar ingen forutsetninger stå uimotsagt; ser problemet utenfra (the outside view) og setter det i perspektiv som nedtoner problemets unikhet til fordel for å behandle det som ett spesielt tilfelle av et generelt fenomen; før de deretter går over til å beskue problemet innenfra (the inside view), hvor man toner opp problemets unikhet; utforsker likheter og forskjeller i sin egen analyse versus andres, inkludert prediksjonsmarkeder, og annen  informasjon som kan gi et bilde av “crowd wisdom.”  Så til slutt syntetiserer superforecasterne all informasjon ned til en singulær visjon, uttrykt som et finraffinert forecast. Men de beste superforecasterne stopper ikke der, de oppdaterer sine forecasts kontinuerlig i takt med ny informasjon, og de vegrer seg ikke for å skifte mening. Som Keynes (angivelig) sa: “When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” Eller i Isaiah Berlins terminologi, så er superforecasterne, uten unntak, rever, som vet mange små ting, i motsetning til piggsvin, som bare vet én stor ting.

Et eksempel var spørsmålet: “Will there be an attack carried out by Islamist militants in France, the Uk, Germany, the Netherlands, Denmark, Spain, Portugal or Italy between 21 January and 31 March 2015?” som altså ble stilt rett etter Charlie Hebdo-terroren i Paris. Hvordan skal man svare på det. Den pensjonerte software-ingeniøren David Rogg i Virginia, lot seg ikke rokke av følelser men tilnærmet seg materien med et kjølig objektivt blikk. Han begynte med å sjekke Wikipedia hvor mange terroraksjoner det hadde vært i de aktuelle landene siste fem år. Seks. Ergo var baseraten 1,2 angrep per år. Det var utenfraperspektivet. Men så switchet han over til innenfraperspektivet. Mye hadde endret seg det siste året, med ISIS’ fremmarsj og en høy økning i fremmedkrigere som reiste fra europeiske land til Midtøsten, og eventuelt i retur. Rogg anså derfor at data fra 2010 og tidligere ikke lenger var relevant. Følgelig steg baseraten til 1,5 terrorangrep per år. På den annen side hadde Charlie Hebdo ført til strengt innskjerpede sikkerhetstiltak, som i teorien burde redusere terrorfaren. Netto netto anså han derfor at baseraten for terrorangrep var økt ⅕ til 1,8 angrep per år. Med 69 dager igjen av forecastperioden, regnet han ut sannsynligheten for angrep til 0,34, (69/365*1,8).

Djevelen i detaljene

De som er litt rundere i kantene vil kanskje si, er det noen forskjell på 34/66 og 50/50? Ja, det er det. Det er eksakt det som skiller superforecastere fra spåkoner og lekfolk. Granulariteten i deres prediksjoner er det som over tid gjør at de som opererer med finjusterte 34/66 heller enn grove 50/50 over tid får en bedre track record. Faktisk viste Tetlocks undersøkelser at dersom han avrundet superforecasternes sannsynligheter til nærmeste femmer (slik at Roggs 34/66 ville blitt til 35/65), gav det vesentlig negative utslag på deres Brier-score.

Et eksempel Tetlock nevner er “Operation Geronimo” mot Osama bin Laden i 2011, både den virkelige versjonen og den filmatiserte versjonen i filmen Zero Dark Thirty. I filmen har agenten “Maya” i sedvanlig klisjefylt Holloywoodstil fått heltinnerollen. Mens den fiktive CIA-direktøren Leon Panetta i filmen blir oppgitt over at undersåttene hans ikke kan bli enige om hvor stor sannsynlighet det er for at Osama bin Laden faktisk befinner seg i det mystiske komplekset i Abbottabad, Pakistan, stepper Maya inn i beslutningsvakuumet. I motsetning til de andre som “nøler” om bin Laden er der eller ikke, er Maya 100 prosent sikker(!) på at bin Laden er i Abbottabad – til stor lettelse for en oppgitt Panetta. Endelig noen som kan gi et klart sorthvitt svar, som kan ageres på.

Men virkeligheten er selvsagt ikke slik. Kun idioter er 100 prosent sikre på noe. Maya hadde ikke informasjonsgrunnlag til å være 100 prosent sikker. I virkeligheten burde hun fått sparken. Den virkelige Panetta ville ikke ha skråsikre idioter. Team-lederen hans følte seg imidlertid komfortabel nok til å fortelle Obama i Situation Room at bin Laden med 95 prosent sikkerhet befant seg i komplekset. Andre team-medlemmer var alt mellom 30 til 80 prosent. Tetlock kalkulerer (basert på ufullstendig informasjon fra Mark Bowdens bok “The Finish: The Killing of Osama bin Laden”) at konsensus lå rundt 70 prosent sannsynlighet for at bin Laden var der. Og 30 prosent sjanse for at han ikke var der. Obama derimot, oppsummerte: “this is 50/50, a flip of the coin.” topp en halv. 70/30 er ikke 50/50. Dog er det ofte at uttrykket 50/50 brukes uten at det er ment litterært. Det kan godt hende det var det Obama gjorde. Men det er også en mer skremmende mulighet, at Obama gikk i en kognitiv felle som er typisk når en konfronteres med ny informasjon, men ikke klarer å trekke ny kunnskap ut av informasjonen. Nemlig, to revert to the ignorance prior.

Kognitive fallgruver

Superforecasterne går sjelden i slike feller. De er dyktige til å ta innover seg ny informasjon og bake denne inn i sine forecasts. I tillegg er de mye mer tidssensitive enn de fleste.  Tetlock og co stilte spørsmålet om hvor sannsynlig det er at Assad-regimet i Syria ville falle i løpet av de neste tre månedene til en gruppe superforecastere og en gruppe ikke-superforecastere. To andre grupper, en til bestående superforecastere og en til av ikke-superforecastere, ble spurt hvor sannsynlig det var at Assad-regimet ville falle i løpet av de neste seks månedene. Mens respondentene som ikke kvalifiserte til superforecaster-status svarte mer eller mindre identisk på begge spørsmålene, 40 prosent sjanse for at Assad ville falle innen tre måneder og 41 prosent innen seks måneder, var superforecasterne både mye mer tidssensitive og konservative. De svarte at det bare var 15 prosent sjanse for at det ville være natta for Assad innen tre måneder, og 24 prosent innen seks måneder.

Slik scope insensivity er ett av mange eksempler på kognitive fallgruver mennesker ofte går i. Tilfeller hvor det Daniel Kahneman kaller hjernens implusive System 1 finner snarveier, før hjernens mer analytiske System 2 har rukket å prosessere informasjonen. Ofte er disse snarveiene livsnødvendige, som når man instinktivt løper fra en antatt løve som beveger seg i gresset. Men i mer kompliserte spørsmål kan System 1 lede oss på villspor. Superforecasterne er nesten umenneskelig gode på å bruke System 2 til å dobbelsjekke og eventuelt overstyre System 1. Her nevner Tetlock også Magnus Carlsen, som finner sine fleste trekk på intuisjon (System 1), men så bruker lang tid på å kontrollsjekke før han flytter brikken (System 2). en typisk fallgruve er at man bytter å svare på et vanskelig spørsmål til fordel for å besvare et enklere proxy-spørsmål. For eksempel at spørsmålet om enten franske eller sveitsiske obduksjonsrapporter vil finne spor av det radioaktive stoffet Polonium 210 i Yasser Arafats lik, i manges hoder blir til “har Israel forgiftet Arafat?” Eller at spørsmålet om Japans (nasjonalistiske) statsminister Shinzo Abe ville besøke Yasukuni-helligdommen til ære for falne japanske soldater (inkludert krigsforbrytere, hvilket gjør at Kina flyr i flint hvis en japansk statsminister besøker tempelet), forvrenges til å bli et spørsmål om en rasjonell japansk statsminister ville besøkt stedet.  

Ego over empiri

I motsetning til i Tetlocks Good Judgment-prosjekt er det sjelden at spådommer måles i den virkelige verden. Det er liten etterspørsel  etter det, og få som har incentiver for å gjøre det. Da Tetlock gjennomførte sitt første EPJ-prosjekt, var det få profilerte eksperter som ønsket å delta – de må åpenbart ha sett større nedside enn oppside ved å utsette sine ekspertspådommer for granskning. Derfor fortsetter media å fylle forsidene med sjeføkonomer som kommer med nye spådommer om det ene og andre, mens treffsikkerheten til deres spådommer i svært liten grad blir målt. “Alle” kan dermed påstå å ha hatt rett – se for eksempel hvor mange økonomer som utgir seg for å ha spådd finanskrisen etter den skjedde, en langt større gruppe enn de som advarte om en mulig finanskrise før den inntraff. I tillegg er de fleste ekspertspådommer, når man leser dem med argusøyne, så vage, garderte og ikke minst tidsubestemte at de ikke lar seg måle uansett. Så når Tom Friedman-fans sier ting som at “he nailed the Arab Spring” eller “he was prescient on NATO expansion,” er det nærmest umulig å si om Friedmans spådommer har vært rette eller gale. Uansett hvordan fremtiden utvikler seg, vil Friedman ti år frem i tid kunne si at han tok helt rett i at “the world is flat” og at verden gikk inn i en “age of accelerations,” og partiledere vil fortsette å sitere ham som et orakel.  

Istedenfor vitenskapelig objektivitet og måling, er Tetlock lei av at den offentlige ekspert-debatten synker ned til subjektiv jeg har rett-du tar feil-blodfeider mellom guruer som Niall Ferguson og Paul Krugman, som kan være god underholdning, om enn mindre opplysende. Ingen betviler hverken Krugmans eller Fergusons kognitive evner, men det er heller ingen som betviler deres ego.

Ego kan ofte komme i veien for objektive vurderinger. Tetlock viser til den romerske medisinguruen Galen, som full av selvtillit uttalte at: “Det er jeg, og jeg alene, som har avslørt medisinfagets sanne vei.” Hvis syke som ble gitt Galens eliksir ble friske, var det klart at medisinen virket. Hvis de døde, som flertallet gjorde, etter de ble gitt eliksiren, var det åpenbart at de ville dødd uansett. Det var ikke noe behov for eksperimenter. Romertiden er lenge siden, men det er først relativt nylig at medisinfaget har tatt besluttsomme steg i en mer vitenskapelig retning. Tetlock forteller også om motstanden pioneren for randomiserte kontrollerte studier, Archie Cochrane, møtte i det britiske helsevesenet, NHS. I likhet med romerske Galen følte ikke etterkrigstidens NHS noe behov for vitenskapelig validering av det de holdt på med. Cochrane, som selv ble erklært godt på vei død og operert for en lungekreft han ikke hadde, døpte dette fenomenet “the God complex.”

Assumption is the mother of all…

Et felt hvor spådommer om fremtiden lenge har stått sentralt er etterretning. De fleste lands etterretningstjenester har et ønske om i det minste ha en viss forståelse for mulige fremtidsscenarier, og hvilken effekt ulike scenarier kan ha på nasjonale sikkerhetsspørsmål. Historikeren Sherman Kent var en pioner på dette feltet i den amerikanske etterretningstjenesten. Etter bruddet mellom Jugoslavia og Sovjetunionen, slapp Kent og hans kolleger i mars 1951 ut National Intelligence Estimate (NIE) 29-51, som inneholdt følgende spådom: “although it is impossible to determine which course of action the Kremlin is likely to adopt, we believe that the extent of [Eastern European] military and propaganda preparations indicates that an attack on Yugoslavia in 1951 should be considered a serious possibility.” I de fleste tilfeller ville dette passert som klart og tydelig språk. Men da Kent etterpå snakket med en senior tjenestemann i utenriksdepartementet, ble han spurt: “By the way, what did you people mean by the expression “serious possibility”? What kind of odds did you have in mind?” 65/35 i favør av sovjetisk intervensjon, svarte han. Tjenestemannen ble forfjamset, han hadde tolket “serious possibility” som mye lavere enn 65 prosent. Kent ble smått satt ut. Han bestemte seg for å undersøke med sine egne analytikere, hva de egentlig hadde hatt i hodet. Da fikk han en real kalddusj. Med den samme beskrivelsen, “serious possibility,” hadde team-medlemmene ment alt fra 80/20 i favør av intervensjon til 20/80 mot sovjetiske krumspring.

Kent gikk inn for å innføre mer rigorøsitet i etterretningsestimatene, blant annet ved å ta i bruk en tabell med faste verbale uttrykk for ulike sannsynligheter, for å unngå misforståelser. Men han møtte motstand, og ble blant annet kalt for å være en bookmaker. Kent svarte på tiltale:  “I’d rather be a bookie than a goddamn poet.”

At Kents initiativer for å gjøre etterretningsvirksomheten mer vitenskapelig fikk begrenset fremgang, ble manifestert under Bay of Pigs-fiaskoen på Cuba i 1961. President Kennedys militære sjefsnemnd hadde gitt operasjonen en “fair chance of success,” noe Kennedy åpenbart tolket som gode odds. Mannen som stod bak utsagnet dog, uttalte senere (om det var sant eller ei) at han hadde ment en odds på 3/1 mot suksess, altså en sannsynlighet på kun 25 prosent for å lykkes. Isåfall snakket den militære sjefsnemnden og Det ovale kontor rett forbi hverandre, med fatale følger.

Ikke bare var det en fundamental frakobling mellom de militære og de politiske om hvor gode sjanser operasjonen hadde for å lykkes, men de operasjonelle forutsetningene for misjonen var også totalt urealistiske. Teorien var fin. De angripende styrkene skulle gå i land og forme et brohode ved foten av Escambrayfjellene. Dersom de mot formodning ikke fikk umiddelbart gjennombrudd, var planen å gjøre retrett opp i fjellsidene, hvor de kunne slå seg sammen med andre anti-Castro-rebeller. MEN, det var bare ett lite problem. Landingspunktet var blitt endret mellom den opprinnelige og endelige planen. Styrkene skulle nå gå i land i den famøse grisebukten. Men retrett-planen var fortsatt den samme. Da invasjonen feilet, innebar det at rebellene måtte krysse milevis med tett jungel for å nå fjellsidene de hadde ment å søke ly i. Istedet ble de alle fanget eller drept. Denne plansvikten hadde simpelthen gått hele Camelot hus forbi.

Tilsvarende under Vietnamkrigen, da den såkalte Dominoteorien var i vinden – at hvis et land i regionen falt under kommunismens trollbindelse, ville alle andre følge etter. En av tankelederne for denne hypotesen, forsvarsminister, tidligere Fordsjef og senere Verdensbankpresident, Robert McNamara, innrømmet senere i sine memoarer at ingen seriøs analyse av eller prediksjoner om dominoteorien ble gjort før i 1967, fire år etter eskaleringen av Vietnamkrigen. “The foundations of our decision making were gravely flawed. We failed to analyze our assumptions critically, then or later,” skrev McNamara. McNamaras effektivisering av Fords bilproduksjon og optimalisering av det amerikanske militærets logistikkoperasjoner under andre verdenskrig, hadde gitt ham ry som en Whiz Kid. Men det var til liten hjelp hvor optimale hans statistiske løsninger var, hvis modellen var bygget på feilaktige forutsetninger. De 58.000 amerikanske livene som gikk tapt i de vietnamesiske tropene ble således en dyr lærdom av Churchills sitat om at: “However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results.”

Kan vi skimte fremtiden?

Tetlock har troen på at vi med mer vitenskapelig prognostisering og bedre måling kan ta i det minste små steg mot en bedre verden. Han viser til Microsoft-grunnlegger Bill Gates’ utsagn om at han “have been struck by how important measurement is to improving the human condition.” Australias ambassadør til Israel har skrevet interessant om hvordan den australske ambassaden innførte ideene fra Superforecasting, og derigjennom oppnådde mer struktur og profesjonalitet i sitt diplomatiske arbeid. Her ser Tetlock både en rolle for superforecastere, som er skarpe på å finne svar, men også guruer som Friedman, som kan være gode til å stille pertinente spørsmål. Som Tetlock noterer, selv om Friedman tok feil om både masseødeleggelsen og var tilhenger av irakinvasjonen, stilte han et meget godt spørsmål: “Is Iraq the way it is today because Saddam Hussein is the way he is? Or is Saddam Hussein the way he is because Iraq is the way it is?” Ved å kombinere de som kan stille gode spørsmål med de som kan analysere seg frem til gode svar, kan vi potensielt forstå mer av verdens gang.

Andre er mer skeptiske. Nassim Nicholas Taleb, som tidvis både har forfattet akademiske artikler sammen med Tetlock og feidet brutalt med ham på Twitter, Taleb mener at den type fremtidsprognostisering som Tetlock holder på med i Good Judgment-prosjektet er en dåres ærend. Historien kravler ikke, den hopper, fremholder Taleb, som har popularisert konseptet om Black Swans – uforutsigbare hendelser med enorme konsekvensker. “What matters can’t be forecast and what can be forecast doesn’t matter.” Taleb mener altså ikke bare at prognoser kan være ubrukelige, men direkte harmfulle, da de innbyr til en falsk sans av sikkerhet. Det er dog ikke helt sorthvitt. Tetlock argumenterer at flere hendelser som ofte beskrives som sorte svaner (og som Taleb aldri ville definert som sorte svaner) i realiteten er grå svaner. For eksempel 11. september. På mange måter stereotypen på en Black Swan: totalt uforutsigbart, en sjokkerende overraskelse, kolossale konsekvenser og paradigmeskiftende ringvirkninger. Men var det egentlig det? I 1994 ble et komplott for å krasje et fly inn i Eiffeltårnet stoppet. I 1998 hadde amerikanske luftfartsmyndigheter analysert et scenario hvor terrorister kapret Fedex cargofly og krasjet i World Trade Center. I 1993 hadde World Trade Center blitt forsøkt bombet. I løpet av våren og sommeren 2001 mottok eller snappet amerikanske myndigheter opp flere konkrete signaler om at al-Qaida planla større terrorangrep mot USA. 11. september var kun en Black Swan i den grad man ikke hadde absorbert tilgjengelig informasjon. Det er riktigere å beskrive 11. september som en grå svane.

Ergo, er det positive man kan trekke fra 11. september, at slike hendelser kan forutses. Å se decennier frem i tid har Tetlock ingen illusjoner om at er innen menneskets rekkevidde. Men å se fra noen måneder til noen år frem i tid, og da vel og merke ikke som én sikker fremtid men som sett av sannsynlighetsvektede mulige fremtider, det er oppnåelig. Mer kan vi ikke be om.

Strugatskij-brødrenes nylig engelskoversatte “The Doomed City” om hvordan drømmen om Utopia leder til Dystopia, er sovjethumor på sitt mørkeste og beste – (og en bok som burde leses av hele partisekretariatet i Miljøpartiet de grønne).

The Doomed City
Boris og Arkadij Strugatskij
Chicago Review Press - Rediscovered Classics, 2016 
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Strugatskij-brødrene, Arkadij og Boris, var enormt populære i Sovjetunionen, mest kjent for Roadside Picnic (ikke lest av denne anmelder), som etterhvert også gav dem anerkjennelse fra den sovjetiske intelligentsiaen. På 1970-tallet ble bøkene deres trykket i et førsteopplag på 500.000 bøker – som ville tjent dem en formue, hvis det var i et kapitalistisk samfunn. Men selv det var ikke nok, kun de privilegerte fikk tak i bøkene med en gang. Resten måtte stå i kø. Men var det en ting de kunne i Sovjetunionen, så var det å stå i kø; én måned for en bok, fem år for en bil, ti år for en leilighet, 20 år for Utopia.

Farlig tankegods

“The Doomed City” var imidlertid for farlig. Den ble skrevet i 1972, men ikke publisert før først 16 år senere, i 1988, etter begynnelsen på Gorbatsjovs perestroika og glasnost-politikk. Boken ble så oversatt til en rekke språk, men først oversatt til engelsk i 2016. Den er kanskje ikke fullt så aktuell i dag, men Strugatskij-brødrenes mørke russiske humor og evne til å ta på kornet både idealismen og fåfengtheten i Sovjetunionens store kommunistiske prosjekt, gjør den til en sann fryd å lese likevel.

“The City” er en by som ligger mellom en uendelig høy gul vegg (“the yellow wall”) og en endeløs avgrunn (“the abyss”) Sør for byen er en myr – slik St. Petersburg i Peters tid ble bygget i et høyst uegnet myrlandskap – til nord en ørken. Solen skrus på klokken åtte om morgenen, og skrus av om kvelden. Det er uklart om dette er noe sted i verden, ute i verdensrommet eller kanskje i noen slags gigantisk fisketank, slik noen av hovedpersonene spekulerer. I byen drives “The Experiment”; befolkningen i byen er hentet fra ulike steder i verden på ulike tidspunkter i det 20. århundre. De snakker alle samme språk, (men uklart hvilket), og de har alle hver sin Mentor – gåtefulle skapninger som iblant dukker opp og gir veiledning, før de like raskt fordunster.

Den litt opplyste leser vil allerede basert på disse opplysninger forstå at dette må ha vært en meget kontroversiell bok i sin tid, full av partifiendtlige tanker. For selv om handlingen i “The City” ikke foregår i Sovjetunionen, var byen ingen ren abstraksjon, men en fiktiv tilsløring av Strugatskij-brødrenes egen hjemby, Leningrad.

Hovedpersonen, Andrej Voronin, er en standard Ny Sovjetmann (novy sovetsky chelovek), hentet ut fra nettopp Leningrad i 1951. Astronom av utdannelse, er Voronin satt til jobben som søppeltømmer (eller gjenvinningsoperatør kalles det kanskje i dag) i “The City.” Voronin er høyst tilfreds med det, og har ingen revisjonistiske tanker. I samtale med en som forlot Russland i 47 of lurer på hvordan det siden er gått med forholdene på landsbygden, kan Voronin svare at: “Klart, de har gjenoppbygget alt, de reduserer priser hvert år…Jeg har ikke vært på landet etter krigen selv, men det er sant, basert på filmer og bøker, så er livet på landet veldig bra nå. Samtalepartneren stiller seg tvilende, men ikke Voronin.

Fra Gosplan til Veireno

For en historie om jakten på Utopia begynner Strugatskij-brødrenes “The Doomed City” på et passende sted; søppelfyllingen. Sammen med kameratene Wang og Donald, samler Voronin  søppel i natten. Som en god arbeider skraper Wang entusiastisk sammen de siste søppelrestene fra gaten. Donald, en amerikansk professor, virker derimot misfornøyd, av uforklarlige årsaker. Voronin avstår derfor fra sin sedvanlige tirade om professorers uegnethet til å gjøre “ekte arbeid”, og forsøker heller å lette på Donalds sinn med en god gammel russisk anekdote: “Once upon a time in a little town there lived two night-soil men — father and son. There weren’t any sewers there, only pits full of slurry. And they scooped that shit out with a bucket and poured it into their barrel, and what’s more, the father, as the more experienced specialist, went down into the pit, and the son handed the bucket down to him from above. Then one day the son lost his grip on the bucket and dumped it back on his old man. Well, his old man wiped himself down, looked up at him, and said bitterly, ‘You’re a total screwup, a real lunkhead. No good for anything. You’ll be stuck up there your whole life.’”

Livet i Sovjetunionen kunne neppe blitt bedre fanget opp i én enkel anekdote. 

“En kø er en kø”

Scenen når Voronin, Donald og Wang kommer frem til søppelfyllingen, og møter deres jødisk-intellektuelle venn Izya Katzman, er som tatt ut fra Veirenos Oslo, i sin komplette absurditet. I Eksperimentet skal alt søppel telles, det er tross alt vitenskapelig kommunisme. En mann er derfor satt til å telle alle søppelbilene som ankommer fyllingen samtidig. Naturligvis former det seg en lang kø. Donald blir frustrert, til dels Voronin også. Ikke Katzman: “Selvsagt, hvis Donald hadde ansvaret, ville han anlagt en god vei her, med exit-ramper for å dumpe søppelet.” “Så hvorfor gjør ikke sjefene det,” konfronterer Voronin. “Hvorfor skulle de?” svarer Katzman entusiastisk. “Tenk på det. Blir søppelet fjernet? Ja, det blir det. Blir mengden søppel registrert? Ja det blir den. Systematisk? Åja. Ved månedslutt blir en rapport presentert: denne måneden ble så mange flere søppeldunker tømt enn forrige måned. Ministeren er fornøyd, borgermesteren er fornøyd, alle er fornøyde, og hvis Donald ikke er fornøyd, vel, ingen tvang ham til å komme hit – han er en frivillig.” En kø er en kø.

Men køen er ikke nattens eneste problem. Plutselig kommer hordevis av sølvryggede skapninger ned en skråning. Det tar en stund før Voronin og co klarer å identifisere hvem de er. Bavianer. Mengder av dem. Sluppet løs i byen av de ansvarlige for Eksperimentet. Det blir et salig kaos. Men hvorfor? Feil spørsmål. Hvorfor ikke? Det er ikke noe hvorfor. “Eksperimentet er Eksperimentet.” Selv hvor fjernt det høres ut å slippe løs horder av bavianer i byen, er det bare et spørsmål om graderingsforskjell, ikke artsforskjell fra hva Lan Marie Nguyen Berg og sosialeksperimentelle partifrender i Miljøpartiet de grønne kunne funnet på. Hvorfor ikke? Ikke stopp med dieselforbud. Slipp bavianer løs på Ring 3. Biltrafikken vil bli kraftig redusert. Selv om Mentorenes eksperimenter i “The City” foreløpig er mer ekstreme og absurde enn MDGs eksperimenter på Oslos befolkning – er  parallellene klare hva tankesett angår: befolkningen er forsøkskaniner i Partiets prosjekt.

Marxistisk-Leninistisk vitenskap

Om man er interessert i nyansene i kommunismevitenskap er det også mye å like i denne boken. Som når Voronin, Katzman og den tidligere Wehrmacht-offiseren Fritz Heiger med flere diskuterer om Eksperimentet er en fortsettelse eller uavhengig av Stalins sak.

Katzman: “Og hva får deg til å tro at Mentorene fortsetter Stalins sak?”

Voronin: “Men hvilken annen sak kunne de hatt? Det er bare en sak på jorden verdt å kjempe for – å bygge kommunismen! Det er Stalins sak.”

Katzman: “Det er en D for deg i grunnleggende Vitenskapelig Kommunisme. Stalins sak er å bygge Sosialisme i ett land, konstant kamp mot imperialisme, og utvidelse av den sosialistiske leiren til å omfatte hele verden. Jeg kan ikke helt se hvordan du kan oppnå de målene her.”

Voronin: “Din dogmatiker! Du er en Talmudist og doktrinær, Og generelt en metafysiker. Du ser ingenting men formen. Det er irrelevant hvilken form Eksperimentet tar! Men det kan bare ha det samme innholdet, og kun ett sluttresultat: etableringen av proletariatets diktatur i allianse med de arbeidende bøndene-”

Anticity

Som en del av Eksperimentet blir alle innbyggerne i byen rutinemessig rotert mellom ulike yrker – i et sant egalitært system. Voronin starter som søppeltømmer, men blir senere i boken omplassert som etterforsker, avisredaktør og politisk redaktør. Som etterforsker blir han satt til å løse mysteriet med Den røde bygningen som beveger seg rundt i byen og mistenkes å ha stått for en serie mistenkelige forsvinnelser, som det mistenkes at en opposisjonell “Anticity” kan stå bak. Den paranoide kampen mot imaginære eller reelle trusler innenfra og utenfra står sentralt i historien. Spionasje, sabotasje og subversjon. Nihilister, fritenkere, anarkister og elementer som har mistet troen på saken, som motarbeider Eksperimentet. Svekkelse av moral, nedbrytning av idealer, agitasjon for å sette grupper opp mot hverandre. Skepsis.

Voronin får se byens samfunnskollaps fra ulike perspektiver. Han mister ikke troen på Eksperimentet. Men han blir mer og mer paranoid til sabotasjen han ser overalt. Situasjonen blir stadig mer tåkete. Samfunnsordenen bryter sammen. Revolusjon? Eller en del av Eksperimentet. Eks-Wehrmachtoffiser Heiger blir president. Er Mentorene fortsatt i kontroll? Voronin blir hans politiske rådgiver, og sammen må utrydde fiendtlige elementer. Voronin blir leder for en stor ekspedisjon til områdene nord for byen, hvor det er helt ukjent hva som befinner seg.

Med all usikkerheten og vagheten i historien kan det være vanskelig for leseren å orientere seg i handlingen – hva er reelt, hva er imaginært. Meget mulig er det et bevisst grep fra Strugatskij-brødrene, da det har den effekt å på et vis gjenskape den usikkerhet, redsel og paranoia innbyggerne i Sovjetunionen må ha levd under. Som sovjeterne må leseren være konstant på tåhev, for å holde seg på riktig side av korrekt partidoktrine og rett tankesett, selv om disse kan være høyst omskiftelige. Det som var rett i går, kan være galt i dag, og rett igjen i morgen – men da har toget allerede gått til gulagen.

Sovjetisk Orwell

Jeg kom over “The Doomed City” via en referanse i Manu Saadias “Trekonomics: The Economics of Star Trek”, som angriper spørsmålet om Utopia fra en mer optimistisk vinkel. “The Doomed City” er derimot helt dystopisk. Det vil ikke være helt urimelig å si at den er en sovjetisk “1984”. En annen bok den har likhetstrekk til er Francis Spuffords hysterisk fornøyelige roman “The End of Plenty”, som skildrer hvordan den sovjetiske planøkonomien var dømt til å mislykkes i praksis, samme hvor elegant teorien var. Selv om det er bøker om den russiske revolusjon som preger boklandskapet i anledning hundreårsjubileet, med temaer fra Lenins togreise, den håpløse Tsar Nikolaj II og spørsmålet om Romanov-Russland kunne unngått revolusjon til fordel for en fredelig overgang til demokrati, passer “The Doomed City” ypperlig inn på leselisten for alle som ønsker å fordype seg i miserabel russisk historie. Som Umberto Eco sa med henvisning til Dostojevskij, så handler ekte litteratur om tapere. Og noen større taper enn Andrej Voronin får man ikke.

Kan menneskeheten nå utopien om et feilfritt samfunn? Eller må vi innfinne oss med lavere ambisjoner og omfavne vår feilbarlighet? Etter et ydmykende år for de bedre vitende, er Kathryn Schulzs bok en tankevekkende påminnelse om at vi tar feil oftere enn vi liker å tro. 

Being Wrong - Adventures in the Margin of Error
Kathryn Schulz
Portobello Books, 2010 Anmeldt av: 
Markus N. Reitan

I 2016 ble den vestlige verdens kor av såkalte og selvutnevnte eksperter blitt tatt med buksene nede, ikke bare én gang, men to. Brexit og Trump – (for ikke å snakke om at ikke-enheten Leicester City vant Premier League i fotball mot alle odds). Begge ganger har de intellektuelle elitene på begge sider av Atlanteren tatt grundig feil om valgutfallene. Britene ville stemme “Remain” og Hillary Clinton ville bli USAs neste president. Slik gikk det ikke.

I lys av fjorårets to store politiske jordskjelv, er Kathryn Schulzs “Being Wrong – Adventures in the Margin of Error” en brennende aktuell bok, selv om den ikke er ny, men ble publisert første gang i 2010. Det er en tour de force om menneskelig feilbarlighet, om det å ta feil, rett og slett. Boken handler dog ikke bare om hvorfor vi så ofte tar så feil om så mye, som Cameron, og hvorfor vi nekter å erkjenne våre feil, (som Molière sa: “det gjør meg rasende å ta feil, når jeg vet at jeg har rett”), men også hvordan vi kan lære av våre feil, (“The secret of life is to appreciate the pleasure of being terribly, terribly deceived”, Oscar Wilde), akseptere at det å feile er menneskelig (“Fallor ergo sum”, sa Augustin av Hippo 1.200 år før Descartes), uunngåelig og helt nødvendig for at vi skal kunne vokse videre som individer og samfunn. Being Wrong er derfor noe mer enn en lang kavalkade av forsmedelige feiltagelser mennesker og menneskeheten har begått opp gjennom historien. Schulz maner heller til et optimistisk syn på det å feile. Ikke som noen naìv Candide, som tenker at alt er for det bedre. Og heller ikke en like naiv tro på at vi kan bli ufeilbarlige. Men tvert imot at hvis vi ønsker å utrydde (eller i det minste minimere) feil, må vi begynne med å forutsette at feil er uunngåelige. Vi må omfavne vår feilbarlighet.

Ekspertenes fall

Valgresultatet i USA i november førte til noen oppsiktsvekkende mea culpas. Den “allvitende” Paul Krugman, som ikke er mest kjent for sin evne til å innrømme feil, hadde følgende å si: “What we do know is that people like me, and probably like most readers of The New York Times, truly didn’t understand the country we live in”. CNN-anker John King gikk et skritt lenger: “we were not having a reality-based conversation”. (Øyeblikket det gikk opp for denne anmelderen at valget kunne ende med noe annet enn Hillary-seier, var da de første resultatene begynte å tikke inn, mens King og makkeren Wolf Blitzer nesten febrilsk steppet rundt i studio og forsikret seg om at “there are still many votes to be counted” og “there are many states left”). Nate Silver – viden kjent for å korrekt ha predikert 49 av 50 og 50 av 50 stater i presidentvalgene i 2008 og 2012 – hadde Trumps vinnersjansjer (valgmannskollegiet) på 29 prosent på valgdagskvelden, og 71 prosent sjanse for Clinton-seier. Det var høyt sammenlignet med andre prognosemakere, (selv om Silver hadde tatt kronisk feil om Trump gjennom hele primærvalgsprosessen). I betting-markedet vaket sannsynligheten for Trump-seier rundt 18 prosent på samme tidspunkt. New York Times’ The Upshot-modell sa at sannsynligheten for Clinton-seier var 85 prosent. Huffington Post mente med 98 prosent sikkerhet at Clinton ville vinne, og Princeton Election Consortium levnet Trump under én prosents vinnersjanse. Den abrupte nedgangen, på omkring fem prosent, i futures-kontraktene for de amerikanske aksjeindeksene antydet at også finansmarkedene ble tatt på sengen, (selv om indeksene vendte bratt oppover igjen utover dagen den 9. november).

Tidligere i år, da det britiske folket gikk til valgurnene den 23. juni, impliserte odds fra ledende bookmakere over 80 prosent sjanse for at Storbritannia ville forbli i EU. Noen bookmakere måtte tåle store tap, mens andre tjente penger selv om de hadde kalt utfallet feil. Den største tapere ble likevel David Cameron. Ikke bare fordi hans fall var det mest klossete (britiske) statsministerfallet i manns minne, men fordi hele den operative forutsetningen bak beslutningen hans om å avholde Brexit-folkeavstemningen, var så riv ruskende gal. Et valgflertall for Brexit var simpelthen ikke et tenkelig scenario for Cameron. Han tok det for gitt at det ikke kunne skje. Som Finsbury-formann Roland Rudd skriver i en anmeldelse av boken “Unleashing Demons” av Camerons tidligere kommunikasjonsdirektør Craig Oliver: “Throughout there is a sense of complacency: the assumption is that victory is assured and therefore there is no need for all-out war; that the referendum can be used as a device to keep the Conservative party governable and to ensure the prime minister was not deposed by Tory Brexiters. This is ironic given how events unfolded”.  Som en fordums Nasty Tory, Enoch Powell sa: “All political lives end in failure”. Men få ender fullt så tragikomisk som Camerons. Cameron tabbet seg regelrett ut. Det som var ment som en taktisk gambit, endte med permanent strategisk nederlag. Selvforskyldt. Uprovosert. I stor grad på grunn av egen intellektuell arroganse. Han tok det for gitt at han hadde rett. Men han tok feil.

Ikke stol på sansene dine

Lenge før Cameron, i 1818, seilte Admiral John Ross ut fra London med oppdrag å finne en seilbar Nordvestpassasje. Jakten på en raskere rute fra Europa til Asia hadde pågått i over 300 år, men dette var det britiske admiralitetets første arktiske ekspedisjon siden William Baffin hadde oppdaget og gitt sitt navn til Baffin Bay under sitt forsøk på å finne en nordvestpassasje over 200 år tidligere. En pris på hele 20.000 pund var utlovet. Etter tre måneders seilas nådde Ross i juli Baffinbukten, hvor han hadde ambisjoner om å utforske om et av de tre sundene nordvest i bukten, Smith, Jones eller Lancaster, kunne være en passasje gjennom. Ross konkluderte at det ikke var noen vei gjennom Smith- og Jones-sundene og seilte videre til Lancastersundet, som han på forhånd hadde hatt størst forhåpninger til. Men da han ankom i slutten av august var sundet dekket av tett tåke. Ross var tvunget til å vente noen dager før det lettet opp den 31. Han beskrev synet som møtte ham: “I distinctly saw the land, round the bottom of the bay, forming a chain of mountains connected with those which extended along the north and south sides. This land appeared to be at the distance of eight leagues (cirka 43 kilometer)…The mountains, which occupied the centre, in a north and south direction, were named Croker’s Mountains, after the Secretary to the Admiralty (marineminister).” Ergo, Lancaster-sundet var kun en fjordarm. Istedenfor en rute til Stillehavet, endte Baffinbukten i en kjede av tykk is og høye fjelltopper. Skuffet måtte Ross returnere til England. Men Ross’ nestkommanderende, William Parry, derimot, som seilte i ekspedisjonens andre skip litt etter Ross’ Isabella, feilet å se disse fjellene. Da Parry kom tilbake til England fortalte han dette til John Barrow, mannen som hadde underskrevet ekspedisjonen og var Englands fremste pådriver for å finne en nordvestpassasje. Barrow valgte heller å tro på Parry enn Ross. Til tross for Ross’ bragder – han hadde tross alt fått bekreftet at Baffinbukten eksisterte, åpnet området for britisk hvalfangst, dokumentert det første kjente vestlige møtet med inuittfolket, samlet masser av data, tatt med biologiske og geologiske eksemplarer og ikke minst navigert et skip trygt hjem fra arktiske farvann – sank hans omdømme snart til bunnen av bukten. Under ett år senere sendte Barrow Parry på en ny ekspedisjon. Denne gangen så også Parry Croker-fjellene med det blotte øye – og seilte rett gjennom dem. Fjellene var en optisk illusjon, et fata morgana. Eller mer presist, det var en refleksjon av ekte fjell Ross hadde sett, men den optiske illusjonen fikk dem til å fremstå mye nærmere enn de egentlig var, ikke de 40 kilometerne Ross bedømte, men i realiteten over 300 kilometer unna. Ross tok feil. Han stolte for mye på egne sanser, og hørte ikke nok på sine undersåtter. Og han gjorde det ekstra ille, ved å gi marineministerens navn til fjell som ikke fantes.

Å la seg bli forledet av sanseinntrykk er en av de mest elementære måtene å feile på. Hvis vi ikke engang kan stole på våre egne sanser, hvordan kan vi da stole på vår kunnskap? Det var en torn i siden for de tidlige filosofene, helt til Platon forkastet oppfatningen av at sansene er den originale kilden til kunnskap. Likevel går man i denne fellen igjen og igjen – selv om man prøver å leve etter det gamle trader-ordtaket: “Trust none of what you hear, some of what you read, half of what you see.”

Stadig sikrere luftfart, en flyulykke ad gangen

Mens Ross så ting som ikke var, er det vel så vanlig å feile å se ting som er. Spesielt hvis vi er på utkikk etter noe spesifikt, har mennesker en forbløffende evne til å overse det generelle. Et av de mest kjente eksperimentene er den berømte gorillaen på basketballbanen, som 33-50 prosent av deltagerne feilet å se da de ble bedt om å telle det ene lagets antall pasninger, og følgelig lot hele sin oppmerksomhet ble oppslukt av den oppgaven, (en motsatt variant er the lady in the red dress fra The Matrix). Slik oppmerksomhetssvikt som i gorillaeksperimentet går ofte ustraffet hen, men kan også få mer fatale følger. Som for Eastern Airlines Flight 401 på vei til Miami i 1972. De tre crew-medlemmene i cockpiten ble så konsentrert på et lys på kontrollpanelet som ikke virket, at de glemte å tenke på at flyet fortsatte nedstigningen på autopilot. Flyet krasjet rett i Everglades. 101 personer døde.

Men på tross av, eller snarere på grunn av fatale ulykker som Flight 401, er flybransjen et av de fremste eksemplene på kjernen i Schulzs poeng om å omfavne feil. Det er en ting om et fly blir kapret av terrorister, skutt ned av russiske missiler eller styrter under ekstreme værforhold. Men den mest dødelige ulykken i luftfartshistorien var en langt mer pinlig affære. På Tenerife i 1977, da to Boeing 747 kolliderte på rullebanen. På rullebanen. Kollisjonen ble forårsaket av en serie av små feil, som kollektivt ble katastrofale. Nesten 600 personer ble drept. Den positive siden, i den grad man kan se det positive i en slik hendelse, var at ulykken ledet til en strikt innskjerping av luftfartsindustriens sikkerhetsprotokoller. Og læringsevnen fra flyulykker er blitt så sterk at for hver flyulykke som hender, reduseres sannsynligheten for ytterligere ulykker. For kommersiell luftfart de siste 20 årene har raten for fatale ulykker blitt dividert med åtte og 2015 var det tryggest året å fly i noensinne.

Livsfarlige leger

Mange er redde for å fly, selv om sannsynligheten for å dø når man setter seg i en flykabin er veldig lav, (fem ganger lavere enn for kollektiv transport og kanskje til og med lavere enn inne på selve flyplassen). Men en samfunnsinstitusjon som dreper langt flere mennesker enn flybransjen, og som ofte er mye dårligere til å lære av sine feil, er sykehus. Schulz forteller en historie fra Beth Israel Deaconess Medical Center in Boston, (BIDMC), som sommeren 2008 opplevde alle kirurgers store skrekk; å oppdage at man har operert feil side av en pasients kropp. At det skjer er ikke unormalt. Ifølge det amerikanske Institute of Medicine rammes mellom 690.000 til 748.000 pasienter av medisinske feil, hvert år. Mellom 44.000 og 98.000 dør av dem. For at kommersiell luftfart skulle vært like dødelig, måtte en fullbooket jumbojet styrtet hver tredje dag, og drept alle ombord. Det ville isåfall vært veldig synlig, selv om avisoverskriftene etterhvert hadde blitt veldig monotone.

Å skjule jumbojet-ulykker er vanskelig. Derimot er dødsfall som følger av medisinske feil et fenomen som mye oftere og mye enklere dekkes over. At BIDMC sporenstreks mailet alle 5.000 ansatte samt lokale media, var derfor langt fra noen selvfølgelighet, selv om det var det eneste rette å gjøre fra et etisk perspektiv. Men BIDMC’s respons hadde også å gjøre med en radikal målsetning sykehuset hadde satt et halvt år tidligere, i januar 2008. Innen 1. Januar 2012 skulle alle forebyggelige medisinske feil elimineres. Vel og merke var dette ikke et naivt og fantasifullt nyttårsforsett à la skorsteinsrøykeren som skal slutte å røyke eller det overvektige sofadyret som skal begynne å “trene” – løfter som typisk har null forankring i virkelighet og feiler innen 20. dag jul. Nei, BIDMC’s målsetning var fundert på den hyperrealistiske forutsetningen at, “if you want to try to eradicate error, you have to start by assuming that it is inevitable.” Det første institusjonen gjorde var å iverksette en altomfattende etterforskning av alle mulige måter pasienter ble skadet på. Alle data for begåtte medisinske feil ble attpåtil offentliggjort. Som klinikkens sjef, Paul Levy, forklarte Schulz: “Our view is that if you don’t acknowledge that mistakes occurred, you’ll never eliminate the likelihood that they’ll occur again.” Utsagnet har en klar og ubestridelig logikk. Likevel er det forbløffende hvor mange institusjoner, i både privat og offentlig sektor, som eksplisitt eller implisitt opererer med den virkelighetsfjerne forutsetningen om at man ikke kommer til å gjøre feil, og som når feilene uunngåelig inntreffer, instinktivt reagerer med å dekke over eller benekte at feil har forekommet,istedenfor å erkjenne og analysere. Slik praksis kan iblant preservere ego på kort sikt, men skaper ingen læring for institusjonen. En annen institusjon i en annen bransje, som har noe lignende politikk som BIDMC er hedgefondet Bridgewater, som er blitt notorisk for sin kultur for radikal transparens – som blant annet innebærer at alle samtaler overvåkes slik at de kan granskes i ettertid.   

Kirurgene på BIDMC er trolig unntakene i sin kjølige rasjonalitet og selvransakelse, (BIDMCs profesjonalitet står for eksempel i sterk kontrast til Karolinska Institutets amatørmessige håndtering av Macchiarini-skandalen). De fleste av oss “vet” hvordan verden fungerer, ofte helt uavhengig om vi har noen som helst relevant kunnskap om eller erfaring fra temaet som diskuteres. Å ha “rett” er jo generelt en mye mer behagelig følelse enn å være ignoramusen som ikke vet. Og i dagens samfunn innehar en stadig større andel av befolkningen kontorjobber hvor de kan tillate seg å gå rundt med vrangforestillinger om hvordan ting henger sammen, som en gårdsarbeider eller rørlegger aldri kunne gjort ustraffet. En bekjent av denne anmelderen bruker ofte å påpeke at vann renner nedover. Det er ikke nødvendigvis åpenbart dersom man arbeider i Innovasjon Norge eller Arbeidstilsynet. I slike beskyttede habitater kan “eksperter” gå tilfreds rundt uten den potensielt utrivelige opplevelsen å få sin “ekspertise” testet mot virkeligheten. Som Schulz siterer Charles Renouvier: “Properly speaking, there is no certainty; there are only people who are certain.” For selvfølelsen sier det seg derfor selv at det instinktivt ofte vil være appellerende å ikke spørre for grundig om det man mener er feil, og hvis vi ubenektelig skulle ta feil, er det kanskje bedre å forkaste bevismaterialet enn vår egen hypotese. “I should not like to be wrong,” sier Hercule Poirot. “It is not–how do you say?–my métier.” Men det er en vesensforskjell mellom Poirot og deg. Poirot tar ikke feil, og isåfall så kun midlertidig.

Dommedag

Som de politiske jordskjelvene i år bør ha hamret hjem; det er ikke bare den gemene hop som tar feil, også ekspertene. Og feil begått av en ekspert er ofte farligere enn feil begått av hvermannsen. William Miller var en slik ekspert. Den 22. oktober 1844 hadde store folkemengder samlet seg rundt omkring i New England. De ventet på verdens ende, som ifølge Millers kalkyler forankret i grundig fortolkning av skriften, var nære. Som sin gudegitte plikt hadde Miller distribuert millioner av pamfletter, hymnebøker og plakater om forklarte tidsskjemaet for verdens ende. I første omgang hadde han ikke vært så presis med datering, men nøyd seg med å si at dommens dag ville falle et sted mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844. Da verden mot formodning fortsatt stod etter utløpet av intervallet, var det en av hans disipler, en Samuel Snow, som kom opp med datoen 22. oktober – dedusert ut fra vitenskapelige religiøse kalkyler naturligvis. Da også denne dagen passerte uten at himmelen brast, og solen til og med stod opp neste morgen, begynte situasjonen rett og slett å bli pinlig. Mange hadde unnlatt å plante markene sine denne våren – for hva var vel poenget med det hvis verden uansett ikke ville stå til påske. Andre lot avlingene råtne på høsten, betalte tilbake sin verdslige gjeld og gav vekk det de hadde igjen av penger og eiendom.

Miller hadde tatt feil. Og tusenvis med hadde tatt feil i å stole på ham. Reaksjonene var forunderlige. En følelse av skuffelse slo inn blant mange. I en viss Luther Boutelles ord: “unspeakably sad were the faithful and longing ones. Still in the cold world! No deliverance–the Lord not come!…All were silent, save to inquire, ‘where are we?’ and ‘what next?’” Et hav av motstridende teorier poppet opp for å besvare hvorfor og i hvilken grad Miller hadde tatt feil. De mest ihuga, urekonstruerte Millerittene benektet at den originale teorien hadde slått feil i det hele tatt. De argumenterte at Messias faktisk hadde returnert og hadde entret sine følgeres hjerter, som nå befant seg i jordlig paradis. Andre mer pragmatiske sjeler gav opp gudstroen. Miller selv vedkjente etterhvert å ha tatt feil, men med et vesentlig proviso. Eller, han hadde gjort den “riktige” feilen: “I feel even now more satisfaction in having warned my fellow men than I should feel, were I conscious that I had believed them in danger, and not raised my voice.” Han hadde gjort sin plikt, som hører med til å være ekspert.

Belief Perseverance

William Miller oppfyller ikke kravene til å bli omtalt som en vitenskapsmann. Han var en sjarlatan. Men selv i vårt moderne vitenskapelige samfunn er det ikke gitt at meritterte vitenskapsfolk gir slipp på sine hypoteser og innrømmer feil noe lettere enn sjarlataner. De er også mennesker. Som vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn formulerte: “What scientists never do when confronted by even severe and prolonged anomalies…is to renounce the paradigm that led them into crisis……a scientific theory is declared invalid only if an alternate candidate is available to take its place.” Et eksempel på dette fenomenet har vært i nyhetsbildet den siste tiden. Riktignok er det for tidlig og for komplekst til å kunne avsi noen endelig dom. Men reaksjonene på den feilede testen av farmasiselskapet Eli Lillys Alzheimerskur. Testresultatene viste at medisinen, som det hadde vært store forhåpninger om at kunne gi et gjennombrudd for bekjempelse av Alzheimers, ikke hadde noen statistisk signifikant overhode. Sentralt i utviklingen av Eli Lillys Solanezumab-medisin (Sola) spesifikt og i Alzheimerforskningen generelt, står den såkalte amyloid-hypotesen – som stipulerer at sykdommen forårsakes av oppbygning av klebrig plakk kalt beta-amyloid i hjernen. Det interessante i denne konteksten er imidlertid ikke hypotesens innhold, men dens posisjon i det vitenskapelige etablissementet. For selv om Sola strøk testen, virker viljen til å gi slipp på amyloid-hypotesen å være svak. Som en Dr Amit Roy forteller Financial Times: “The amyloid hypothesis has been around for a long time and it always fails. It looks nice but it’s unproven, and it falls over again and again.” Daglig leder for Axovant Sciences, som utvikler en konkurrerende kur mot Alzheimer, Vivek Ramaswamy, er enda krassere: “How many times do you need to disprove the same hypothesis before you reject it?” Men mange sverger fortsatt til hypotesen. Det inkluderer Eli Lilly som har ytterligere seks Alzheimers-medisiner i pipelinen, de flest basert på amyloid-hypotesen. Det kan hende det vil være rett til slutt. Men det er også fare for at farmasinæringen tviholder på denne hypotesen fordi de har investert så tungt i den og fordi, som Kuhn poengterte, de simpelthen mangler alternative paradigmer.

Hvor var du da…?

Alzheimers bokstavelig talt størkner hjernen til de som lider av sykdommen og reduserer hukommelsen deres til en skygge av sin tidligere selv. De som har personer med Alzheimers i familien vet at det kan produsere de mest absurde historier. Men selv om Alzheimers er i den ekstreme enden av skalaen, er heller ikke hukommelsen til mentalt friske mennesker alltid like pålitelig som man liker å tro. Au contraire. Mange synes å ha en oppfatning av at minner lagres i hjernen på samme måte som et tekstdokument på en datamaskin, og holder seg uforandret på harddisken. Spesielt blitzminner av traumatiske eller bemerkelsesverdige øyeblikk som fester seg som et fotografi. Slik er det altså ikke. Hukommelsen kan være skremmende plastisk. Psykologiprofessor Ulric Neisser hadde gjennom flere tiår gått med et slikt minne frosset på hjernen, fra da radioreporteren avbrøt baseballkampen han hørte på med et nyhetsvarsel om japanernes angrep på Pearl Harbor den 7. desember 1941. 40 år senere gikk det plutselig opp for Neisser at profesjonell baseball ikke spilles i desember. Minnet hans var feil. Det var oppdiktet fiksjon. Da Challenger-romfergen eksploderte i 1986 – et annet produkt av insitutional failure – så Neisser sitt snitt til å teste innsikten fra sitt Eureka-øyeblikk i et systematisk eksperiment. Dagen etter katastrofen, samlet han inn sine studenters minner fra hendelsen. Han gjorde det samme tre år senere. Resultatene var oppsiktsvekkende. Mindre enn syv prosent av andregangsrapportene matchet førstegangsrapportene. 50 prosent av andregangsrapportene var gale i to tredeler av sitt innhold, og 25 prosent var gale tvers igjennom. En student som ble vist sin første rapport etter at hennes andre bommet fullstendig, svarte: “I know that’s my handwriting, but I couldn’t possibly have written that.” Ebbinghaus’ glemselskurve i aksjon.

Being Wrong gir en kjærkommen påminnelse om våre kognitive begrensninger og alle måtene vi kan feile på. Journalisten som skrev om den gravide damen som ikke var gravid; statsadvokaten som innbitt insisterte på at en uskyldig dømt var drapspersonen på tross av overveldende bevis, inkludert negative DNA-prøver, for det motsatte; svikten i Alan Greenspans økonomiske modell; voldtektsofferet som skråsikkert identifiserte feil voldtektsmann; eller forfatteren selv som tar seg i å diskutere strengteori rundt middagsbordet med en gjeng ikke-fysikere som ingen hadde annen forkunnskap enn å ha lest en artikkel i New York Times, men som alle hadde harde meninger om emnet. Ofte er vi faktisk fullstendig klar over at vår kunnskap er begrenset. Men vi ignorerer det, og kjører likevel på med skråsikre påstander og vill synsing. Det er simpelthen for vanskelig å si “jeg vet ikke”, like vanskelig som å si “jeg tok feil.” Sjakkspillere er her et interessant unntak. På pressekonferansene med Magnus Carlsen og Sergej Karjakin blir nesten halvparten av spørsmålene, om ikke mer, besvart med en variant av “I don’t know.”

Being Wrong er ingen selvhjelpsbok, (gudskjelov), og tilbyr ei heller noe akademisk rammeverk for å eliminere feil. Men hvis boken lykkes å gjøre oss bare litt mer oppmerksomme på egen feilbarlighet og litt mindre skråsikre på egen korrekthet, har den oppnådd mye.

Ottar Brox tar et oppgjør med standard økonomisk teori i sin beretning om Norges vei til velstand. Men nasjonens økonomiske fremtid står nå i fare om vi ikke finner tilbake til selvforsyningsmentaliteten fra 1800-tallets småbruk.

På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?
Ottar Brox
Pax Forlag, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Hvorfor var den norske veien til velstand så kort? Hvordan ble det norske samfunnet såpass egalitært? Risikerer vi nå å gå mot et samfunn med mye større sosiale og økonomiske ulikheter? Dette er viktige spørsmål som Ottar Brox tar opp i sin nye bok: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Og den 86 år gamle tidligere sosiologiprofessoren og stortingsrepresentanten for SV angriper spørsmålene med en helt vitalitet enn sine intellektuelt dovne etterfølgere på norsk venstreside. Han er like nådeløs i sin kritikk av begge politiske sider, og dette er derfor en bok som bør leses av alle med interesse for det norske samfunns fremtidsutsikter. Spesielt bør den leses av de som tror at vi i fremtiden kan leve av å kjøre hverandre rundt i Uber og overnatte hos hverandre via AirBnB.

Som bokens tittel indikerer, er Brox dypt bekymret for at det Norge han vokste opp i er i ferd med å svinne hen til fordel for et langt mindre trivelig sted: “Holder Gerhardsens Norge på å bli som andre rike OECD-land, der det tjenes milliardformuer på børsen, samtidig som vi er i ferd med å skape en ny fattigklasse – prekariatet?” Dette prekariatet kaster en lang mørk skygge gjennom hele boken. Den overhengende trusselen om at store deler av Norges historisk velfødde arbeiderklasse og velstående middelklasse risikerer å falle ned i en samfunnsklasse uten den økonomiske sikkerheten, emosjonelle balansen og forutsigbarheten som fast lønnet arbeid gir, hvor de heller tvinges til å løpe rundt etter strøjobber – et rottehjul som aldri leder frem til osten uansett hvor hardt man tråkker.

Brox’ betraktninger om økende ulikheter er dog ikke bokens mest interessante del. Mange vil nok være enig med ham i at stadig flere rike land, både kan være på vei til til økt fattigdom, kriminalitet, etniske motsetninger, psykiske lidelser og rotløs ungdom. Men Brox’ påstand om at det er “langt mer effektivt å redusere forskjellene enn å satse på større økonomisk vekst”, blir ikke tilstrekkelig godt begrunnet til å virke overbevisende. Dessuten er det en ting å belyse at sosiale og økonomiske ulikheter er et problem, men noe ganske annet å identifisere effektive løsninger, hvilket Brox erkjenner i langt større grad enn mer utopiske partikolleger, som gledelig sprøyter ut ulikhetsminkende tiltak helt uten tanke for hvilken collateral damage tiltakene måtte ha. Ett eksempel er Frankrikes president Francois Hollandes Pikettyesque 75 prosents superskatt på de rike, som ble forkastet etter to år. Brox virker ikke til å ha tro på slike Pikettyesque tiltak som reduserer ulikhetene simpelthen ved å gjøre de rike fattigere, uten at de fattige blir rikere.

Norges korte og harmoniske vei til velstand

Den mest interessante og originale delen i Brox’ bok er hans analyse av Norges økonomiske historie, som utfordrer konvensjonelle oppfatninger om hvordan Norge gikk fra “fattig” bondesamfunn til en av verdens mest avanserte økonomier. Denne delen er ikke bare relevant for Norge, men for økonomi- og utviklingsfaget generelt, fordi lærdommene Brox trekker fra Norges historiske erfaring står i sterk kontrast til teorier holdt av distingverte eksperter i institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, om hvordan “primitive” land bør “moderniseres”, “industrialiseres”, “løftes ut av fattigdom” eller “klatre på utviklingsstigen.”

Den mest oppsiktsvekkende informasjonen i boken er Brox’ dokumentasjon av at antall registrerte jordbruksenheter steg i Norge samtidig som industrialiseringsprosessen gikk for fullt. Og ikke bare økte antallet bruksenheter litt, men kraftig. Gjennom hele 1800-tallet og helt til etter andre verdenskrig. Fra 246 634 i 1907 (første år man har pålitelig statistikk fra), til 345 125 i 1949. En statistisk publikasjon Brox har oppdrevet fra 1873 indikerer at antallet bruk mellom 1819 og 1870 økte omtrentlig fra 93 000 til 146 000, (ikke nødvendigvis helt sammenlignbare størrelser med dataserien som løper fra 1907). Økningen var størst blant de minste brukene. Her har den norske historien gått stikk i strid med hvordan konvensjonelle agronomiske og økonomiske tekstbøker sier at et samfunn bør utvikles. For her sier teorien at veien til utvikling går via konsoliderin til større og mer effektive bruk som oppnår skalafordeler, og ikke sløser med arbeidskraft. Brox refererer da også til en konferanse på 1950-tallet, hvor en u-hjelpsekspert gikk motstrøms og argumenterte for å konsentrere på småbrukerklassen i fattige land kombinert med jordreform, (kort sagt å redistribuere jord fra de få til de mange). Den herren fikk raskt passet sitt påskrevet av en høyere funksjonær i norsk landbruksadministrasjon, som visste bedre. Det gikk vel an å lære av Norges eksempel at en slik strategi ville være for kortsiktig? “For om noen år – om den økonomiske utviklinga kommer i gang, begynner det møysommelige arbeidet med å få slått småbruk til levedyktige enheter.” Problemet var bare at denne funksjonæren som ville belære andre land, ikke kjente situasjonen i sitt eget land. For som Brox viser, ble ikke norske småbruk slått sammen til “levedyktige” enheter. Snarere tvert imot. I motsetning til teknokratenes oppfatning av at disse småbrukene var for små, slår Brox fast at de var akkurat passe store.

Brox gir en glitrende analyse av hvorfor de norske småbrukene var akkurat passe store. Forklaringen finnes i det faktum at det meste av landets areal er impediment – altså ubrukelig eller ikke dyrkbart areal, som stenete eller vannsyk mark eller skrapskog full av røtter og kratt. Og her ligger det et paradoks. Nemlig at nordmenn flest hadde mulighet til å leve av jordbruk i liten skala fordi boniteten var så dårlig. Nettopp fordi marken var så dårlig, var eneste måte å få noe produktivt ut av den gjennom arbeidsintensivt småskala jordbruk. For å uttale det formelt; grunnrenten av norsk jord nærmet seg 0 i perifere strøk, fordi jorden kastet så lite av seg. En grunnrente ned mot null høres ikke særskilt attraktivt ut. Men den andre siden av denne saken er at også prisen for land konvergerer mot null. Dette åpnet opp muligheter for jordbruksvirksomhet for en stor del av Norges befolkning, inkludert de som hadde lite eller ingen penger til å kjøpe land. Dette i sterk kontrast til i andre land hvor landeierskap var konsentrert i hendene til en liten elite av kongelige, geistlige og adelige landeiere, med få eller ingen muligheter til å eie egen mark for samfunnets lavere klasser. Ergo, selv om norsk jordbruk var ekstremt arbeidsintensivt, var det ekstremt lite kapitalintensivt. Og for de aller fleste (sunne og friske) nordmenn, var det kapital, ikke arbeidskraft som var den knappe faktoren. Jord som krevde mye arbeid, men som var nesten gratis, passet derfor dem langt bedre enn jord som krevde lite arbeid (som i Danmark), men som de ikke hadde hatt kapital til å erverve.

En kanskje noe uventet parallell kan trekkes fra Brox’ bok til en annen (relativt) ny bok, Joe Studwells How Asia Works. I motsetning til fjerne utopier om at fattige land plutselig skal bli ledende industrinasjoner, sier også Studwell at veien ut av fattigdom går via konsentrasjon på arbeidsintensivt småskala-jordbruk – kombinert med landreform. Selv om det kan redusere den målte produktiviteten per arbeidstime, lønner det seg å bruke flere arbeidstimer (flere folk), så lenge det øker produksjonen per hektar, for land som har en overflod av tilgjengelig arbeidskraft som uansett ikke har mulighet til å sysselsettes for andre produktive formål. Ingen ringere enn Bill Gates fikk såpass mye å tenke på av dette argumentet at han gjorde How Asia Works til obligatorisk lesning for alle som jobber med agrikultur i stiftelsen hans. Mon tro om Microsoft-gründeren venter på den engelske oversettelsen av På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Norge vs Skottland

Brox sammenligner for eksempel Norge med Skottland. To land som har til felles at de ligger i Europas periferi og er relativt like når det kommer til geografi, klima og naturressurser, som fisk og (senere) olje. Derimot hadde Skottland (så vel som England) en langt mer brutal og abrupt industriell revolusjon enn Norge. Mens antallet norske jordbruk fortsatte å øke halvveis inn i det 20- århundre, opplevde Skottland “utstøtningsprosesser” som presset rurale bønder inn i det urbane proletariatet. Brox beskriver denne prosessen, de såkalte clearances, som et historisk traume, viet stor plass i skotsk folklore. Dette innebar at titusenvis av leilendinger ble forvist fra arealer de hadde brukt i hundrevis av år før adelen overtok eiendomsretten. Årsaken var den store etterspørselen etter ull på 1700-tallet, som gjorde det mer profitabelt å bruke markområder som beite for saueflokker, heller enn å la leilendinger bruke marken. Likeledes i England, med de såkalte enclosures, eller inngjerdinger. Store landområder som landeierne helt siden middelalderen bare hadde brukt ekstensivt, for eksempel til jakt, mens de tillot fattigfolk å bruke marken som en de facto allmenning, ble gjerdet inn. Følgelig økte den rurale fattigdommen kraftig, og mange hadde ikke annet valg enn å flytte til byene for å ta svært dårlig betalte industrijobber, i den grad det var jobber å få. Brox har intet rosenrødt syn på den industrielle revolusjon. Han har et poeng når han sier at mange, som historiefortelleren Bill Bryson, ser på økonomisk vekst som synonymt med økning i allmenn velferd, uten å hensynta fordelingen av den voksende verdiskapningen. Brox viser heller til den kjente (og kontroversielle) økonomen Karl Polanyi, som hevdet at de som hadde makt i Storbritannia nærmest avskaffet eksistensgrunnlaget for det store flertallet på landsbygda, og historikeren E. P. Thompson, som i sin bok om den engelske arbeiderklassens tilblivelse, argumenterte at levestandarden sank gjennom iallefall 50 år. (På dette området maler også Robert Gordons majestetiske The Rise and Fall of American Growth et dystrere bilde enn gjengs oppfatning av velferden til menneskene som formet den amerikanske arbeiderklassen, selv om bruttonasjonalproduktet vokste raskt).

Norge fikk altså en bygdeøkonomi, med i stor grad selvforsynte bønder spredt rundt i hele landet – inkludert i Nord-Norge, hvor befolkningsveksten var høyere enn i landet forøvrig gjennom 1800-tallet. Denne tradisjonelle samfunnsstrukturen stod likevel ikke i veien for en industrialisering av norsk økonomi. Men til forskjell fra Storbritannia, var den norske industrialiseringsprosessen langt mer gradvis og mindre revolusjonær, i tillegg til at den var mer geografisk adspredt enn konsentrert i noen få store industriklynger som Manchester, Glasgow og Birmingham.

Brox støtter seg til økonomisk forskning som slår fast at Norge var blant de fem best stilte landene i Europa med hensyn til bruttonasjonalprodukt allerede på 1800-tallet. For denne anmelderen høres det vel optimistisk ut. Om man for eksempel ser på Maddison-databasen – den mest komprehensive samlingen av historiske bruttonasjonalproduktanslag for en stor mengde land – er Norge milevis bak Nordvest-Europa så vel som Sveits og Østerrike både i 1850 og 1900. I 1850 er Norge til og med fortsatt bak Italia, Spania og Hellas. Men når det er sagt, så er presisjonen i alle slike beregninger så langt tilbake i tid nødvendigvis svært begrenset. Det man imidlertid kan slå sikrere fast er at Norge ikke var et særpreget “fattig” land i europeisk målestokk på 1800-tallet, selv om slike oppfatninger fortsetter å florere, også i utdannede kretser.

Brox skriver interessant om hvordan “industrien i Norge ble en bygdenæring”, basert på utnyttelse av lokale naturressurser i mindre skala. Ikke tekstil- og mekanisk industri som i Storbritannia. Norsk industri var ofte knyttet til fossefall – som det naturligvis ikke var lett å flytte på. Brox argumenterer dessuten for at også arbeidskraften var mindre mobil på norsk side av Nordsjøen. Norske bygdefolk var på konstant jakt etter (deltids)-jobber som sikret dem nødvendige kontanter, men kun fra kilder som ikke forutsatte permanent flytting fra deres selvforsyningsbruk. Brox viser til at bygdehushold som gikk rundt på 5-6.000 kroner i skattbar inntekt, var uinteressert i å flytte til byer for å ta ufaglærte jobber som gav 18.000 i inntekt. Hvorfor nordmenn var så sterk  bundet til røttene (i større grad enn det man kan forklare med rene økonomiske argumenter?), er kanskje en problemstilling man fortsatt ikke har kommet helt til bunns i. Brox beskriver også interessant hvordan Norge ikke bare fikk småbruksgenererte industrisamfunn, men også industrigenererte småbruksbygder. Vel så ofte som at en fabrikk ble anlagt ved et fossefall i nærheten av eksisterende småbruk, kunne sekvensen være at industri-, gruve-, og fiskearbeidere skaffet seg småbruk ved siden av jobben. Dette er motsatt av den konvensjonelle (teoretiske) oppfatning av hvordan en “moderniseringsprosess” skal være. Men det gav mening. Et par kyr og litt potet- eller fiskeproduksjon på si, gjorde norske arbeidere/småbrukere langt mer robuste mot økonomiske sjokk – som arbeidsledighet – enn sine engelske motparter.

Brox kommer også med en utfordring til forskere om å falsifisere hypotesen om at økonomisk vekst og generell velferd øker raskere dersom samfunnet unngår “industriell revolusjon” etter britisk mønster – som Brox mener at innebærer rasering av den førindustrielle subsistensøkonomien. Det er ikke bare et spørsmål med teoretisk relevans for forståelsen av britisk og norsk økonomisk historie, men også praktisk relevans for land i den tredje verden som i dag befinner seg på tilsvarende utviklingsnivå som Norge og Storbritannia gjorde for 50, 100 eller 200 år siden.

Er Norges glansdager talte?

Når det kommer til dagens økonomiske situasjon i Norge og utsiktene fremover, holder Brox en nokså dyster tone. Han åpner boken med et spydig stikk til Thorbjørn Jaglands visjon om “det norske hus”, som Brox med rette i motsetning til den tidligere statsministeren, mener at har behov for vedlikehold, ikke å bli bygget på nytt. Generelt er Brox, i motsetning til mange grunnere tenkere på venstresiden (som nevnte Jagland), svært skeptisk til myndigheters evne til å planlegge samfunn – noe som kanskje skyldes hans iboende nord-norske fornuft? Brox benekter ikke at statlig planlegning av økonomien har effekt, bare at effektene gjerne er motsatt av målet.

I de to siste delene av boken tar Brox for seg så mange emner – fra borgerlønn via fiskeriøkonomi til reindrift – at ingen av dem nødvendigvis kan få like god dekning som hans analyse av Norges økonomiske vei hit. Veien herifra har han mange interessante og absolutt leseverdige tanker om, men naturligvis færre svar på. Leseren vil merke seg hvor flittig han avslutter setninger med et spørsmålstegn heller enn punktum – noe denne anmelderen tolker som et tegn på at han fortsatt i voksen alder opprettholder et åpent sinn.

Et gjennomgående tema er forfatterens frykt for dannelsen av et prekariat i Norge. Han ser fiender på flere fronter. Robotisering i industrien og servicenæringer; import av en “tjenesteyterklasse” som både bidrar til økte ulikheter og lavere levestandard; EØS-avtalen, som Brox argumenterer overbevisende for at har erstattet sunt bondevett med et “Race to the Bottom”, som trekker lønningene i hele EU ned mot bulgarske nivåer; og ikke minst at det utdannes altfor mange svake teoretikere som neppe vil kunne sysselsettes til produktive formål i fremtidens økonomi. Grunnleggende økonomisk teori sier at gratis produksjonsfaktorer leder til overforbruk. Utdannelse er “gratis” i Norge. Derav er faren stor for en re-proletarisering av mange av de som har tatt eller tar postgymnasial utdannelse i Norge. BI-studenter som ender som makeup-artister eller undersysselsatte søppeltømmere er noe vi trolig vil se mer av i fremtidens Norge. Brox holder ingenting tilbake i sin kritikk av investor Jens Ulltveit-Moe og Civita-general Kristin Clemet. Førstnevnte for hans syn at økt arbeidsledighet tvinger frem omstilling og en, i Ulltveit-Moes øyne, nødvendig folkemigrasjon til byene. Brox tror derimot det er begrensninger på hvor mye urbanisering Norge kan absorbere, og viser heller til at ekstrem avansert maritim teknologi produseres på småsteder langs kysten. Ulsteinvik for eksempel. Clemet får gjennomgå for å være den “mest urealistisk optimistiske” som ifølge Brox tror at fattige innvandrere etterhvert blir norsk middelklasse. Brox på sin side ser heller klare konturer av en importert tjenesterklasse som hverken fremmer velferden til landets eksisterende eller nye befolkning.

Tibake til småbrukene?
Brox gjør det klinkende klart at han ikke tror Norges fremtid ligger i en retur til 1800-tallets småbruk. Dog tror han vi trenger en viss tilbakegang til selvforsyningsmentaliteten som rådet i småbruksnorge. Hvis fremtiden bringer massearbeidsløshet, MÅ folk være istand til å forsørge seg selv uten en arbeidsgiver, i det minste til dels. Brox tror det mest naturlige er å få folk til å kombinere egen arbeidskraft med fellesskapets naturressurser, kanskje spesielt innen fiske. Det er ingenting i boken Brox kritiserer så krast som norsk fiskeripolitikk, som han argumenterer for at gir superprofitt til et fåtall store aktører, medfører storstilt sløsing av kapital, og i praksis har forvist store mengder småfiskere vekk fra sitt historiske levebrød – ikke fordi de ble økonomisk utkonkurrert, men regulert ut av spill av et bakvendt båtkvotesystem. For de som ikke kan forsørge seg selv, heller Brox i retning av innføring av en borgerlønn, noe han betegner som en løfterik idé, men uten å utbrodere i detalj. Det får formodentlig bli et tema for en neste bok.

Sigve Brekke har kostet Telenor 100 milliarder kroner. Hvis selskapet skal berge sitt omdømme, må Brekke gå. Hele den statlige eierskapsmodellen står på spill.

Tirsdag kveld kom en klisjeladet pressemelding om at Telenors styre har kommet frem til at Sigve Brekke er rett mann til å implementere selskapets nye strategi «going forward». Det er han ikke. Brekke har dermed vunnet maktkampen mot styreleder Gunn Wærsted, men det markerer ikke slutten på krisen for Telenor. Forfatteren Ayn Rand er kjent for sine ekstreme, tidvis for ekstreme, som hennes utsagn om at «compromise is a moral crime.» Men det er ingen ting som bedre beskriver Telenor-styrets St. Lucia-kompromiss.

Siden Sigve Brekke tiltrådte som konsernsjef i Telenor den 17. august 2015 har verdien på selskapets aksjer falt 21,2 prosent, (kurs per fredag 9. desember). Telenors markedsverdi har falt fra 251 milliarder kroner til 198 milliarder. I samme periode har OBX-indeksen, bestående av de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs, steget 12,3 prosent. Men korrigerer man for Telenor-aksjen, som hadde en vekting på 15,6 prosent i OBX-indeksen da Brekke ble konsernsjef, ville indeksen vært opp over 18 prosent. Det betyr at Telenor-aksjen har underprestert med 40 prosent relativt til markedet under Brekkes ledelse. Istedenfor å stige til 300 milliarder, har markedsverdien sunket til under 200 milliarder. Sigve Brekke er mannen som har kostet Telenor 100 milliarder kroner.

Jeg skrev i november i fjor, både i Minerva og andre steder, at Sigve Brekke måtte gå av som konsernsjef i Telenor, i kjølvannet av Kapitals avsløringer av hans omfattende, mangeårige og systematiske CV-fusk. Kapitals avsløringer var avskjedigelsesgrunn mer enn nok. Det amerikanske teknologiselskapet Yahoo hadde dessuten satt presedens, ved å avskjedige sin toppsjef for CV-fusk som muligens var mildere enn Brekkes. Men takket være svak oppfølgning av saken i media, (med hederlig unntak for Kapital og DNs Eva Grinde), et passivt Nærings- og Handelsdepartement, og et svakt Telenor-styre, har en manipulerende Brekke fått bli sittende, mot alle odds. I året som har gått har skadene han har påført Telenor blitt langt verre, slik det var enkelt å forutse. At en ny krise har blusset opp igjen i Telenor i år, er en direkte konsekvens av at problemene ikke ble tatt ved roten i fjor. Roten heter Sigve Brekke. Lucia-kompromisset skyver bare problemene under teppet. Telenor kan ikke rehabiliteres før Brekke er vekk.

Brekkes makt

De siste ukenes maktkamp mellom Brekke og Telenors styreleder Gunn Wærsted, har vært oppsiktsvekkende, ikke minst fordi virkelighetsbeskrivelsene til de to sidene ikke henger på greip, og fordi det nå har gått så langt at minst én av dem må gå. Omdømmetapet for Telenor vil ikke stoppe og løpe før det skjer. Wærsted hevder å ha hatt styrets ryggdekning for å gi Brekke sparken, trolig på bakgrunn av grumsete forhold fra Brekkes Asia-fortid som har kommet opp til overflaten i interne granskningsrapporter. Men hvis Wærsteds versjon stemmer, må noe åpenbart ha skjedd i mellomtiden. For da styret tok opp saken, ble styrelederen stemt ned 10 mot 1. Mye tyder på at Brekke har ant fare og snudd seg raskt rundt med å lage en “drittpakke” på sin egen styreleder. Det rapporteres at Brekke skal ha engasjert opptil flere PR-byråer for selskapets regning. Samtidig kritiseres styret, og Wærsted spesielt, i en årlig styreevalueringsrapport gjennomført av konsulentselskapet Russel Reynolds. Blant annet kritiseres Wærsted for å blande seg for mye inn i “operasjonelle” forhold. Dette er en oppdiktet anklage som faller på sin egen banalitet, som om det var noen sorthvit skillelinje mellom operasjonelle og strategiske spørsmål. Under denne definisjonen kan både korrupsjon og CV-fusk kategoriseres som “operasjonelle forhold”, som om det var unntatt styrets ansvar. Det blir simpelthen for dumt. Det er dog et tenkelig scenario at Brekkes makt over styret og kontroll over granskings- og evalueringsrapporter er så sterk at det blir Wærsted, ikke Brekke, som må gå – noe som ser mer sannsynlig ut etter denne ukens styremøte. Selv om pressemeldingen sier at både Brekke og Wærsted vil fortsette, er det vanskelig å se hvordan Wærsted kan bli sittende lenge etter å ha tapt en så bitter og offentlig maktkamp. Blir det hun som går istedenfor Brekke, vil det isåfall være en tragedie, med dystre følger for Telenor på lang sikt.

Svakt styre

Dette bringer søkelyset på et hittil oversett tema: Telenors svake styre. Av de 11 styremedlemmene, (hvorav tre ansatterepresentanter), har åtte sittet i under tre år. Kun én, (og det er en ansatterepresentant), har sittet lenger enn fem år. Fire, inkludert styreleder Wærsted, er rykende ferske med en fartstid på under ett år. Styremedlemmene har alle flotte direktørtitler og akademiske grader på sine CV’er. Men de eier nesten ingen aksjer. Tilsammen kun 32 601 aksjer, til en verdi av 4,3 millioner kroner. Wærsted står for nesten 40 prosent av styrets samlede aksjebeholdning. Ellers er det nesten null “skin in the game” fra styrets side. Fem av styremedlemmene eier ingen aksjer – Siri Beate Hatlen, Jon Erik Reinhardsen, Ashok Vashwani, Sally Davis og Dag J. Opedal. Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig. Samtidig åpner dette enklere for at den reelle makten i selskapet ligger mer hos konsernsjef, enn hos styret. Wærsteds forklaring om at hun hadde ryggdekning men likevel ble nedstemt, kan være et tegn på et styre uten ryggrad. Et styrebord fullt av direktører som vil sitte der for å pynte sin egen CV og motta klekkelige honorarer for det, ikke fordi de har noe å bidra med, og som vingler når viktige beslutninger må fattes. Da velges fort minste motstands vei. Og minste motstands vei i dette tilfelle er å støtte Brekke, selv om kostnaden for å velge den veien er høy.

Mælands paradoks

I tillegg til at Telenor har et svakt styre, har Telenor svake eiere. E24-redaktør Per Valebrokk treffer spikeren på hodet når han sier at “Eierskapet av Telenor er så profesjonelt at det er blitt rent amatørskap.” Selv om Næringsminister Monica Mæland har hatt gode prinsipielle grunner til å forholde seg passiv i håndteringen av Brekke-krisen, har hun i sin passivitet ofret alt av sunn fornuft på corporate governance-religionens alter. Resultatet er paradoksalt nok ikke bare milliardtap for både staten og de øvrige aksjonærene, men også en brukket corporate governance-modell. Telenor-krisen har nå passert punktet hvor staten kan lene seg tilbake som en passiv eier. For å parafrasere Trotskij: Mæland er kanskje ikke interessert i Telenorkrisen, men Telenorkrisen er interessert i henne. Det eneste rette Mæland kan gjøre i denne krisesituasjonen er å gi Wærsted ryggdekningen hun behøver for å fjerne Brekke, selv om det er blitt mer komplisert etter utfallet av tirsdagens styremøte. Reform av den statlige eierskapsmodellen får komme senere. Det har Telenorkrisen avslørt et skrikende behov for. 100 milliarder kroner er en høy nok pris å betale. La det stoppe der.

NB: Først publisert på Minerva 17. mars

Hvem fant opp iPhone? De fleste vil antagelig svare Apple og Steve Jobs, og slenge på et hagl av superlativer. Men ikke Mariana Mazzucato. Hun erkjenner at Jobs var en dyktig og visjonær forretningsmann. Men der stopper skryten. For Jobs stod på skuldrene til giganter. Det eneste han gjorde var å sette sammen ulike eksisterende teknologier. Teknologier utviklet av Staten. Hadde ikke Jobs pakket sammen disse teknologiene til en iPhone, ville trolig noen andre kommet og gjort det.

Mazzucato – som er professor i innovasjonsøkonomi ved universitetet i Sussex – har skrevet en av de viktigste og mest kontroversielle økonomibøkene så langt i dette tiåret. The Entrepreneurial State (Anthem Press, 2013) er intet mindre enn et radikalt manifest for en aktiv statlig industripolitikk. Mazzucato er nådeløs mot markedsliberalismens konvensjonelle visdom om at staten skal nøye seg med å spille andrefiolin og la markedet bestemme melodien. Mazzucato mener ikke statens rolle skal være begrenset til å fasilitere for privat næringsliv, og komme som en reddende engel i tilfeller hvor det oppstår markedssvikt. Tvert imot skal staten både komponere og dirigere økonomiens symfoni, for det er en oppgave markedet ikke mestrer.

Mazzucato er ute på en misjon. I en tid hvor små ideer blir stadig mer populære, mener Mazzucato det er på tide å tenke stort igjen. Og først og fremst er det staten som skal stå for de store tankene. Vi trenger nye månelandinger, sier Mazzucato med henvisning til John F. Kennedys visjon om å putte en mann på månen fra 1961 – som ble realisert åtte år senere. Hvor er tilsvarende ambisiøse visjoner i dag? Ifølge Mazzucato finnes de ikke. Det som behøves er derfor et massivt statlig “push” for å skape og forme nye markeder – for eksempel, men ikke begrenset til, grønn energi. Mazzucatos kjemper (i hennes ord) en “discursive battle” for å fundamentalt endre oppfatningen av statens økonomiske rolle fra å være kun en “market fixer” til en “market shaper” – vekk med stereotypen om at staten er en sklerotisk Leviatan mens privat sektor er så vidunderlig dynamisk. Hennes budskap er samtidig både mer radikalt og mer positivt enn ren redistribuering av velstand à la Piketty. Mazzucato vil ikke bare omfordele paien. Hun vil gjøre paien større. Men hun har større tro på statens evne til å oppnå det enn privat sektors. Mazzucatos stat vil stake ut retningen mot fremtidens tekno-økonomiske paradigmer, og skape markeder som eller ikke ville blitt skapt.

DARPA-staten
Hadde det ikke vært for månelandingen i 1969 er det ikke sikkert vi hadde hatt Apples iPhone i dag. Som Mazzucato argumenter, er flere av de sentrale teknologiene som muliggjør iPhone og hele den moderne informasjonsteknologiøkonomien direkte eller indirekte følger av den amerikanske statens romprogram. Internetts opprinnelse kan spores tilbake til ARPANET, utviklet av det amerikanske forsvarsdepartementets DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency).

GPS-teknologien begynte som et program ved navn NAVSTAR i det amerikanske forsvaret på 1970-tallet. Den intelligente personlige assistenten SIRI var en spinoff fra et artifisiell intelligens-prosjekt i DARPA. Touch-skjerm-selskapet FingerWorks (kjøpt av Apple) ble grunnlagt av en professor ved det statsfinansierte universitetet i Delaware og en doktorgradsstudent med stipender fra USAs National Science Foundation og CIA. Så om eplet falt i private hender, hadde det blitt båret frem av et tre med statlige røtter, plantet med statlige frø, i statlig jord. Eller for å si som president Obama: “You didn’t build that”.

DARPA er et av kroneksemplene på hvordan Mazzucatos idealstat skal se ut. Etableringen av DARPA i 1958 var en direkte reaksjon på Sputnik året før. Paranoiaen i det amerikanske forsvarsetablissementet nådde stratosfæriske nivåer. Radikale tiltak var nødvendig for å forhindre at USA ble akterutseilt av Sovjetunionen i romkappløpet. DARPA ble opprettet med mandat om å utvide vitenskaps- og teknologifronten, eller enklere sagt å sikre USA teknologisk overlegenhet. Og selv om forsvarsformål naturlig nok var en viktig komponent, var ikke mandatet begrenset til det militære. DARPA skulle være en institusjon for “blue-sky thinking”, og har fra starten hatt et eksplisitt mål om transformativ heller enn inkrementell teknologisk fremgang.

Mazzucato ser DARPA som en sentral spiller i et gyllent inter-departementalt samarbeid mellom Pentagon, Atomic Energy Commission og NASA i etterkrigsårene, som banet veien for revolusjonerende nye teknologier som datamaskiner, jet-fly, sivil atomenergi, laser, og bioteknologi.

I senere tid har DARPA for eksempel spilt en rolle for utviklingen av selvkjørende biler, siden den første DARPA Grand Challenge i Mojave-ørkenen i 2004. Ingen av bilene klarte da å fullføre den 240 kilometer lange løypen, (bilen som kom lengst kom bare 12 kilometer) og ingen fikk da premien på 1 million dollar. Men dels takket være DARPAs stimulanser er selvkjørende biler i dag nære kommersialisering. DARPA har tilsvarende konkurranser med lokkende premiepott på flere andre felter. DARPA publiserer også lister over muligheter for transformativ teknologisk endring.

DARPA innehar flere av de egenskapene Mazzucato mener økonomien trenger mer av, men som markedet ikke tilbyr. Nemlig en evne og vilje til å kunne ta mye høyere risiko enn privat sektor, med mer tålmodighet, og lavere forventninger til fremtidig avkastning. Hun sier ikke dermed at staten skal sløse vekk penger på uøkonomiske prosjekter. Hennes poeng er at det tar tid å fostre innovasjon og bygge fremtiden – minimum 10-20 år – og at privat kapital sjelden har den tålmodigheten og risikoviljen som kreves. Ei heller kan vi sette vår lit til at private gründere skal ta fatt på samfunnets store utfordringer.

Også i Mazzucatos verdensbilde er gründere nødvendige, men de er langt fra de herkuliske heltene de blir fremstilt som i visse kretser. Innledningsvis siterer hun Keynes om at forretningsfolk ikke må ses som “wolves or tigers, but as domesticated animals by nature”.Venture-kapitalister blir likeså gitt det glatte lag. De er ikke de heltmodige bærerne av risiko som løfter frem morgendagens vekstmirakler, men opportunister som kommer til dekket bord, for så å hevde æren for at måltidet ble servert. Beskranket av korte tidshorisonter og høye avkastningskrav, drives venturekapital inn i investeringer med høye vekstforventninger, lav kapitalintensitet og lav teknologisk kompleksitet, fremholder Mazzucato.

For hvert internett, får man en Concorde, har flere kritikere påpekt. I manges øyne var det fransk-britiske supersoniske flyet en svært kostbar hvit elefant og et skrekkens eksempel på feilslått industripolitikk. Ikke slik Mazzucato ser det. Et mål med hennes diskursive batalje er nettopp å endre narrativet, slik at staten kan “embrace failure” på samme måte som private venturekapitalister – som en del av gamet. Er man ikke villig til å ta slik risiko vil man heller ikke få noen vellykkede månelandinger. Hun påpeker også at det aldri har vært gjort noen dyptgående kost-nytte-studier som kalkulerer med de fulle ringvirkningene av Concorde-programmet for økonomisk og teknologisk utvikling i Europa. En ting er imidlertid sikkert, privat sektor har ikke produsert noe raskere passasjerfly siden Concorde gjorde sin siste flyvning i 2003. Staten må også få følge Steve Jobs’ maksime: «Stay hungry, stay foolish».

Kortsynt kapital
Denne anmelderen plukket opp Mazzucatos bok med en solid dose skepsis, først etter å ha bevisst ignorert den et par år. Jeg er uenig i flere av hennes argumenter, i teorien. Samtidig er det mye som resonnerer i praksis.

I teorien burde det ikke være noen mangel på privat kapital med praktisk talt uendelig tidshorisont og tålmodighet til å kunne påta seg investeringer som først vil bli profitable etter lang tid, som eksempelvis Warren Buffetts Berkshire Hathaway i USA, Wallenberg-sfæren i Sverige eller kanskje Ferd i Norge. Dog er det overbevisende argumenter for at vestlige kapitalmarkeder lider av en skadelig og stadig sterkere kortsiktighet – noe til og med en innsider som Larry Fink, sjef i verden største fondsforvalter Blackrock, har advart om, (om enn dels for å posisjonere seg for finansministerrollen i en eventuell Clinton-regjering).

Med samlede tilbakekjøp av egne aksjer på tre billioner dollar for selskapene i S&P 500-indeksen i tiåret til 2012 (en trend som er blitt forsterket siden det), føyer Mazzucato til dem som mener at børsselskapene er mer opptatt av å hausse opp egen aksjekurs enn å investere for fremtidig vekst. Hun påpeker at de største tilbakekjøperne har vært olje- og farmasiselskaper, med den siterte årsaken “mangel på investeringsmuligheter”; en forklaring Mazzucato ikke kjøper, da hun mener vår tids mest kapitalintensive investeringsmuligheter finnes innen medisin og energi. I sin kritikk av slik harmende «financialization» følger Mazzucato samme linje som John Kays bok «Other people’s money».

Mye av Mazzucatos kritikk av venture-kapitalister er også treffende. Hennes holdning oppsummeres presist i et utklipp fra en avisartikkel i Washington Post fra 1984:

“During a recent visit to the United States, French President Francois Mitterrand stopped by California’s Silicon Valley, where he hoped to learn more about the ingenuity and entrepreneurial drive that gave birth to so many companies there. Over lunch, Mitterrand listened as Thomas Perkins, a partner in the venture capital firm that started Genentech Inc., extolled the virtues of the risk-taking investors who finance the entrepreneurs. Perkins was cut off by Stanford University Professor Paul Berg, who won a Nobel Prize for work in genetic engineering. He asked, ‘Where were you guys in the ‘50s and ‘60s when all the funding had to be done in the basic science? Most of the discoveries that have fuelled the industry were created back then.’”

Vi kan ikke forvente for mye av privat venturekapital. Til tross for den selvgratulerende tonen man ofte finner i venturekapital-miljøer er det ikke de som bærer verden. Oftere enn ikke er de flokkdyr som følger hverandre, drevet av populæreffekt. Sjelden er de pionerende og kontrære venture-investorene som investerer i transformative teknologier for uoppdagede markeder. Denne kritikken går hånd i hånd med kritikken om at gründermiljøer i dag er for opptatt av å lage “trivielle” applikasjoner heller enn å løse samfunnets store utfordringer. Som Peter Thiel – en av få virkelig visjonære venturekapitalister – har sagt: “We wanted flying cars, instead we got 140 characters”.  Men hvorfor skal gründere begi seg ut på å finne en kur mot kreft når det er mye enklere å skaffe finansiering til en ny bildedelings-app, og når det også vil gi investorene en mye raskere exit?

Mazzucatos argument for mer statlig venturekapital har derfor en logikk, for å få finansiert mer ambisiøse “månelandings”-prosjekter som privat kapital ikke vil investere i. Mazzucato understreker imidlertid at det krever at staten ikke bare har byråkratiske kvalifikasjoner (som hun er enig med Weber i at er nødvendig), men også reell sektor-spesifikk og teknologisk-spesifikk ekspertise – som eksemplifisert av DARPA.

For at statlig venturekapital skal være fruktbar, bør den være forvaltet av de miljøene i statsapparatet hvor slik ekspertise finnes. Et eksempel er CIAs venturekapital-arm In-Q-Tel, som blant annet var den første eksterne investoren i Palantir – i dag et av Silicon Valleys mest verdifulle selskap, men som først ingen private investorer ville investere i. I Norge kunne det tenkelig blitt etablert tilsvarende venturefond tilknyttet kompetansemiljøer i forsvaret, etterretningstjenestene eller NTNU, i motsetning til statlige venturefond som Investinor, som ikke har noen reell sektor-spesifikk og teknologi-spesifikk ekspertise.

Polanyisk symbiose
Spesielt relevant for Norge, hvor staten av natur har fått en stor rolle i økonomien, er Mazzucatos betraktninger om viktigheten av et symbiotisk innovasjonsøkosystem. Influert av Karl Polanyimener hun at stat og marked ikke kan separeres fra hverandre, men må ses som et enhetlig markedssamfunn. Samspillet mellom offentlig og privat sektor blir da det viktige. Det må være et symbiotisk, i motsetning til et parasittisk forhold.

Med den store rollen Innovasjon Norges tilskuddsordninger spiller på den norske gründerscenen står norsk økonomi i fare for å ende opp med et parasittisk innovasjonsøkosystem, hvor gründere innretter seg for å karre til seg statlige midler. Det er ikke det Mazzucato ønsker. Hun vil ha statlig finansiering av de ambisiøse satsningene privat kapital ikke tør røre, ikke at staten skal dele ut penger til de samme trivielle småbedriftene som privat venturekapital. Statlig og privat kapital må spille komplementerende roller, ikke krangle om den samme.

Mazzucato illustrerer viktigheten av et symbiotisk forhold mellom stat og marked med en fascinerende sammenligning av Japan og Sovjetunionen. Mazzucato er en tilhenger av evolusjonær økonomisk endring. Hun støtter seg til den Schumpeterianske kritikken av endogen (ny) vekstteori. Innovasjon kan ikke modelleres som en lineær funksjon av mengde forsknings- og utviklingsbudsjetter. I en virkelig verden med “Knightian uncertainty” er innovasjon mer et umodellerbart og ikke lineært utfall av sirkulasjonen og spredningen av kunnskap på langs og på tvers av hele nettverket av private så vel som statlige institusjoner i samfunnets innovasjonsssytem (Systems of Innovations).

På 1970-tallet utgjorde årlig FoU fire prosent av bruttonasjonalprodukt i Sovjetunionen, mot bare 2,5 prosent i Japan. Men i motsetning til Sovjetunionens vertikale struktur fra Gosplan og ned, strømmet ny FoU-kunnskap i Japan gjennom en mer horisontal økonomisk struktur med tette bånd mellom MITI (Ministry of Trade and International Industry), akademia og privat næringsliv. Denne symbiosen mellom stat og marked, med en sterk “Developmental State” var avgjørende for Japans “økonomiske mirakel” i etterkrigstiden, og suksessen til selskaper som Toyota, Sony og Hitachi – som statsminister Abe nå forsøker å gjenopplive.

Sovjetunionen hadde også en sterk stat, men over 70 prosent av FoU var allokert til forsvar og romfart. I tillegg manglet den sovjetiske økonomien sterke “user producer linkages”, som kanskje ikke er så rart når privat næringsvirksomhet er forbudt. Likevel er det et interessant tankeeksperiment hva som ville skjedd om Sovjetunionen hadde fått private foretak for å kommersialisere statens forsvars- og romfartsteknologi. Da Elon Musk startet sitt romfartsselskap SpaceX forsøkte han først å dra til Moskva for å skaffe en rakett (men mislyktes), mens Richard Bransons Virgin Galactic fortsatt i dag benytter gamle russiske rakettmotorer.

Talking the Jeffersonian talk, and walking the Hamiltonian walk

Elon Musk blir ansett som den arketypiske Petter Smart-gründeren – en John Galt i levende live og inspirasjonskilde for Robert Downey Jr’s Tony Stark i Iron Man-filmene. Unge gründeres tro på Elon Musk er sterkere enn islamistiske selvmordsbomberes tro på profeten Muhammed. Ikke bare ett, men tre av Musks selskaper – SpaceX, Tesla og SolarCity – er blant de mest banebrytende bedriftene startet på denne siden av årtusenskiftet.

Men for Mazzucato er ikke Musk bekreftelsen på teorien om genigründeren som oppnår de utroligste bragder, så lenge staten holder seg unna. Tvert imot fremholder hun at både SpaceX og Tesla er like mye produkter av en aktiv statlig industripolitikk. Av SpaceXs kontrakter på omkring10 milliarder dollar, kommer mer enn 5,5 milliarder dollar fra statlige kunder som Nasa og US Air Force, selv om selskapet også har større kontrakter for oppskytning av kommersielle satellitter. Mye av finansieringen har kommet i form av delbetalinger fra statlige kunder underveis. Utover statlige kontrakter har Los Angeles Times anslått at triumviratet av Musk-selskaper har mottatt4,9 milliarder dollar verdt av ulike statlige subsidier. Mazzucato trekker også frem Norge, Teslas nest største marked, som er betinget av statlige subsidieordninger for Tesla-kjøpere.

For Mazzucato demonstrerer Musks selskaper den fruktbare symbiosen mellom stat og marked som resulterer i nye markeder som ellers ikke ville oppstått. For henne er det her man finner forklaringen på hvorfor USA har en mer dynamisk økonomi enn Europa. Ikke fordi den amerikanske staten er mindre, men fordi USA har et bedre samspill mellom privat næringsliv og en aktiv statlig industripolitikk.

Til tross for alt snakket om “Land of the free and home of the brave”, er faktum at USA har en lang historie med en aktiv og sterk industripolitikk. Mazzucato siterer den norske økonomen Erik Reinert:

“Since its founding fathers, the United States has always been torn between two traditions, the activist policies of Alexander Hamilton and Thomas Jefferson’s maxim that ‘the government that governs least, governs best’. With time and usual American pragmatism, this rivalry has been resolved by putting Jeffersonians in charge of the rhetoric and the Hamiltonians in charge of policy”.

Dette er et kontroversielt argument – spesielt i disse tider Trump-tider hvor det freses for heftige tariffer på kinesisk import – men som får støtte av økonomene Bradford DeLong og Stephen Cohens nye bok Concrete Economics.

Farlig idealisme?
Et område hvor denne anmelderen er enig i andre kritikere, som mener at Mazzucato går for langt, er hennes forslag om at staten må få en større del av kaken for nye teknologier som iPhone, via enten patenter, aksjer eller noen form for royalties. Men mye av kritikken mot Mazzucato er dessverre veldig forutsigbar og lite reflekterende.

Matt Ridley har ikke angrepet Mazzucato direkte, men argumenterer sterkt for at innovasjon drives av sitt eget momentum, som hverken staten eller individuelle gründere kan gjøre for mye for å påvirke. Etter hans syn skulle det bare mangle at alle skattekronene brukt på FoU resulterte inoe.

Mazzucato er også litt kirsebærsplukkende i sitt valg av bevismateriale, for å underbygge sin egen sak. Det ville vært ganske enkelt å finne mange eksempler på feilslått industripolitikk. Vi kan ønske oss DARPA (som selv hardbarkede kapitalister kan istemme at har vært en suksess), men ender gjerne opp med noe mer lignende Innovasjon Norge eller Brasils utviklingsbank BNDES.

Mazzucato har trolig rett i at gründere ofte er mer som skjøre valper enn brølende løver, men hun glemmer kanskje at det ikke er så mange løver å finne blant offentlige tjenestemenn heller. Hun burde lyttet til Lord Wellington om at man bør planlegge ut fra forutsetningen om troppenes middelmådighet. Om man som Hitler og Napoleon forventer at kjærlighet til fører og fedreland vil få troppene til å oppnå umenneskelige bragder, ender det gjerne dårlig.

Det er også påfallende at Mazzucato ikke i det hele tatt beveger seg inn på potensielle fallgruver for en aktiv industripolitikk, noe som kunne økt bokens troverdighet. I åpningen siterer hun den radikale britiske økonomen Joan Robinson om fordelene av sentralplanlegning: “…when large scale adaptions have to be made, central control is far more flexible.” Det får en til å undre over hvor langt det er før Mazzucatos aktive industripolitikk kan ende opp som stalinistisk-maoistisk kommandoøkonomi? Dette virker til å være et aspekt Mazzucato ikke har tenkt så mye på, eller (som jeg egentlig mistenker mer) med viten og vilje ikke har drøftet i offentlighet.

Summa summarum er likevel “The Entrepreneurial State” et forfriskende bidrag til en fastlåst debatt om stat versus marked, (eller som Mazzucato heller vil si: stat og marked). I en tid hvor veksten i avanserte økonomier er skuffende lav; produktivitetsveksten har vært stagnerende i et tiår på hele den vestlige halvkule; hvor det tross mye oppmerksomhet til et knippe eventyrlige “enhjørninger” i Silicon Valley, fødes det færre selskaper per år i USA enn antallet som dør; og hvor universet av obligasjoner med negativ rente har passert 5,5 billioner dollar (ca 6,5 oljefond), noe som reflekterer frykt for sekulær stagnasjon, er det i det minste verdt å lytte til Mazzucatos ideer om hvordan et symbiotisk forhold mellom stat og marked kan løse denne floken og skape en blomstrende økonomisk fremtid.

Med “The Entrepreneurial State” har Mazzucato definitivt posisjonert seg som en av vår tids viktigste, og farligste, intellekter.

Its research was seen as being further away from leading to the launch of a commercial product at a time when Google’s newly formed Alphabet holding company had been prioritising efforts with a clearer route to profit.

Hvor omstillingsdyktig er egentlig norsk økonomi? Sannsynligvis vil vi oppleve en regresjon mot gjennomsnittet i OECD.

Først publisert på Minerva 22. februar 2016

Norsk økonomi er i omstilling. Med oljeprisens kollaps fra over 12o til under 30 dollar har nasjonens økonomiske forutsetninger endret seg radikalt på kort tid. Det har lenge vært diskusjoner i Norge om “hva vi skal leve av etter oljen” og behovet for å “skape fremtidens arbeidsplasser”. Men vi hadde ikke helt tenkt oss at denne fremtiden skulle komme så plutselig og brått. Norsk økonomi er rett og slett blitt tatt med buksene nede.

Omstilling er blitt det nye nøkkelordet. De ulike politiske partiene lager planer for omstilling. Statsministeren, finansministeren, SSB-sjefen og Innovasjon Norge-lederen snakker alle om omstilling. Jonas Gahr Støre synes ikke regjeringen omstiller nok eller godt nok.

Men hvor enkelt er det egentlig å omstille en økonomi? Er det mange som har gjort det før? Og hvordan har det typisk gått?

Jeg hevder ikke å ha noen fasitsvar, men personlig er jeg mildt skeptisk til Norges omstillingsevne, da det finnes sterke argumenter for at den velstandsbølgen norsk økonomi har surfet på har vært av temporær natur. Professor Jørn Rattsøs meget konsise gjennomgang av Produktivitetskommisjonens funn gir god grunn til bekymring på flere fronter. Jeg frykter at blant alle nøkkelordene som florerer i avisene om dagen: “grønt skifte”, “delingsøkonomi”, “den fjerde industrielle revolusjon” og så videre, er det et sentralt som glimrer med sitt fravær, men som vi risikerer å bli overstadig godt kjent med fremover. Nemlig mean reversion. (PS: jeg spurte en venn om beste oversettelse til norsk, men da jeg fikk svaret Ornstein Uhlenbeck-dynamikk, valgte jeg heller å holde meg til den engelske varianten av regresjon mot gjennomsnittet).

Jeg skal ikke her begi meg ut på noen fullstendig makroanalyse av norsk økonomi, men istedet avgrense meg til å trekke noen historiske paralleller og sammenligninger til naboland.

Salpeterrepublikken
Et skrekkens eksempel er Chiles “Salpeterrepublikk” fra 1873 til 1914. Ikke helt ulikt Norges oljefond vokste den chilenske statskassen med 900 prosent mellom 1879 til 1902. Årsaken til dette var enorme mineralforekomster i landområder som Chile annekterte fra Peru og Boliviaunder Salpeterkrigen/Stillehavskrigen fra 1879-84; Tacna, Arica og Tarapacá-provinsene fra Peru og Antofagasta fra Bolivia. Etter krigen fikk Chile dermed et nesten-monopol på verdens nitratproduksjon, brukt til gjødsel og sprengstoff.  mellom 1890-1920 stod nitrateksport for mellom 57 og 79 prosent av Chiles årlige eksport, og 50-60 prosent av statens skatteinntekter. I tillegg oppstod det et febrilsk gullrush i Chiles sydlige Tierra del Fuego-region i 1884, som tiltrakk seg en flom av europeiske immigranter. Chiles økonomi opplevede en bokstavelig talt gyllen og eksplosiv boom.

Omstillingen kom hardt og brutalt – før noen chilenske politikere i det hele tatt hadde rukket å stave “paradigmeskifte”. I årene 1913-14 ble chilensk økonomi truffet hardt av ikke bare én men tre eksogene sjokk. Først, i 1913 ble Haber-Bosch-prosessen brukt for første gang til å produsere syntetiske nitrater i industriell skala i Tyskland, en forbedret substitutt til chilesalpeter. Så brøt første verdenskrig ut, og Chile ble som mange andre land rammet av kollaps i verdenshandelen, og det ble ikke bedre av at den tyske keiserlige flåte blokkerte chilensk eksport frem til desember 1914.  For det tredje førte åpningen av Panama-kanalen i 1914 til en omdirigering av maritime handelsruter, som førte til kraftig nedgang i trafikk til og fra chilenske havner. Denne trippelkrisen fikk katastrofale følger. Den chilenske statens inntekter ble halvert og økonomien krympet med omkring en femtedel.

Nitrateksporten genererte enorme overskudd over flere tiår for Chile, men dette førte ikke til noen strukturell forandring i retning industrialisering og modernisering av økonomien. Tvert imot, i klassisk hollandsk syke-stil forble chilensk økonomi underutviklet. Gapet til USA og Vest-Europa ble bare videre og videre, fra halvparten av amerikansk velstandsnivå i 1913 til 27 prosent i 1975. I 1900 var Chile rikere enn Norge, men 50 år senere hadde det snudd. Chile ble en kronisk vekstsinke helt til det Milton Friedman kalte Chiles økonomiske mirakel i 1980-årene.

Kunstig velstand
Hvor relevant er Chiles eksempel for Norge i dag? Vel, det er både likheter og ulikheter. Begge var ressursøkonomier som opplevde flere tiårs boom takket være mineraloppdagelser og fordelaktig bytteforhold, men som i prosessen ble rammet av hollandsk syke, før de begge to støtte på abrupte sjokk. Men det er også vesentlige forskjeller. Ja visst er norsk økonomi oljeavhengig, men er ikke like mye en “one trick pony” som Chile var. I motsetning til hva Chile var, er dessuten Norge et av verdens rikeste land og er på den internasjonale teknologifronten.

Det er derfor liten grunn til å være redd for at det vil gå Norge like galt som Chile, (selv om Norge meget mulig kan få sine versjoner av Flint, Michigan på lokalt plan). Det er derimot stor sannsynlighet for at petro-statene i Gulf-regionen vil gå på en smell minst like hard som Chile. Oljevelstanden til Saudi Arabia og de andre gulflandene er like forgjengelig som den har vært prangende. En rask konvergens tilbake mot deres historiske naturtilstand som fattige land er i vente for disse landene. Faktisk kan det gå raskere enn man tenkelig kunne forestilt seg bare for få år siden. Saudi Arabia har blitt tvunget til å gå til de internasjonale kapitalmarkedene og IMF har advart om at kongedømmet kan løpe tomt for penger allerede innen fem år.

Gitt at norsk økonomi klarer seg bedre enn sine petro-søsken i øst, gjenstår bredt definert to mulige hovedscenarioer:

1. Det optimistiske scenarioet hvor norsk økonomi klarer å opprettholde sitt velstandspremium relativt til andre OECD-land og resten av Skandinavia.
2. Det pessimistiske mean reversion-scenarioet hvor norsk økonomi konvergerer tilbake ned mot gjennomsnittlig OECD-velstandsnivå.

Hva er mest sannsynlig?

Et interessant bilde males av grafen under, hvor BNP per innbygger måles langs den ene aksen og humankapital langs den andre. Vi ser her at Norge ligger helt i front både på BNP- og humankapital-aksen. Likevel ser man klart å tydelig at Norge, sammen med Saudi Arabia og De forente arabiske emirater, er de største utstikkerne fra trenden. Eller sagt med andre ord, Norge er mye rikere enn det landets humankapital egentlig gir grunnlag for. Landene over trendlinjen overpresterer i BNP relativt til hvor mye humankapital de har, mens landene under linjen får mindre betalt i BNP enn humankapitalen deres skulle tilsi. Ergo argumenterer denne grafen høylytt for mean reversion og relativ nedgang i norsk velstand.

Et spørsmål om kompleksitet
Én graf er dog ikke noe å basere en konklusjon på. Men det er ikke den eneste grafen som taler formean reversion. Om man ser på forholdet mellom økonomisk kompleksitet og velstandsnivå, blinker varsellampene for norsk økonomi også her.

Som jeg selv har påpekt på Minervas sider tidligere har Norge bare den 33. mest komplekse økonomien i verden, i bunnsjiktet blant avanserte økonomier. Sverige er derimot på 5. plass påThe Atlas of Economic Complexity-rangeringen. Rattsø åpnet til og med sin presentasjon med denne sammenstillingen. Og det med god grunn. Som grafen over indikerer er det en sterk korrelasjon mellom økonomisk kompleksitet og økonomisk vekst over det lange løp. Grafikken under illustrerer tydelig at svensk økonomi har en helt annen bredde og dybde enn Norges olje- og fiskedominerte ressursøkonomi.

Som også Produktivitetskommisjonen understreker i sin første rapport, er riktignok mange av innsatsfaktorene som inngår i utvinningen av norsk olje og gass mer høykomplekse, selv om sluttproduktene er lavkomplekse – “Mye av det som leveres til petroleumsindustrien i form av avansert utstyr, vil derimot være komplekse produkter og bidra til å trekke den samlede indeksen noe opp”. Men det endrer ikke totalbildet at vårt naboland har en mer kompleks og mangfoldig økonomi.

Takket være høye oljepriser har altså verdiskapningen i norsk økonomi vært høyere enn det kompleksiteten i nasjonens underliggende økonomiske struktur normalt skulle tilsi. Følgelig taler også dette punktet for mean reversion for norsk økonomi, om vi ikke på nært mirakuløst vis klarer å øke kompleksiteten i vår økonomiske struktur på kort tid – essensen i overgangen “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi” som Produktivitetskommisjonen håper på (men ikke har noen illusjoner om).

Norsk økonomis relativt lave kompleksitet har uhyggelige implikasjoner for den ønskede transisjonen fra “fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi”. Forfatterne av kompleksitets-atlaset kaller kartene over boksene som representerer økonomiens industrikomposisjon for the product space. Boksene uttrykker den innebygde kunnskapen i et land og mulighetene dette impliserer. Norge kan for eksempel produsere olje, men ikke biler. Et land kan ikke bare hoppe fra en type bokser til en annen helt vilkårlig. Norge har ikke kunnskapen til å begynne bilproduksjon i morgen om vi så ville. Empirien viser at det er nært umulig for et land å hoppe fra en boks til bokser som ligger langt unna. Vekst kommer primært gjennom å gå fra en boks til andre nærliggende bokser – slik Norge har ekspandert fra oljeproduksjon til oljeservice. Lite komplekse økonomier har relativt få nærliggende bokser å hoppe til, og lange distanser å hoppe. Dette er illevarslende for Norge.

Kan vi flytte puslespillet?
I sin tankevekkende bok Why Information Grows trekker atlas-medforfatter César Hidalgo analogien til et puslespill: “Moving a complex industry is like trying to move a jigsaw puzzle from one table to another. The more pieces in the puzzle, the harder it will be to move it, as the puzzle falls apart when we fail to move all the pieces at the same time.” Et slikt puslespill i menneskelig skala var Henry Fords forsøk på å bygge en kopi av den amerikanske bilindustrien dypt inne i den brasilianske jungelen på 1920-tallet. Det ble en total fadese. I dag vil man kanskje le av Fords hybris, likevel dukker det stadig opp forslag om å bygge nye Silicon Valley på de mest utenkelige steder.

Det som skiller fattige lavkomplekse økonomier fra rike høykomplekse økonomier er hovedsakelig at de sistnevnte har større, dypere og tettere forbundne nettverk av kunnskap og knowhow som muliggjør fremstilling av mer komplekse og avanserte produkter enn i land hvor informasjonsnettverkene er små og sporadisk forbundet.

Selv om den relativt lave økonomiske kompleksiteten til Norge er foruroligende, holder jeg døren åpen for at norske kunnskapsnettverk er mer mangfoldige og kraftfulle enn dataene indikerer. Jeg tenker da spesielt på den mer høykomplekse teknologien som går med til å produsere Norges lavkomplekse petroleums- og fiskeeksport. I hvilken grad kan disse kunnskapene anvendes i andre nære, fjerne eller til og med helt nye “bokser”? Kan for eksempel norsk oljeletingsteknologi anvendes i det gryende markedet for gruvedrift i verdensrommet? Slikt er vanskelig å si fra utsiden, men det er et tankesett mange bedrifter bør ta med seg på innsiden.

Fantasikrystaller
For at det optimistiske scenarioet skal inntreffe og norsk økonomi opprettholde sitt velstandspremium til OECD må ett av to inntreffe:

1. Oljeprisen får en kraftig rekyl
2. Det dukker opp en Deus ex machina

Med tanke på hvor dårlig det går med dem som begir seg ut på oljeprisprognostisering, skal jeg holde meg unna det. Selv om det pumpes mer olje enn noen gang og mer enn verdensøkonomien klarer å forbruke, har det skjedd langt større underverker i historien enn om oljeprisen skulle sprette opp over 100 dollar igjen, med tanke på alle landene som pønsker på å bombe hverandre i nye og interessante kombinasjoner i Midtøsten om dagen – noe som ville løst mange av Norges problemer. Men oljeprisen kan like gjerne gå ned til 10 dollar, for eksempel hvis Bernie Sanders blir amerikansk president og endelig leverer oss til Kants ideal om evigvarende fred.

Jeg skal heller fokusere på om norsk økonomi kan trekke en uventet kanin ut av flosshatten som magisk sørger for en smertefri overgang fra oljealderen til en ny kunnskapsøkonomi.

Her bør vi igjen se til Sverige. Den svenske onlinespill-industrien som har vokst frem siden årtusenskiftet er et perfekt eksempel på hva Hidalgo poetisk kaller “Crystallized imagination” –en prosess hvor en fantasi har gått fra idé til solid økonomisk virkelighet. Lenin sa i sin tid at imperialisme var den høyeste form for kapitalisme, men å skape noe der det forut var intet er i så fall kapitalistisk sublimitet, utvilsomt mer imponerende enn å kapre noen øde øy i Polynesia.

King Digital Entertainment, kjent for mobilspillet Candy Crush Saga ble før jul solgt for seks milliarder dollar. Om Candy Crush Saga er det som vil løfte sivilisasjonen til neste nivå er uvisst, (jeg velger her også å forbigå i stillhet etiske og moralske spørsmål som er blitt reist omkring deler av onlinespill-industrien). Likefullt er dette seks håndfaste og høyst reelle milliarder dollar. Det er heller ikke seks generiske milliarder dollar. Men en substansiell andel vil kvalifisere somkompetent kapital, som i stor grad vil gå til å finansiere og utvikle nye vekstselskaper. Nye fantasikrystaller bygget informasjonen og kunnskapsnettverkene som King har generert.

Dette er essensen av idéøkonomien. Kreativ kapitalisme hvor verdiskapningen er helt frikoblet fra nasjonens begavelse av naturressurser. Lego versus Statoil. Selv om Norge har mye avansert teknologi innen olje og fisk, er til syvende og sist disse næringene betinget av at høyere makter plasserte olje og fisk i geografien som etterhvert ble den nasjonaløkonomiske enheten Norge.

Kan Norge frigjøre seg fra naturressursenes gudegave/forbannelse og produsere pionerselskaper i idéøkonomien?

Det norske spillselskapet Wordfeud er et teknologieventyr, i miniatyr. Det Scrabble-lignende spillet har generert overskudd før skatt på 70 millioner i årene 2012-14 for skaperen Håkon Bertheussen – en enorm bragd. Men hvorfor er ikke Wordfeud King? Er det en ren tilfeldighet? Eller er det strukturelle faktorer i de respektive økosystemene som gjør at King er blitt utviklet til en institusjon verdt milliarder, mens Wordfeud “bare” har forblitt et (høyst suksessfullt) enmannsforetak? (Vel å merke er dette på ingen måte ment som en kritikk mot Wordfeud). Min kontrafaktiske hypotese er at det er relativt marginale forskjeller i det iboende potensialet til de to, men at de større, dypere og mer globale kunnskapsnettverkene i Sverige – mer på det finansielle og kommersielle heller enn teknologiske plan – utgjorde en kritisk forskjell. Kanskje kan Wordfeud fortsatt bli Norges første “Unicorn” (oppstartselskap verdsatt over en milliard dollar), men det krever samspill mellom flere aktører i innovasjonsøkosystemet. Ellers vil Wordfeud trolig forbli en ensom snøleopard i Himalaya.

Om det blir Wordfeud, andre eller ingen er det en lakmus-test for omstillingen av norsk økonomi om man klarer å avle opp en enhjørning, (jeg vet dette noe banale begrepet er forhatt av mange, men det har kanskje noe med å gjøre at det ikke finnes noen av dem i Norge). I Sverige teller man nå syv av sorten – Skype, Spotify, Klarna, King, Mojang, Truecaller og (russisk-svenske) Avito. Riktignok må man ikke glemme at det ikke er disse selskapene, men de gamle industrilokomotivene som Ericsson, Atlas Copco, Assa Abloy, Volvo, Sandvik, Electrolux, Hennes & Mauritz, etc. som fortsatt utgjør maktens tinder i svensk økonomi. Men veksten skjer i økende grad i den nye økonomien.

Pintos advarsel
Det sies at spådommer er vanskelige saker, spesielt når de dreier seg om fremtiden. De fleste økonomiske prognoser blir gjort til skamme, og pessimistiske økonomiske spådommer har tendert til å treffe spesielt dårlig siden 1800. Fremtiden har historisk hatt mer kreativ skaperkraft enn datidens pessimistiske økonomer har hatt forestillingsevne. Det er en grunn til at selv vekstpessimister som Tyler Cowen og sekulær stagnasjons-profet Lawrence Summers begge er skeptiske til Robert Gordons dystopiske The Rise and Fall of American Growth, som sier at økonomisk vekst er mer eller mindre et ferdig kapittel, (som er en separat diskusjon fra om Norge vil opprettholde sitt relative velstandspremium).

Likevel, av de to hovedscenarioene presentert i denne artikkelen finner jeg en mean reversion det mest sannsynlige for norsk økonomi. Dette vil neppe bety verdens undergang, men slutten på norsk eksepsjonalisme med et velstandsnivå langt over gjennomsnittet i OECD og våre skandinaviske naboland. Utfordringen ligger i å forklare hvorfor og hvordan norsk økonomi skal klare å opprettholde sitt store velstandspremium. I det konstant skiftende landskapet som ikke bare norsk økonomi, men hele verdensøkonomien befinner seg i, må man samtidig holde muligheten for at en Deux ex machina kan dukke opp tilsynelatende ut av intet og redde forestillingen før siste akt.

For å avslutte og dra denne artikkelen tilbake til der den startet, viser jeg derfor til et sitat fra Anibal Pinto, Chiles president i 1878, et tidspunkt hvor landets økonomi befant seg i en depressiv tilstand:

“If a new mining discovery or some novelty of that sort does not come to improve the actual situation, the crisis that has long been felt will worsen.”

Men ett år senere snudde det seg på hodet da Pintos bønner ble hørt da Chile fikk (tok) de enorme mineralforekomstene i hende og som utløste en 30 års boom. La oss håpe noe lignende vil skje for Norge. Hvis ikke er det overhengende fare for at Pinto har rett og at krisen vi en stund har kjent, vil forverre seg.

Den økonomiske veksten i Renessansens Europa var dempet i moderne målestokk, men bygget et avgjørende fundament for kontinentets økonomiske «takeoff» fra 1800.

NB: Dette er en noe lengre versjon av en artikkel jeg skrev i fjor for tidsskriftet Levende Historie, som siden dessverre har “rung down the curtain and joined the choir invisible”. 

Renessansen var perioden hvor Europa omsider tok et besluttsomt steg ut av den mørke middelalderen: en kulturell og kunstnerisk gjenoppvåkning som løftet kontinentet til en høyere form for sivilisasjon. Det har ikke vært urimelig å anta at fremskrittene i kunsten og kulturen også sammenfalt med tilsvarende progresjon på det økonomiske plan. Og at Renessansen var en epoke med vigorøs økonomisk vekst var lenge gjengs oppfatning, i både akademiske kretser og i de opplyste deler av befolkningen. Men, var det så det eigentlich gewesen?

Progresjon eller stagnasjon

Middelalders-historikeren R. S. Lopez fikk mange av sine felles professorer til å sette formiddagsteen i halsen da han under et seminar for Den amerikanske historieforening i 1954, postulerte at Renessansen var en periode preget av økonomisk stagnasjon. Det var som å banne i kirken. I Lopez’ egne ord (i en tid hvor akademikere fortsatt hadde selvironi) var det kun såvidt han unnslapp lynsjing. Med dette sparket Lopez i gang en livlig debatt som gikk over flere årtier, og som egentlig aldri er blitt lagt helt død.

Dette har å gjøre med at når man dykker ned i økonomisk historie pre-1800, finner man seg i svært grumsete farvann, med ytterst begrenset sikt. Som en kollega av Lopez sa, satt på spissen men likefullt: «Før det 19. århundre finnes det ingen økonomisk historie, kun økonomisk forhistorie». Lopez påstand var derfor basert på et høyst ufullstendig og noe eklektisk utvalg av tallmateriale; i tillegg til statistikk for handel og befolkningsvekst, viser han til nedgang i konstruksjon av nye bymurer i Italia og fall i produksjon og eksport av ulltøy fra Firenze. Lopez gikk til og med så langt som å hevde at Renessansens kulturelle og artistiske boom kom på bekostning av økonomisk vekst, da kapital ble allokert til kunstneriske heller enn produktive formål. En av Lopez’ skarpeste kritikere, Carlo Cipolla, kontret blant annet med at silkeproduksjonen økte kraftig i det 15. århundre og at bygningsmassen var av en helt annen kvalitet. Men felles for både stagnasjonistene og reaksjonistene var at de begge bygget sine hypoteser på et høyst mangelfullt datagrunnlag.

I de par siste tiårene har det imidlertid skjedd store fremsteg i å kvantifisere den økonomiske utviklingen under Renessansen. En grunnsten for dette arbeidet ble lagt av professor Angus Maddison, som la ned et møysommelig arbeide for å kartlegge utviklingen i verdensøkonomien fra Kristi fødsel til moderne tid. Siden Maddisons død i 2010 har et trettitall økonomer gått sammen for å forme Maddison-prosjektet, hvor Maddisons opprinnelige datasett kontinuerlig oppdateres i takt med nye studier som tilfører kunnskap om historisk økonomisk utvikling. Mye av tallmaterialet belager seg fortsatt på formodninger, antagelser og kvalifisert gjetning, men takket være den kollektive visdommen til et stort antall forskere faller stadig flere av brikkene i det store puslespillet på plass – selv et halvt millenium etter.

Fundamentet legges

Hvis man gjør en grov oppdeling er ikke sitatet om at det ikke fantes noen økonomisk historie før det 19. århundre helt ukorrekt. Fra år null til år 1800 kryper kurvene for verdens befolkning og verdiskapning per innbygger kun svakt oppover. Fra år 1800 derimot, skyter begge kurvene eksponentialt til værs. I de første 1800 årene økte verdens befolkning med en faktor på tre, fra 300 millioner til 1 milliard, mens verdiskapningen per innbygger kun mer eller mindre doblet seg. Siden 1800 har imidlertid verdens befolkning syvdoblet seg, samtidig som verdiskapning per innbygger har økt med mer enn 10 ganger globalt og mer enn 30 ganger i Vest-Europa.

Ut ifra dette kan vi dedusere at den økonomiske progresjonen under Renessansen mellom år 1300-1600 i det store og hele må ha vært relativt triviell. Men det er ikke det samme som å si at den ikke var av betydning. Spørsmålet vi må stille er heller om Renessansen spilte en avgjørende rolle for at Vest-Europa fikk sitt økonomiske takeoff fra 1800. Og her finnes det sterke argumenter for at et kritisk fundament ble lagt allerede under Renessansen, selv om de økonomiske fruktene kun ble høstet flere hundre år senere. Det er naturligvis påfallende at både Renessansen og Den industrielle revolusjon skjedde i Vest-Europa, mens ingen av de to inntraff i hverken Kina, Afrika eller den arabiske verden.

Den nyeste forskningen inneholder flere interessante funn. Renessansens Europa var langt rikere enn tidligere antatt. Gjennomsnittlig verdiskapning per innbygger var trolig over 1.200 dollar i år 1500 – mer enn 50 prosent høyere enn Maddisons første estimat[1]. I tillegg tyder mye på at det var en mer gradvis overgang fra veksten i senmiddelalderen til Den industrielle revolusjon, snarere enn et plutselig skifte. Enda mer interessant er det at sporene av The Great Divergence mellom Vest-Europa og resten av verden var høyst tydelige allerede i Renessansen – 250 år før begynnelsen på Den industrielle revolusjon. Så tidlig som år 1500 var velstandsnivået i Vest-Europa over dobbelt så høyt som i Kina og India. Så det er åpenbart at Vest-Europas suksesseliksir må vært under brygging allerede i Renessansen. Nærmere bestemt i Italia.

Renessansen begynte i Italia omkring år 1300. Da var Italia Europas mest velstående land, med soleklar margin. Verdiskapningen per innbygger i sentrale og nordlige Italia var dobbel så høy som i Spania eller England – sistnevnte på den tiden Europas bakevje.

De italienske bystatenes gylne æra

Selv om Renessansen begynte i Firenze, var det Venezia som spilte den viktigste rollen økonomisk. Mellom år 1000-1500 åpnet Venezia opp og ekspanderte et internasjonalt handelsnettverk. Takket være handelsmenn som Marco Polo ble silke og krydder bragt til Europa fra Orienten. Produkter fra Kina kom via karavanrutene til havner i Svartehavet. Indiske produkter via Syria og Alexandria.

Slik ble teknologi og produkter overført fra Asia, Egypt og Byzantium til et på det tidspunktet relativt bakvendt Europa. Genovas seier over en marokkansk flåte i 1291 åpnet opp veien gjennom Gibraltarstredet for atlantisk handel. Dette var like etter magnetiske kompass ledet til store fremskritt i europeisk navigasjonsteknikk, og i tur at europeerne nå turte å gjennomføre seilaser i vinterhalvåret. Samtidig skjedde store avanser i skipsbygning: fra en skrog-først konstruksjon til en byggemåte hvor skroget ble montert på skjelettet til slutt. Dernest ble styringsårer erstattet av ror. Utvidelse av internasjonale handelsnettverk tilrettela for økt internasjonal spesialisering. Dette bidrog til vesentlige kvalitetsforbedringer. For eksempel økte tilbudet av tekstiler i en rekke forskjellige farger og kvaliteter betraktelig, mens innovasjon innen gruvedrift og metallurgi førte til banebrytende fremgang i europeisk våpenproduksjon. Nye skip og skytevåpen viste seg raskt en potent kombinasjon for europeisk kolonisering av store deler av resten av verden. I løpet av 500 år hadde den globale maktbalansen skiftet fundamentalt. Post-1500 ledet dessuten korte geografiske distanser, fremveksten av boktrykkerkunsten og humanistiske universiteter til rask spredning av ny teknologi og bestepraksiser på tvers av det europeiske kontinentet.

Økt bruk av vann- og vindmøller, nye kanaler, større byer (urbaniseringsraten i Vest-Europa økte fra 0 til 6 prosent mellom 1000-1500) og proto-industrialisering var alle også viktige faktorer. I jordbruket bidrog innføring av treskiftebruk, integrering av jordbruk og gjetning til moderat økning i produktivitet.

Så tidlig som på 1100-tallet introduserte Venezia en forløper til moderne statsobligasjoner. Prestiti var et gjeldsinstrument som var obligatorisk å kjøpe for bystatens velstående borgere – som sådan et alternativ til skatt. I 1262 ble all utestående gjeld konsolidert i et permanent fond monte vecchio, og staten garanterte investorene en årlig rente på fem prosent. Dette betød i praksis at Venezia fikk omgjort sine kortsiktige gjeldsforpliktelser til langsiktige, og at det oppstod et pulserende annenhåndsmarked for disse gjeldsinstrumentene[2].

Prestiti var bare en av de finansielle nyvinningene i Renessansens Italia. Firenzes fiorino d’oro gjeninnførte fra 1252 gullbasert valuta til Europa for første gang siden 600-tallet – sølvbaserte valutaer hadde vært mer utbredt i mellomtiden. Det var et viktig ledd i utviklingen av valutamarkeder. De italienske bystatene utviklet dessuten et politisk og juridisk rammeverk som satt den private eiendomsrett høyt og som sikret fullbyrdelse av kontrakter. Luca Paciolis oppfinnelse av dobbelt bokholderi (1494) revolusjonerte bankvesenet og regnskapsføringspraksis.

Italias 600-årsnatt

Med alle disse fremskrittene skulle en kanskje tro at Lopez’ stagnasjonstese må være på ville veier. Men bildet er mer nyansert enn som så. Det er ingen tvil om at agrikulturell, teknologisk, og finansiell innovasjon bidrog til å gjøre Renessansens Italia til verdens mest utviklede område i år 1500 og potensielt la et helt avgjørende grunnlag for Vestens videre fremmarsj, sett i et Longue durée-perspektiv. Men, for Italias del er post-1500 en epoke preget av ubestridelig nedgang, både i absolutte og relative termer. Fra år 1300 og helt frem til 1880 – nesten 600 år – heller kurven for Italias velstandsnivå nedover. I år 1800 var den gjennomsnittlige italiener nesten en firedel fattigere enn hans forfedre i 1400. Dette var også en periode preget av de-urbanisering, med andelen av befolkningen beboende i byer ned fra 21 prosent i 1330 til 16 prosent i 1861. Italia gikk fra å være Europas spydspiss til å bli kontinentets syke dame.

Tyngdepunktet flyttes nordover

Fra år 1500 og utover kan man observere en klar trend hvor Europas økonomiske tyngdepunkt forflytter seg nordover. Italia og Spania blir fattigere, mens Holland/Nederland og senere England blir rikere. I motsetning til Italias stagnasjon tredoblet verdiskapningen per innbygger seg i Holland fra 1348-1600. England begynte først å vokse for alvor fra 1650, men oppnådde likefullt en dobling mellom 1270-1700. En populær teori er at de atlantiske nasjonene – i begynnelsen Portugal og Spania og senere Holland og England – etter maurernes tilbaketrekning fra Spania og åpningen av Gibraltarstredet stod best posisjonert for å utnytte nyvinninger i skipsdesign og navigasjonsteknikk til å utforske og erobre den nye verden. Italia på den annen side, hadde fått sine handelsruter til Det fjerne østen avskåret etter Konstantinopels fall i 1453.

Om man kun ser på England isolert kan man få inntrykk av at Den industrielle revolusjon skjedde helt ut av det blå, et skifte fra et føydalsamfunn til et industrisamfunn nesten over natten da James Watt fant opp dampmotoren i 1765. Men Hollands eksempel beviser at overgangen var mer gradvis. Hollands (regionen) økonomi var nesten forbløffende moderne så tidlig som begynnelsen av det 16. århundre. Halvparten av befolkningen bodde allerede i byer og kun en fjerdedel arbeidet i jordbruket. Perioden 1340-1490 var dominert av radikale strukturelle endringer. I løpet av disse 150 årene sank jordbrukets andel av verdiskapningen fra 55 til under 20 prosent – helt uten presedens i verdenshistorien. Urbanisering, internasjonale handelsnettverk, proto-industri og spesialisering er nøkkelordene for denne utviklingen som løftet Holland til verdens mest avanserte økonomi i sen-Renessansen.

Konklusjon

For å summere opp er det helt klart at den intellektuelle og kulturelle gjenoppvåkningen i Renessansens Italia – etter nær kognitiv stillstand helt siden Roms fall – staket ut en ny kurs for vestlig sivilisasjon. Allerede i år 1500 hadde Vest-Europa, anledet av Italia, stukket ifra resten av verden med flere hestehoder, etter å ha stått i fare for å bli akterutseilt rundt forrige årtusenskifte. Likevel hadde Lopez langt på vei rett at 1300-1500 var en periode preget av økonomisk stagnasjon for Italia. Men selv om Italia havnet mer og mer i bakleksen over de kommende hundreårene, hadde innen da Renessansens ånd spredt seg fra episenteret til kontinentets mer perifere nordlige områder. Først og fremt Holland. Dernest og potensielt viktigere på lang sikt, helt til det avsidesliggende og bakvendte rottereiret England – hvor det er vanskelig å se at Den industrielle revolusjon kunne oppstått i det 18. århundre uten impulsene fra Renessansens Italia.

Undersak 1: Malthus og Svartedauden

Det er kanskje ikke ofte de to nevnes i samme setning, men en av de største samfunnsepisodene under Renessansen var den Malthusianske katastrofen, Svartedauden – som var nære ved å ta knekken på menneskelig eksistens i store deler av Europa.

Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus (1766-1834) hevdet at matvareforsyningen på sikt ikke kunne holde tritt med vedvarende befolkningsvekst. Hvis befolkningsveksten spant ut av kontroll ville dette bli korrigert av hungersnød eller epidemi, som returnerte befolkningen til et bærekraftig spor. Siden år 1800 har Malthus’ dystre profetier blitt gjort til skamme, da han aldri hadde lagt til grunn at verdiskapningen per person kunne øke med mange ganger veksten i befolkningsstørrelse. Men tilbake i Renessansen var en Malthusiansk dommedag et langt mer reelt scenario.

Svartedauden utryddet mellom en og to tredjedeler av befolkningen i de europeiske landene. Denne kraftige befolkningsnedgangen ledet naturligvis til at den totale økonomien krympet. Men av landene vi har tall for økte verdiskapningen per innbygger mellom 1348 og 1400 i både Italia (15 prosent) og med 30-40 prosent i Holland og England, mens kun Spania opplevde et inntektsfall i per capita-termer.

Svartedauden står som et eksempel på Malthus’ teori i praksis. Men for resten av Renessansen og den pre-industrielle perioden er bildet mer nyansert. Malthus-modellen har to forutsetninger: 1) Hvis inntektsnivået faller, faller fødselsraten (den preventive sjekken) mens dødsraten øker (den positive sjekken), og 2) Det er et negativt forhold mellom befolkning og inntektsnivå.

I England var økonomisk vekst før Den industrielle revolusjon konsentrert i perioder med fallende befolkning, hvilket ved første øyekast underbygger Malthus. Men i de 400 årene til 1700 oppnådde inntektsnivået likevel en dobling, til tross for at befolkningsnivået hadde vokst forbi toppen fra før Svartedauden. Faktisk var levestandarden for majoriteten av engelskmenn «respektabel» allerede i år 1300, og London viste at inntektene kunne øke i takt med økt befolkningstetthet. Likefullt levde så mye som 26 prosent av befolkningen på eksistensminimum, (fortsatt 18 prosent i 1688).

I Spania ble ikke velstandsnivået fra 1348 tangert før i 1800. Spania skiller seg dermed ut fra de øvrige europeiske landene, hvor befolkningsreduksjonen fra Svartedauden var med å lede til stigende verdiskapning per innbygger. Problemet i Spania var ikke knapphet på ressurser til å fø en for stor befolkning. Men tvert imot en befolkning for knapp til å utnytte rikelige ressurser. Både England og Spania er således med å vise at Malthusiansk press kunne være gjeldende i segmenter av økonomien (England), samtidig som det ikke var så enkelt som et motsatt proporsjonalt forhold mellom befolkningsvekst/tetthet og velstandsnivå, (Spania, London).

Undersak 2: Skolastisk Renessanse

I de mørke hundreårene mellom Romerrikets fall og gjenoppdagelsen av antikke greske tekster i det 12. århundre, ble det som navnet antyder produsert relativt lite nytt og originalt tankegods. Økonomifaget anses ofte ikke som å ha oppstått før Adam Smith publiserte sin Wealth of Nations i 1776 – det er en sannhet med modifikasjoner. En pre-Renessanse-tenker som fikk en betydelig innflytelse, også på økonomiteoretiske plan, var St. Thomas Aquinas (1225-74). Som Joseph Schumpeter skrev i sin History of Economic Analysis, kan vi fra praktikerne ved Charlemagnes hoff «trygt hoppe over 500 år til Thomas Aquinas’ epoke, hvis Summa Theologica er for idehistorien hva det sydvestlige spiret på Chartreskatedralen er i arkitekturhistorien». Aquinas baserte seg på Aristoteles’ forsvar av den private eiendomsrett; da dette ikke var i strid med naturretten men en oppfinnelse av menneskelig fornuft til felleskapets beste. Som Aristoteles fordømte også Aquinas renter som åger i strid med den kommutative rettferd – (et definitivt brudd mot oppfatningen av renter som umoralsk ser ikke ut til å ha kommet før Henry VIIIs lov «An Act Against Usurie» i 1545). Derimot beveget Aquinas seg noe vekk fra det aristoteliske konseptet om rettferdig pris (iustum pretium), kun bestemt av produksjonskostnaden eller verdien av arbeid som har gått med til å tilvirke produktet, i retning av at pris bestemmes av markedet, (men profittjag syndefullt også i Aquinas’ øyne). Denne tankerekken ble tatt videre av den skolastiske Salamanca-skolen grunnlagt av Francisco de Vitoria. Vitoria og hans følgere argumenterte at pris bestemmes av «gjengs oppfatning» (communis aestimatio) av produktets verdi. Det eneste Salamanca-økonomene (Buridan, Azpilcueta, de Soto, Molina etc.) manglet for en full tilbuds-etterspørselsmodell, var konseptet om marginalnytte. Både Schumpeter og økonomer av den østerrikske skole mener derfor at økonomifagets opprinnelse går helt tilbake til Renessansen. Nikolaus Kopernikus er mest kjent for å ha sparket i gang Den vitenskapelige revolusjon – som overlappet Renessansen – men publiseringen av Om verdenshimmellegemenes bevegelser i 1543, men han var også en viktig bidragsyter til et gryende økonomifag: han publiserte det første kjente argumentet for pengers kvantitetsteori (som sier at økning i pengemengden fører til proporsjonal økning i prisnivået), og bidrog også til hva vi i dag kjenner som Greshams lov: at dårlige penger fordriver gode.

Kilder

• Acemoglu, Daron, Simon Johnson, and James A. Robinson. “The rise of Europe: Atlantic trade, institutional change and economic growth.” (2003).
• Allen, Robert C. “Economic structure and agricultural productivity in Europe, 1300–1800.”European Review of Economic History 01 (2000): 1-25.
• Álvarez‐Nogal, Carlos, and Leandro Prados De La Escosura. “The rise and fall of Spain (1270–1850) 1.”The Economic History Review 1 (2013): 1-37.
• Bolt, Jutta, and Jan Luiten Zanden. “The Maddison Project: collaborative research on historical national accounts.”The Economic History Review 3 (2014): 627-651.
• Broadberry, Stephen, et al.British Economic Growth, 1270-1870: an output-based approach. No. 1203. School of Economics Discussion Papers, 2012.
• Caferro, William P. “Warfare and economy in Renaissance Italy, 1350–1450.”Journal of Interdisciplinary History2 (2008): 167-209.
• Cipolla, Carlo M. “Economic Depression of the Renaissance?. I.”Economic History Review (1964): 519-524.
• Clark, Kenneth, Civilisation: A Personal View. 1969
• Goetzmann, W., Rouwenhorst, K., The Origins of Value. 2005
• Grice-Hutchinson, Marjorie, The School of Salamanca. 1952 <http://mises.org/sites/default/files/The%20School%20of%20Salamanca_3.pdf>
• Lopez, Robert S., and Harry A. Miskimin. “The Economic Depression of the Renaissance1.”The Economic History Review 3 (1962): 408-426.
• Maddison, Angus, The World Economy. 2006
• Malanima, Paolo. “The long decline of a leading economy: GDP in central and northern Italy, 1300–1913.”European Review of Economic History 02 (2011): 169-219.
• Smil, Vaclav, Making the Modern World: Materials and Dematerialization. 2014
• Palmer, Colton, Kramer, A History of Europe in the Modern World. 2014
• Pamuk, Şevket. “The Black Death and the origins of the ‘Great Divergence’across Europe, 1300–1600.”European Review of Economic History3 (2007): 289-317.
• Schumpeter, Joseph, History of Economic Analysis. 1954 <http://digamo.free.fr/schumphea.pdf>
• The Maddison-Project, http://www.ggdc.net/maddison/maddison-project/home.htm, 2013 version
• Van Zanden, Jan Luiten, and Bas van Leeuwen. “Persistent but not consistent: The growth of national income in Holland 1347–1807.”Explorations in economic history 2 (2012): 119-130

[1] Alle tallene her er i 1990 Geary-Khamis International Dollar: en hypotetisk valutaenhet som tillater internasjonale sammenligninger over det lange løp. Til sammenligning var BNP per innbygger i Norge målt i denne valutaen 28.000 i 2010 – 30 prosent over gjennomsnittet i Vest-Europa. Men på kun 800 dollar i 1820 var Norge fortsatt like fattig som Nord-Italia i år 1.

[2] Det finnes knapt noe bedre barometer for tilliten til en stat enn rentenivået den må betale på sin gjeld. Selv om kupongrenten på Prestiti var fastsatt til 5 prosent (4 mellom 1376-1475), kunne prisene, og derav renten i annenhåndsmarkedet svinge kraftig. Prishistorikk for andrehåndstransaksjoner var offentlig informasjon, og disse dataene gir oss et ypperlig bilde av situasjonen i Venezias økonomi: hvor rentesjokket i 1378 og kraftig renteoppgang utover 1400-tallet gir klare tegn på at Venezias gylne æra nærmet seg sin ende.

Kanskje godt nok for svin, men ikke for tenkende mennesker.

 Anmeldelse av:

• Godt nok for de svina. Av Anita Krohn Traaseth. Cappelen Damm, 2014
• Leadership BS. Av Jeffrey Pfeffer, HarperCollins, 2015

«It is better to be a human being dissatisfied than a pig satisfied», sa John Stuart Mill. Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina vil nok gjøre griser tilfredse, kanskje til og med inspirerte. Men for opplyste tenkende mennesker blir dette tynt og lite matnyttig.

Kombinasjonen av Godt nok for de svina og lutefisk (ingen tilhenger) gjorde 6. juledag til dagen for sure oppstøt for denne anmelderen. Innovasjon Norge-sjefens bok og lutefisken har flere likhetstrekk. Først og fremst at de begge mangler substans. En slimete inkonsistent masse som det er vanskelig å få noe konkret hold i.

Det var ikke på grunn av lyst at jeg begynte å lese Krohn Traaseths bok. Denne sjangeren av selvbiografi/ledelse/selvhjelpsbok gir ytterst sjelden de store litterære opplevelser. Godt nok for de svina er intet unntak. Men med all stormen rundt Innovasjon Norge og organisasjonens toppsjef i høst, kan boken (som ble skrevet da Krohn Traaseth fortsatt var sjef i HP Norge) gi en dypere innsikt i hvorfor Innovasjon Norge-sjefen har blitt en av landets mest markante og nå polariserende ledere.

Spåkonen

Boken er delt inn i tre deler: mot, sårbarhet og troverdighet. I den første delen skildres en serie hendelser som la fundamentet for at en «helt vanlig norsk jente, uten ekstraordinære ambisjoner og forutsetninger», ble leder – LEDER med stor L vel å merke! Ting har veldig enkle og tydelige årsakssammenhenger i Krohn Traaseths verden. Det begynte allerede første skoledag, da en kjolekledd Krohn Traaseth bøyde seg ned. «Jeg kan se underbuksa di», ropte klassens ramp. Krohn Traaseth visste at hun måtte gjøre kort prosess i dette definerende Harry Potter møter Malfang-øyeblikket. Hun gikk bort til bøllen, boret blikket i ham og sa, «Det der sier du ALDRI igjen» før hun snudde seg og gikk bestemt vekk. I en Hollywood-film er det her den dramatiske musikken skulle vært lagt til. Gjennom første del av boken blir leseren gjort ettertrykkelig klar på at storhet venter unge Krohn Traaseth.

Den neste skjebnesvangre episoden var konfrontasjonen mellom Krohn Traaseth og norsklæreren. Etter to år på videregående skole og utallige innleveringer som aldri hadde produsert noen bedre enn karakteren 3, gikk en frustrert Krohn Traaseth opp til frøkenens fryktinngytende forhøyede kateter og spurte hva hun kunne gjøre for å forbedre norskkarakteren. «Du blir aldri noe mer enn en 3’er. Du, Anita», var norsklærerens kjølige svar. Norsklæreren er her naturligvis fremstilt som fortellingens nemesis, selv om mange vil kunne hevde at spådommen hennes var usedvanlig klarsynt.

Vendepunktet kommer i møtet med en spåkone i Florida noen år senere, som kunne spå at Krohn Traaseths far ville leve mye lengre enn hennes mor. Fire måneder senere tok hennes manisk depressive mor sitt eget liv. Men «dette blir ikke et problem for deg», kunne spåkonen forsikre. «Du er sterk. Du kommer til å bli enda sterkere. Du kan se frem til mye kjærlighet i livet ditt». Hun skriver at morens historie har gitt henne en uvanlig styrke og en dypere mening i livet. Posttraumatisk vekst. Det forklarer at Krohn Traaseth «på alle psykologiske tester jeg har vært gjennom i ansettelsesprosesser har blitt definert som unormalt moden og sterk for alderen». Kraften var åpenbart sterk i Anita.

«Godt nok for de svina»

I del en blir vi også introdusert for Krohn Traaseths lumpenproletariske livsmantra «Godt nok for de svina», som hun fikk fra sin elektrikerfar og som også er tittelen på boken. Så selv med middelmådige skoleresultater forstod Krohn Traaseth at hun var mer enn bra nok. Hva teller kunnskap for uansett? Bare man overbeviser seg selv om egen fortreffelighet? De intellektuelles verden var ukjent for Krohn Traaseth, skriver hun selv, den gang som nå. Men gjennom sommerjobbing på eggsentralen fikk Krohn Traaseth installert protestantisk arbeidsmoral og ble «robust» – en bærebjelke for alt hun har oppnådd siden.

I del to får vi høre om Krohn Traaseths yrkeskarriere. Det begynte med en trainee-stilling i IBM som hun ikke hadde kvalifikasjonene for, som hun selv skriver. Men hun hadde lyst på jobben, og hun fikk den. Dette er et gjennomgående mønster i Krohn Traaseths karriere. Hun har aldri latt mangel på kvalifikasjoner stå i veien for muligheter. Gjennom skruppelløs selvpromotering har hun banet sin vei fremover – som hun skal ha all ære for. Etter et år i IBM hoppet hun videre til konkurrenten. I Det Norske Veritas fikk hun arbeidsgiver til å sponse dyre lederkurs på Harvard og BI. Hun fikk shanghaiet tidligere Statoil-sjef Harald Norvik til å bli sin mentor. Tre måneder etter at hun ble ansatt i HP begynte hun å se seg etter nye beitemarker. Den dagen hun av egen eller andres vilje går ut fra Innovasjon Norge, vil hun utvilsomt spasere glatt inn i en ny topplederjobb.

Ledelsesindustrien har feilet

Alt dette er i tråd med hva Stanford-professor Jeffrey Pfeffer skriver om ledere i sin nye bok Leadership BS. En etter en avfeier Pfeffer mytene om at gode ledere er beskjedne, autentiske, ærlige og tillitsfulle. Tvert imot er nøkkelen til (personlig) suksess i det moderne næringsliv å promotere seg selv til gangs, holde kunstige fasader, lyge så det renner (for eksempel om akademiske meritter), og ikke stole på noen. Se på hva suksessfulle ledere gjør, ikke hva de sier. Setter man kakefatet på bordet, er topplederne de første til å forsyne seg.

Det betyr ikke at Pfeffer mener dette er bra. Tvert imot er hans premiss at hele ledelsesindustrien har feilet. Det har ført til altfor mange giftige arbeidsplasser fulle av uengasjerte og misfornøyde ansatte som ikke stoler på sine ledere. Faktisk går Pfeffer så langt som å si at de fleste arbeidsplasser er horrible. Dette til tross for en konstant voksende ledelsesindustri, med et svulmende antall bøker, kurs, konferanser, guruer og coacher.

Problemet er bare, ifølge Pfeffer, at mesteparten av dette er bullshit. Kvakksalveri og sjarlatanisme med null vitenskapelig forankring. Tall fra McKinsey tilsier at amerikanske selskaper bruker 14 milliarder dollar i året på lederutvikling, men med få resultater å vise for det.

Vi liker å tro at vi lever i et kunnskapssamfunn bestående av institusjoner som blir rasjonelt styrt basert på fakta og vitenskap. En verden som blir mer og mer profesjonell og effektiv, skritt for skritt, hver dag som går. Det kan være en sannhet for mange segmenter av samfunnet, men ikke når det kommer til ledelse. Tvert imot. Pfeffer siterer Barbara Kellerman som leder Center for Public Leadership ved Harvard-univeristetet: «The leadership industry has failed over its roughly forty-year history to in any major, meaningful, measurable way improve the human condition». Faktisk er det tall som tyder på at det går gal vei. En undersøkelse av Nielsen/Conference Board i USA viser at antallet ansatte som er fornøyde på arbeidsplassen falt fra 61,1 prosent i 1987 til 47,2 prosent i dag. Både Pfeffer og Krohn Traaseth siterer en Gallup-undersøkelse fra 142 land som forteller at kun 13 prosent av ansatte er engasjerte på jobb, mens så mange som 24 prosent er aktivt uengasjerte. Statistikk fra Deloitte viser en sekulært fallende trend for kapitalavkastningen i amerikansk næringsliv de siste 50 årene.

Pseudovitenskap og heksekunst

Mye av svaret på ledelsesindustriens ustand ligger i mangel på vitenskapelig metode. Faktum er et ledelse forblir en pseudovitenskap, og mye av ledelsesindustrien kvalifiserer knapt til det engang. Ifølge Pfeffer er det altfor mye lekmannsforkynning og fortelling av inspirerende «feel good»-historier om heroiske ledere og eksepsjonelle organisasjoner. For eksempel historier om helt vanlige jenter som er blitt mektige ledere selv om gymnaslærerinnen sa at de ikke var noe flinke. Slikt kan få troppene i organisasjonene til å føle seg oppløftet en liten stund, kanskje til og med til å rope bedriftens kjerneverdier i kor. Men det er dessverre få bevis på at det leder til varig bedre prestasjoner over tid.

Pfeffer belyser fire årsaker til at ledelsesindustrien har feilet. Nummer en at den ikke erkjenner divergerende interesser mellom organisasjoner som helhet og ledere som individer, til tross for at det finnes masse seriøs forskning på dette området. For det andre ledelsesindustriens obsessivt normative fokus – hva ledere skal gjøre og hvordan virkeligheten bør være, heller enn hvordan den faktisk er, (jf. Krohn Traaseths høyt normative betraktninger om syriske gründer-flyktninger). Det tredje problemet er at ledelsesindustrien overhodet ikke stiller noen krav om akkreditering, erfaring eller kunnskap. Pfeffer mener korrelasjonen mellom suksess i ledelsesindustrien og vitenskapelig rigorøsitet er et sted mellom liten og negativ. Sist men ikke minst kommer det Pfeffer beskriver som konseptuell upresisjon. Med andre ord at all pseudovitenskapen og slangeoljen som florerer i ledelsesindustrien, kombinert med det normative fokuset og utbredt ønsketenkning resulterer i anbefalinger som enten er riv ruskende gale, så ambiguøse at de ikke er forståelige, eller begge deler. Pfeffer mener det vil være en start å bevege seg tilbake til virkeligheten, se verden som den er, anerkjenne prinsipal-agent-konflikter, og basere seg mer på vitenskap enn «inspirerende» heksekunst, men han ser imidlertid ingen enkle løsninger på disse problemene.

Når det snakkes mye om inspirasjon bør varsellampene blinke. Da er det stor sjanse for at man har med kvakksalvere å gjøre. Pfeffer påpeker hvor ofte dette ordet brukes i reklamer for utdannelser, kurs og konferanser innenfor ledelsesfaget. Det står i sterk kontrast til andre disipliner som fysikk, jus, datavitenskap eller arkitektur. Man ser ikke noen reklamer for «inspirerende medisinkurs». Nyttige, rigorøse og vitenskapelig funderte ja, men ikke «inspirerende». Med så begredelige jobber mange har er det kanskje ikke rart mange søker inspirasjon, selv om Pfeffer er klokkeklar på at det ikke er det, men sannhet og fakta de behøver. Elllr for å si som den amerikanske kunstneren Chuck Close, «Inspiration is for amateurs».

Anita Krohn Traaseth er et prakteksempel på ledelsesproblemene Pfeffer belyser. Det handler om henne, ikke om organisasjonene hun leder. Krohn Traaseth er langt mer bekvem med det normative enn det deskriptive. Og hun bruker en stor meny av klisjeord som høres fine ut, men som betyr lite. Det er ikke måte på hva som skal «omstilles», «transformeres», «drømmeløftes» eller gjøres «robust», «nye landslag» som skal bygges, og «mangfold» som skal «mobiliseres».

Uansvarlighet

En av de mange disconnect’ene Pfeffer retter søkelyset på er frakoblingen som gjør ledere uansvarlige for de arbeidsplassene og organisasjonene de messer opp med sine dårlige prestasjoner og dårlige oppførsel. Ledere elsker denne frakoblingen. Kort av voldtekt og mord slipper de unna med nesten alt, og kan spasere fra toppjobb til toppjobb. Pfeffer nevner Stan O’Neal som ble utnevnt til styret i aluminiumskjempen Alcoa for sin finansielle ekspertise, etter at han ble sparket for å ha kjørt den ærverdige finansinstitusjonen Merrill Lynch i grøften under finanskrisen. Den famøse Chuck «keep dancing» Prince forble i styrene til både Xerox og Johnson & Johnson etter at han ble sparket fra Citigroup, og Andrea Jung er fortsatt styremedlem i Apple, etter at hun måtte gå av som toppsjef i kosmetikkselskapet Avon som følger av bedragerietterforskning og finansielle problemer.

Anita Krohn Traaseth gikk rett inn i en lederstilling i HP Norge, etter å ha drevet teknologiselskapet IQ Data i Gudbrandsdalen ut av eksistens. I den offentliggjorte CV’en Krohn Traaseth la ved jobbsøknaden sin til HP er ikke engang IQ Data nevnt, selv om dette var den siste arbeidsgiveren hun hadde før HP. Krohn Traaseth skriver om dette strandede teknologieventyret i boken – «det gikk ikke helt slik vi hadde håpet» – men hun nevner ikke navnet på selskapet. Det samme gjelder hennes arbeidsforhold nummer to, som heller ikke gikk helt slik hun hadde håpet. Krohn Traaseth preker konstant om transparens, men hun er ikke mer skinnhellig enn at hun tillater seg å være litt selektiv selv. Snakk endeløst om det positive, begrav det negative. Helt i tråd med Pfeffers observasjoner.

Til tross for at Anita Krohn Traaseth er blitt en av Norges mest prominente ledere, vet vi svært lite om resultatene av Krohn Traaseths lederskap for organisasjonene hun ledet. Det blir man heller ikke særlig klokere om av å lese boken. Om sant skal sies synes det å være av sekundær betydning. Det kommer tydelig frem at Krohn Traaseths har et sterkt ønske og behov for å lede andre mennesker. Men hvorfor andre mennesker bør ledes av Krohn Traaseth er ikke et spørsmål som blir stilt. Heller ikke hvor eller hvordan de skal ledes. Allerede da Krohn Traaseth fikk sin første jobb snakker hun ikke om hva hun skal jobbe med, men «tenk å kunne si at jeg jobbet for et av verdens største teknologiselskaper! Kanskje få mulighet til å reise mer».

Ledelsesblogging eller bloggledelse

Når man leser Godt nok for de svina får man ikke inntrykk av at Krohn Traaseth har noen dypere ledelsesfilosofi, eller i det hele tatt noe ønske eller mål om å forbedre samfunnet gjennom sin ledelsesgjerning. Mens Peter Drucker innførte Management by Objectives kan man si at Krohn Traaseth utøver Management by Blogging. Før finanskrisen ble det sarkastisk sagt at General Motors ikke lenger var et bilselskap med en pensjonskasse, men en pensjonskasse som lager litt biler ved siden av. Likeledes er det ikke urimelig å spørre om Krohn Traaseth er en leder som blogger, eller en blogger som leder? Det er ingen tvil om at topplederverv øker bloggeren Tinteguris markedsverdi. Men det er vanskeligere å finne noe i innholdet på hennes blogg eller bok som taler for at Krohn Traaseth er en god leder.

Uten bloggen er sannsynligheten langt mindre for at Krohn Traaseth ville seilet frem som kandidat til å bli Innovasjon Norge-sjef. I desember sa hun at hun er avhengig av å blogge for å klare lederjobben.

Utover IQ Data, som gikk strake veien til skifteretten under Krohn Traaseths ledelse fra 2008 til 2009, er det begrenset grunnlag å bedømme hennes ledelseskvalifikasjoner på. I et gigantisk selskap som HP, som opererer i et marked i strukturell nedgang, er det begrenset hva sjefen i det norske satellittkontoret kan påvirke fra eller til. I Innovasjon Norge har Krohn Traaseth vært for kort tid til at fasit kan avlegges.

Det hun skriver mest om i boken er HP Norge, hvor hun satt som administrerende direktør fra 2012 til 2015. Her var det mye som skulle snus, restruktureres, transformeres, endres og omstilles, men det gis lite detaljer. Derimot får vi vite at det under Krohn Traaseths ledelse ble innført en ekstra dag med frukt (endringsledelse), det ble innført en familiedag (tillit), og ansatteaktiviteten HP Masterchef (kompetanseutvikling). Som følger av et tiltaksprogram for å oppdage skjulte talenter internt i organisasjonen, ble bedriftsbandet The High Performers etablert. Da den spanske Europasjefen gjestet norgeskontoret kledde Krohn Traaseth og co seg i bunad akkompagnert av Aleksander Rybak på fele. Slik leverte HP Norge tankelederskap og energi. På et møte for landsjefene fikk Krohn Traaseth ta en selfie med konsernsjef Meg Whitman.

I del tre deler Krohn Traaseth sine betraktninger om det meste fra, sosiale selskaper, blogging, verdien av norske kvinner, flink-pike-syndrom, mentaltrening og spisse albuer. Det blir slitsom lesning. Krohn Traaseth har meninger om det meste, men er ikke så nøye med å dokumentere dem. Den svært tynne kildelisten består hovedsakelig nyhets- og Wikipedia-artikler. Mentaltrenere som Live Landmark og Erik Bertrand Larssen er bedre representert enn professorer som Pfeffer.

Ledelseskrise

Når man leser Krohn Traaseths Godt nok for de svina og Pfeffers Leadership BS om hverandre er det ikke lett å bli optimistisk for styringen av samfunnets viktige organisasjoner i de kommende år, offentlige så vel som private. I en epoke med stagnerende økonomisk vekst men en stadig mer kompleks økonomi, eldrebølge og tilhørende press på velfersbudsjetter, er behovet for god ledelse prekært. God ledelse basert på fakta over følelser, hvor lederes interesser samstilles med organisasjonen de leder, og hvor ledere stilles til ansvar for resultater. Det høres enkelt ut, men dessverre er det lite som tyder på at vi beveger oss mot en tid med mer rasjonell, effektiv og vitenskapelig basert ledelse.

Det er ikke så mye Anita Krohn Traaseth individuelt som er problemet, men systemet som produserer ledere som Krohn Traaseth. Et system som fostrer frem ledere som skruppelløst kan promotere seg selv og egne interesser, ofte på bekostning av organisasjonene de er ment å lede. Den amerikanske investoren Warren Buffett har sagt at en bedrift bør være så robust at den kan drives selv av en idiot, for før eller siden vil det skje. Punktet hvor organisasjoner ledes av idioter er nok passert, men om samfunnets organisasjoner er robuste nok til å tåle det er et åpent spørsmål.

I lys av Dagsavisens avsløringer om «svingode topplønninger i Innovasjon Norge», er det verdt å rette et søkelys mot flere sider av denne mangslungne etaten.

Med et så bredt og diffust hovedmål som å «utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling og ulike regioners næringsmessige muligheter…..gjennom delmålene flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer», er det selvforklarende at det ikke er noen enkel sak å måle Innovasjon Norges resultater. Statistisk sentralbyrå har forsøkt å måle Innovasjon Norges effekt – vel å merke på oppdrag av og med kriterier definert av Innovasjon Norge – men som Lars Peder Nordbakken påpeker i Civita-notatet «Virker Innovasjon Norge» reiser SSBs rapport flere spørsmål enn svar.

Den type byråkratisering og svulmende ledergrupper med rikelige gasjer som man nå ser tendenser til i Innovasjon Norge er et typisk fenomen i organisasjoner uten konkrete styringsmål, og som heller ikke har eiere som utøver et press om effektiv ledelse og drift.

Teknologieventyret i Gudbrandsdalen

En parallell til dagens utvikling i Innovasjon Norge finnes i IT-selskapet IQ Data AS, som nåværende Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth ledet fra august 2008 til august 2009. Dette teknologieventyret i Gudbrandsdalen hadde ambisjoner om å erobre verdensmarkedet, men endte med komplett og total bankerott.

En konkurs vil alltid ha like mange årsaker som involverte parter. Bobestyrer viser til at selskapet kjørte «et ekspansivt løp mht å rigge selskapet for kommersialisering». Mine kilder sier at en sentral årsak til konkursen var at Krohn Traaseth ansatte et korps av godt betalte mellomledere som brakk ryggraden til selskapet. Det medførte en kraftig vekst i kostnadene. Men inntektene feilet å leve opp til overoptimistiske budsjetter. Jeg skal dog ikke spekulere i årsakssammenhenger, men nøye meg med en kort oppsummering av begivenhetsforløpet.

Den 8. august 2008 ble Krohn Traaseth utnevnt som administrerende direktør, etter et års tid som styremedlem og noen måneder som vise-administrerende, i selskapet den lokale gründeren Jonny Tungen hadde startet i 2001. I mai 2009 mottok IQ Data 4,9 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge. I august 2009 gikk selskapet dundrende konkurs, med 32 millioner kroner i innmeldte krav fra kreditorene. I det inngikk et krav på halvannen million fra Krohn Traaseth. På kreditorlisten var også UNICEF og SOS Barnebyer. Kreditorene tapte alt. I sluttinnberetningen skriver bobestyrer at selskapet kan ha blitt drevet for kreditors regning fra 2008 frem til konkursen i 2009.

Likevel ble selskapet reddet, takket være at de ansatte – uten Krohn Traaseth – skrapet sammen 1,5 millioner kroner for å kunne fortsette driften, med gründer Tungen tilbake i sjefsstolen. I 2013 ble IQ Data solgt til Arendalsselskapet Doorway for 30 millioner kroner.

Siden den gang har Krohn Traaseth skrevet og snakket mye om seg selv både på egen blogg og i andre medier, men hennes innblanding i IQ Data har det vært stillhet om. I CV’en vedlagt hennes suksessfulle jobbsøknad for topplederstillingen i Hewlett-Packard, som Krohn Traaseth har publisert på sin blogg, er ikke IQ Data engang nevnt.

B-styre

Som en offentlig etat står Innovasjon Norge naturligvis ikke i noen risiko for konkurs. Men det er ikke det grann enklere å oppnå god og effektiv drift i offentlig sektor enn i private bedrifter. I organisasjoner, offentlige så vel som private, med vage utydelige mål og uten en klart definert strategisk retning er det en stor risiko for at styrearbeidet synker ned til subjektiv «synsing» og ad-hoc håndtering av enkeltsaker. For å ha nogen lunde kontroll på det mangehodede trollet Innovasjon Norge kreves derfor et ytterst kompetent styre. Problemet er at det har Innovasjon Norge ikke.

Individuelt er sikkert styremedlemmene i Innovasjon Norge kompetente personer, men kollektivt kommer det til kort. Innovasjon Norge trenger et A-styre, men har et B-styre. Hovedstyret i Innovasjon Norge er altfor tett befolket av personer med lang fartstid i offentlige-, kvasi-offentlige- og samvirkeforetak. NSB, Felleskjøpet, Tine Norske Meierier og Norske Skogindustrier er ikke organisasjoner man normalt forbinder med innovasjon og nyskapning. Hele tre av styremedlemmene i Innovasjon Norge er eller har vært styremedlemmer i Flytoget AS.

Mange funksjonærer, få gründere

Styreformann Per Otto Dyb har en imponerende CV, blant annet som administrerende direktør i Siemens AS. Men det er like fullt verdt å spørre om 10 år som leder av det norske satellittkontoret til et verdensomspennende tysk konglomerat er rett bakgrunn for å lede styret i Innovasjon Norge.

Selv om landbruksoppdraget utgjør 30 prosent av Innovasjon Norges virksomhet, er det også grunn til å sette spørsmålstegn ved at pelsdyroppdretter og styremedlem i Norges pelsdyralslag Jørand Ødegård Lunde sitter i styret for organisasjonen som skal være den norske stats flaggskip for innovasjon, med tanke på hvilke signaler dette sender. Uansett om man er pelsmotstander eller ikke, vil man vanskelig kunne hevde at pelsdyrindustrien er noe innovasjons-fyrtårn.

Samtidig er det ingen virkelige tungvektere eller banebrytende innovatører i Innovasjon Norges styre. Det er påfallende. Hvorfor har ikke styret noen medlemmer som har gjort en eventyrlig gründerreise – slik Krohn Traaseth drømte om med IQ Data men mislyktes med. For at Innovasjon Norge skal kunne ha kontakt med gründere og for at gründere skal kunne relatere til Innovasjon Norge, burde etatens styre opplagt hatt representanter for gründere som har startet i det små med knappe ressurser, men mot alle odds kjempet og vunnet kampen om nye markeder,  som Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke, Gustav Witzøe, Bjørn Kjos eller Ståle Kyllingstad. Eller næringslivsledere og investorer som Johan H. Andresen, Ole Robert Reitan og Kristian Siem, som gjennom et aktivt fokus på innovasjon og nyskapning har skapt store merverdier. Representanter fra akademia glimrer også med sitt fravær, selv om Innovasjon Norges styre sikkert kunne nytt godt av perspektivene til en Torger Reve eller Karen Helene Ulltveit-Moe.

Behov for tydeliggjøring

Et sterkere søkelys på Innovasjon Norge er berettiget. Som jeg har skrevet om tidligere har Norge havnet kraftig i bakleksa når det kommer til å få frem suksessfulle oppstartsbedrifter, sammenlignet med for eksempel Sverige. Og selv om Innovasjon Norge i sin (kildetynne) «Drømmeløft»-rapport gjør sitt ytterste for å bortforklare, er det et faktum at Norge scorer utilstrekkelig bra i internasjonale rangeringer for innovasjon og nyskapning – («Innovation Union Scoreboard undervurderer norsk næringslivs innovasjonsevne»; «Vi har også grunn til å tro at det er sider ved norsk innovasjonsevne som ikke fanges opp i noen av disse indikatorene»). Norge er nummer syv på IMDs World Competitiveness Scoreboard, noterer en 13. plass på World Economic Forums subindeks for innovasjon, og en 20. plass på Global Innovation Index. I The Atlas of Economic Complexity er norsk økonomi rangert som kun den 33. mest komplekse økonomien i verden. Ingen av disse rangeringene er perfekte, men i sum gir de en god pekepinn. Istedenfor å stå som en overvektig person og skylle på at badevekten er feil, bør Innovasjon Norge heller rette oppmerksomheten mot hvordan Norsk økonomis innovasjonsevne kan forbedres. Med det mål for øyet er det på sin plass at Innovasjon Norges 42(!) oppdragsgivere ser nærmere på hvordan dette skal oppnås. Det bør inkludere en full gjennomgang av organisasjonens strategi, mål og virkemidler, styre og ledelse.